Algerie: Fotballsupportere – den usynlige drivkraften bak det politiske opprøret

Maher Mezahi, algerisk journalist som spesialiserer seg på fotball i Maghreb-regionen, dekket kampen for Al Jazeera. Han kaller opplevelsen for «bisarr».

–Jeg har aldri sett noe liknende. Disse kampene trekker alltid minst 60.000 tilskuere og stemningen pleier å være helt vill. Men her var atmosfæren jovial. Flere av de områdene på tribunene som alltid pleier å være fulle var rett og slett tomme, og da kampen gikk mot slutten sang supportere som vanligvis ønsker hverandre alt annet enn godt med på de samme sangene. Det var helt umulig å merke at dette faktisk er en av Nord-Afrikas mest intense rivaliseringer, sier Mezahi.

Det uvanlige Alger-derbyet gjenspeiler et uvanlig Algerie.

I slutten av februar gikk algerierne ut på gata for å protestere mot president Abdelaziz Bouteflika, som hadde sittet ved makten siden 1999, men som bare har vist seg offentlig noen få ganger siden han ble rammet av slag i 2013. Protestbølgen nådde toppen fredag 29. mars, da rundt en million mennesker deltok i en rekordstor demonstrasjon i Alger. Tirsdag 2. april skjedde det: Presidenten trakk seg tilbake i en usedvanlig fredelig maktoverføring.

Protestene var først en reaksjon på Bouteflikas ambisjon om å stille til valg for en femte periode som president. Men da presidenten kunngjorde i et brev til befolkningen 11. mars at han likevel ikke ville stille, men uansett lede en reformprosess fram mot valget, fortsatte opprøret med uforminsket styrke.

I Alger, Oran, Annaba, Constantine, Sétif og enda flere byer krevde hundretusener av demonstranter, oppgitt og forbannet over høy arbeidsløshet, korrupsjon og en økonomi i filler, omfattende reformer av et sykt maktapparat. Bouteflika, bundet til sin rullestol, har de siste årene ikke vært annet enn en marionett for le pouvoir (makten) - en gruppe næringslivsledere, militære og klientelistiske politikere, som sies å være de reelle makthaverne i Algerie.

For å forstå de kreftene som nå har endt med å presse Bouteflika til å gå av, er det ifølge observatører som statsviteren og Algerie-eksperten Hugh Roberts viktig å forstå at den avgåtte presidenten har sin «historiske legitimitet fra deltakelsen i uavhengighetskrigen», noe som ikke overbeviser dagens algeriske ungdom.

Men for å forstå hvordan disse kreftene har gått til verks den senere tida, gir det god mening å legge til side de statsvitenskapelige brillene. Fotballen, for eksempel, åpner en vei inn i den algeriske protestbevegelsens hjerte.

Fotballens betydning for den aktuelle politiske situasjonen i Algerie bygger på sportens plass i det algeriske samfunnet.

Mahfoud Amara, forsker ved Qatar University og forfatter av boka Sport, Politics and Society in the Arab World, forteller at fotball i Algerie aldri har vært en avgrenset aktivitet. Landet er faktisk et av de tydeligste eksempler på forbindelsen mellom fotball og det 20. århundres antikoloniale frigjøringskamp i Afrika.

Den algeriske uavhengighetsbevegelsen Front de Libération Nationale (FLN) ble grunnlagt i 1954. Fram til 1962, da det franske kolonistyret trakk seg ut av landet etter 132 år, fantes det et uformelt fotballandslag under FNLs flagg, et lag som i seg selv var et sterkt symbol for frihetskampen.

På det tidspunktet hadde Frankrike allerede i mange år nytt godt av koloniens fotballtalenter. De beste algerierne ble hentet til Europa, og flere av dem var svært populære hos det franske fotballpublikumet. Spillere som Mustapha Zitouni og Rachid Mekloufi fikk til og med spille i det franske landslagets blå drakt.

Men så, i 1958, kalte fedrelandets uavhengigshetsfront. Zitouni, Mekloufi og åtte andre spillere fra franske klubber ble smuglet ut av Frankrike for å bli med på det fotballaget som ifølge en kunngjøring fra FLN hadde tre formål:

Frankrike skulle nektes de beste algeriske spillerne, kunnskapen om den algeriske uavhengighetskampen skulle styrkes internasjonalt og støtten til uavhengighetskampen fra algeriere i utlandet skulle demonstreres.

–Fotballen var et helt åpenlyst verktøy for frigjøringskampen. Men også i det moderne Algerie har vi sett igjen og igjen at sporten har et nært forhold til det politiske, sier Mahfoud Amara.

Det ble tydelig i 1998 under oktoberprotestene, det første store opprøret etter selvstendigheten, forklarer han. Tribunene ble en politisk arena. Man så det også i 1991, i perioden fram mot Algeries første demokratiske valg i 1991.

­–Faktisk har det vært sånn helt siden da: Den algeriske fotballkulturen lukker på ingen måte øynene for korrupsjon, økonomisk og sosial ulikhet, arbeidsløshet, ulovlig innvandring og så videre.

Her det et paradoks som gjør seg gjeldende:

FLN har sittet med makten siden uavhengigheten. Det vil altså si at det partiet som under avkoloniseringen oppmuntret til politisk motstand gjennom fotball, i dag møter en motstand som henter mye av sin næring nettopp fra de algeriske fotballarenaene.

Det sier noe om at FLN har stagnert og ikke lenger kan bidra med politiske løsninger for folk i Algerie. Men det sier også noe generelt om forholdet mellom fotball og politikk.

Når politikere forfaller til tyrannisk egeninteresse, blir fotballen relevant som mer enn fotball. I et samfunn med et demokratisk overskudd er det ikke behov for at sporten gir folket en stemme, den rettigheten er sikret gjennom et nett av institusjoner. Men i et samfunn med demokratisk underskudd blir det tvingende nødvendig.

Slik er det også i Algerie:

­­­–I løpet av de siste 20 årene har avstanden mellom algerierne og politikerne deres stadig økt. Samtidig har fotballen utviklet seg til ett av de svært få stedene hvor det fortsatt er ytringsfrihet i landet. På stadion kan ungdommen uttrykke misnøye med de sosioøkonomiske tilstandene og faktisk bli hørt, sier Mahfoud Amara.

Det er i forlengelsen av de historiske rammene Amara skisserer at de tomme setene og den forsonlige stemningen under kampen mellom MC Alger og USM Alger blir interessante:

–Det er ingen tvil om at supporternes valg om å holde seg borte var en politisk handling. De valgte rett og slett å droppe kampen for å delta i protestene. Det var en veldig tydelig melding til le pouvoir, sier den algeriske fotballjournalisten Maher Mezahi.

Han forteller at mange mistenker makthaverne for å ha sett seg ut Algerie-derbyet som en avledningsmanøver som for en stund kunne få den offentlige samtalen til å handle om noe annet enn Bouteflika.

–At ledende supportergrupper fra begge klubbene uteble fra sesongens største kamp for å delta på gata, sendte et kraftig signal om at kravet om politisk endring ikke var tema for forhandlinger, fortsetter han.

–Flere jeg snakket med fryktet at regimet ville bruke eventuelle uroligheter i forbindelse med kampen til å skape et negativt inntrykk av folkets stemme. De ville ikke risikere å gi myndighetene den muligheten.

Alt dette betyr ikke at de 15.000 som dukket opp på kampen dermed kan regnes for å være Bouteflika-støttespillere. Tvert imot, sier Maher Mezahi.

–De sangene som hele stadion sang da kampen gikk mot slutten var henvendt til Bouteflika. Og de var absolutt regimekritiske.

Kampen på Stade de 5 Juillet 1962 avslørte altså et dominerende trekk ved de algeriske protestene: fotballens evne til å mobilisere politisk motstand. Det er ikke klubbene i den landsdekkende Ligue 1 som har sendt folk ut på gata, men det har vært en betydelig overlapping mellom den algeriske fotballkulturen og de fortrinnsvis unge mennene og kvinnene som har sunget og ropt Bouteflika fra makten.

–Fotballstadionet, protestenes politiske laboratorium, het det nylig i en overskrift i det franske magasinet Le Nouvel Observateur.

Alger-derbyet i mars er det mest prominente eksemplet som dokumenterer hvordan Bouteflika er blitt spiddet på landets fotballarenaer. Men det er langt i fra det eneste.

Allerede i midten av februar, en uke før protestene for alvor spredte seg, begynte en video fra fjellbyen Tiaret sørvest for hovedstaden å tiltrekke seg oppmerksomhet. På det lille Stade Ahmed Kaïds enkle tribuner reiste en samlet langside seg og krevde Bouteflikas avgang. Neste morgen fortalte avisen Le Matin d´Algerie om liknende hendelser på stadioner i byer som Belouizdad og Aïn M´lila.

At et fotballstadion kan være et sted hvor man får utløp for politiske frustrasjoner, er ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv. Og slett ikke i Nord-Afrika, hvor fotballen som få andre steder i verden er påvirket av sine politiske omgivelser.

Men det som er spesielt iøynefallende ved den koblingen mellom fotball og politikk som har oppstått i Algerie de siste månedene, er at vi ikke bare har sett hvordan politikken har funnet veien til tribunene, men også hvordan fotballen har funnet veien ut på gatene. Med andre ord: Under Bouteflika-protestene handler det om at sporten er blitt politisert, men i enda høyere grad handler det om at politikken er blitt sportifisert.

–Det er veldig tydelig at fotballfan-kulturen har hatt stor innvirkning på protestene. Spesielt i Alger, hvor det er en demografisk likhet mellom dem som drar på fotballkamp og dem som har vært på barrikadene: marginaliserte unge med dårlige framtidsutsikter, sier Mahel Mezahi.

–Det er kommet helt konkret til uttrykk. For det første har mange demonstranter vært kledd i den grønne landslagsdrakta eller i klubbtrøyer. For det andre, og enda mer avgjørende, er fotballsanger blitt en virkelig viktig del av de vokabularet til dem som protesterer.

Mange av de sangene man har kunnet høre under protestene er rett og slett skrevet av supportere fra algeriske fotballklubber – spesielt de to store i hovedstaden. En sang er særlig viktig. La Casa de Mouradia heter den, og ifølge Maher Mezahi har den blitt en sang som definerer hele det politiske opprøret:

–Den er blitt sunget 5-10 ganger under hver eneste demonstrasjon over hele landet den siste måneden. Den er skrevet av USM Algers supporterklubb Ouled El Bahdja og ble første gang hørt på tribunene i begynnelsen av 2018. I dag er den en felles referanse for alle som ønsker politisk endring.

Nøkkelen til å forstå denne sangen ligger i tittelen. Mouradia henviser til presidentpalasset Palais d´El Mouradia, mens resten av tittelen spiller på Netflix-produksjonen La casa de papel, som handler om et verdenshistorisk bankran og er svært populær i Algerie.

Når La Casa del Mouradia synges i algeriske gater, synger man altså at presidentpalasset er et hus fullt av røvere.

Dette er ikke den eneste sangen fra Ouled El Bahdja som først kunne høres på arenaen og deretter har løsrevet seg fra fotballen. Journalist Maher Mezahi nevner også Ultima Verba, som bygger på et dikt med samme navn av den franske dikteren Victor Hugo.

Sangen handler om regimets gjennomgripende råttenskap og retter seg spesielt mot Ali Haddad, USM Algers oligarkiske eier, som er et prominent medlem av le pouvoir, og som ble arrestert i vår idet han forsøkte å forlate landet og var på vei over grensa til Tunisia.

Få uker etter at Ultima Verba ble sunget på fotballstadion for første gang, kom den ut som musikkvideo i samarbeid med Soolking, for tiden Algeries mest populære rapper. I løpet av bare 24 timer var videoen blitt sett ikke mindre enn 2,5 millioner ganger på Youtube. Fire uker etter nærmet den seg 46 millioner avspillinger.

Også sanger skrevet av supportere fra fotballklubber som Mouloudia Club d´Alger, Union Sportive Médina d´Alger og CS Constantine er blitt innlemmet i demonstrantenes repertoar. Ifølge Maher Mezahi er det ikke så overraskende som det kan høres ut:

–Den nordafrikanske fotballkulturen er i stor grad en sangkultur. På europeiske arenaer hører man oftest korte tilrop. I Algerie har hver supportergruppe sin egen sang på tre-fire minutter med flere forskjellige vers. Altså ordentlige sanger. Algeriske fotballfans har tradisjon for å uttrykke seg med musikk.

Det er heller ikke noe nytt at sangene handler om annet enn fotball. Men det er bemerkelsesverdig hvordan de er blitt utbredt til folk som ikke er fotballinteressert. Sangene er blitt mainstream.

–Selv om kona mi overhodet ikke gidder å se på fotball, har hun de siste ukene gått rundt og nynnet på en USM Alger-sang. Det sier ganske mye om hvilke krefter som har drevet protestene mot Bouteflika, sier Mezahi.

Maktskiftet i Algerie er uten tvil en markant seier for protestbevegelsen. Men de fleste Algerie-observatører virker enige om at de største utfordringene nok er i vente.

Hva gjør Bouteflikas ministre? Hva gjør hæren? Og klarer opposisjonen å organisere seg slik at de kan bidra til en reell institusjonell utvikling? Det er en ny politisk virkelighet i Algerie, men det er fortsatt en lang vei til en demokratisering av landet, skriver blant annet Sabina Henneberg, postdoc i afrikastudier ved John Hopkins University i Foreign Policy.

Uansett hva som følger, vil algerisk fotball med all sannsynlighet kunne tydeliggjøre utviklingen.

Som et vitnesbyrd om at folket omsider har fått sin vilje var USM Alger-supporterne tilbake på stadion etter Bouteflikas avgang, etter halvannen måned med sparsomt frammøte eller ren boikott. Første kamp etter Bouteflika. Første kamp etter oligarken Ali Haddad. Og med den nå ikoniske La Casa del Mouradia som lydspor.

I møtet med klubben CR Belouizdad var det ingen grunn til å holde seg borte. Bare grunn til å feste.