Kan Afrika bli en økonomisk stormakt?

AfCFTA trer i kraft 30. mai, men det gjenstår fortsatt mye arbeid for å komme frem til en ordning som vil gagne Afrika som helhet. AfCFTA vil bli en tungvekter sammenliknet med andre internasjonale handelsavtaler. Den vil omfatte et marked på 1,2 milliarder mennesker med et samlet bruttonasjonalprodukt (BNP) på 2500 milliarder dollar. Det ligger et enormt potensial i AfCFTA, som er den største frihandelsavtalen som har blitt etablert siden opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Samtidig vil de samme konfliktene og den samme dynamikken som man ofte ser i internasjonal handelspolitikk trolig også prege disse forhandlingene. Å skulle samle 55 land med enorme økonomiske og demografiske forskjeller innenfor ett enkelt rammeverk, og samtidig gjøre alle til lags, er ingen enkel oppgave, og dette må tas tak i på en hensiktsmessig måte dersom avtalen skal kunne innfri de skyhøye forventningene.

En av de største utfordringene AfCFTA står overfor er den store variasjonen i utviklingsnivå innad i Afrika. For eksempel står Nigeria, Sør-Afrika og Egypt alene for mer enn 50 prosent av Afrikas samlede BNP. AfCFTA har større grad av inntektsforskjell mellom stater enn noen annen kontinental frihandelsavtale, og mer enn det dobbelte av nivåene i samarbeidsorganisasjoner som Den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen (ASEAN) og Det karibiske fellesmarkedet (CARICOM).

Ifølge Abdoul Salam Bello og Jonathan Gass, henholdsvis gjesteforsker og assisterende direktør ved Atlantic Councils Afrika-senter, vil AfCFTA på kort sikt primært gagne land der økonomien i større grad er diversifisert, det vil si hviler på forskjellige typer industrier, varer og tjenester – som Etiopia, Rwanda og Elfenbenskysten. Land med større produksjonskapasitet og bedre infrastruktur, som Sør-Afrika og Kenya, vil også sannsynligvis komme til å nyte godt av større grad av økonomisk integrasjon mellom afrikanske land. På den annen side hevder Bello og Gass at land som er mer avhengige av naturressurser, som Tsjad, Kongo og Zambia, vil få mindre ut av AfCFTA, og vil risikere å miste sine konkurransefortrinn.

De store forskjellene mellom de deltakende statene er en viktig grunn til at blant andre Eyerusalem Siba, gjesteforsker ved Brookings Institution's Africa Growth Initiative, sier følgende om AfCFTA: – Det er en god idé med økonomisk integrasjon etterhvert, men er vi klare for det nå? Ikke alle eksperter jeg har snakket med er enige i det.

Selv om det er knyttet store utfordringer til iverksettingen av AfCFTA er de fleste prognosene hovedsakelig positive. Rilwan Akeyewale skriver i en artikkel publisert av World Economic Forum at avtalen spesielt kan forventes å gagne små og mellomstore bedrifter. Slike bedrifter står i dag for mer enn 80 prosent av sysselsettingen i Afrika, og rundt 50 prosent av kontinentets samlede BNP.

Olu Fasan, gjesteforsker ved fakultetet for internasjonale relasjoner ved London School of Economics (LSE) la i et intervju med Global Trade Review vekt på de store nåværende kostnadene ved å drive handel i Afrika. Handelsbarrierer som toll og avgifter, og andre hindringer som manglende industriell utvikling, dårlig infrastruktur og korrupsjon, utgjør betydelige hindre for intrakontinental handel. Fasan mener at AfCFTA vil ta tak i samtlige av disse problemene, og at dette er noe som vil bidra til å gjøre avtalen til en suksess.

Et av delmålene i AfCFTA er å fjerne toll og avgifter på 90 prosent av varer, og gradvis eliminere andre hindre for fri handel. Ved å få bukt med ulike handelsbarrierer vil AfCFTA øke intrakontinental eksport. Ifølge FNs handelsorganisasjon UNCTAD representerer eksport mellom de afrikanske landene rundt 18 prosent av kontinentets totale eksport. Dette er ekstremt lavt sammenlignet med 69 prosent i Europa, 59 prosent i Asia og 31 prosent i Nord-Amerika, og det er derfor et område hvor AfCFTA for alvor kan få på plass en betydningsfull endring. FNs økonomiske kommisjon for Afrika har tidligere anslått at AfCFTA vil kunne øke intra-afrikansk handel med hele 52,3 prosent.

Av AUs 55 medlemsstater er det i dag kun Benin, Eritrea og Nigeria som ikke har signert avtalen. Benin og Eritrea har uttrykt bekymring for hvordan avtalen vil påvirke tradisjonelt og småskala landbruk. Det er grunn til å tro at det vil bli vanskelig for disse å konkurrere i et fritt marked mot større og mer utviklede aktører. Det mest oppsiktsvekkende, og potensielt problematiske for slagkraften til AfCFTA, er allikevel den manglende nigerianske deltakelsen.

Nigeria er med sine over 180 millioner innbyggere Afrikas mest folkerike stat og har samtidig Afrikas største økonomi. Nigerias president Muhammadu Buhari gjorde helomvending rett før signeringen av avtalen, og valgte å ikke undertegne. Dette skal ha kommet som en følge av press fra lokale fagforeninger og frykten for at AfCFTA vil kunne få negative følger for Nigerias økonomi. Lederen for Nigerias største fagforening har blant annet beskrevet AfCFTA som et «ekstremt farlig og radioaktivt nyliberalistisk politisk initiativ», som har som formål å åpne Nigerias havner, flyplasser og øvrige næringsliv for ukontrollert utenlandsk innblanding. Nigerias motvilje skyldes også den lave eksportkapasiteten i andre næringer enn oljesektoren, og en bekymring for at avtalen vil gå utover konkurransedyktigheten til mer sårbare sektorer i nigeriansk økonomi. Dette samsvarer med argumentet til Bello og Gass om at land som er mer avhengige av naturressurser vil risikere å miste sine konkurransefortrinn.

Samtidig er det uten tvil mye å vinne for Nigeria i å slutte seg til AfCFTA. AfCFTA kan åpne dørene for at nigerianske bedrifter lettere kan innstille seg etter større markeder eller etablere seg i andre land på kontinentet, noe som i neste omgang kan gjøre dem mer attraktive for utenlandske investeringer. Gitt Nigerias demografiske og økonomiske størrelse vil landet også være attraktivt når internasjonale selskaper skal opprette virksomhet i Afrika. Et i større grad isolert Nigeria vil sannsynligvis være mindre attraktivt for bedrifter som ønsker å etablere seg på kontinentet. Nigerias veivalg vil avhenge av hva som veier tyngst; frykten for nedsatt konkurransedyktighet i sårbare sektorer, eller ønsket om å ta på seg en lederrolle som et afrikansk knutepunkt for internasjonal forretningsvirksomhet og handel.

Noe av det som gjør AfCFTA ekstremt spennende er at det i stor grad kan karakteriseres som et afrikansk initiativ for Afrika. Avtalen er ikke en konsekvens av krav fremsatt av Det internasjonale pengefondet (IMF) eller Verdensbanken, eller andre utenforstående aktører. Dette blir også tydeliggjort ved at opprettelsen av AfCFTA kommer på et tidspunkt da fordelene ved store multilaterale handelsavtaler i økende grad betviles internasjonalt, også (og kanskje spesielt) av stormakter som tradisjonelt har promotert dette som avgjørende for internasjonal økonomisk vekst.

I sin «Agenda 2063» har AU lagt frem det de kaller sin «planskisse» for hvordan Afrika kan gjøres til en global stormakt. AfCFTA har potensial til å bli det avgjørende skrittet i retning av dette målet. Samtidig har både de minste og de største afrikanske statene, hva gjelder både innbyggertall og økonomi, uttrykt bekymring for hvordan AfCFTA vil virke inn på deres nasjonale økonomi. Uten kyndig politisk håndverk, og villighet til å støtte oppunder Afrikas mest sårbare økonomier, vil AfCFTA kunne bli en kime til splid snarere enn integrasjon, noe som vil vanskeliggjøre nødvendig politisk omstilling og vil kunne gi en risiko for at avtalen renner ut i sanden.

AfCFTA har hittil fått lite medieoppmerksomhet her hjemme; dette er ingen indikasjon på viktigheten av avtalen. Selve størrelsen på AfCFTA, og de potensielt enorme endringene avtalen kan medføre for det afrikanske kontinentet – og verden for øvrig – er det som gjør AfCFTA til en av de mest betydningsfulle internasjonale handelsavtalene å følge i 2019 og i årene fremover, det være seg både i afrikansk politikk og internasjonal politikk generelt. Vil Afrika kunne ta over stafettpinnen som pådriver for samarbeid på tvers av landegrenser, mens tradisjonelle internasjonale forkjempere for frihandel og regionalisering i økende grad henfaller til isolasjonistisk retorikk og praksis?