Ble feil opposisjonskandidat utpekt som vinner?

Fayulu ble betraktet som en svært solid kandidat blant annet fordi han ble støttet av tungvekterne i kongolesisk politikk, Jean-Pierre Bemba og Moïse Katumbi. De var riktignok utestengt fra valget i 2018, men de hadde evnen til å mobilisere store velgergrupper for sin presidentkandidat Martin Fayulu både i øst og i vest i kjempelandet.

Mange ble forbløffet 10. januar da valgkommisjonen kunngjorde at seieren ikke gikk til Lamuka-lederen, men til Félix Tshisekedi. Dette var imidlertid bare et foreløpig resultat fordi det på dette tidspunktet fremdeles var mulig å levere inn en klage til grunnlovsdomstolen. Likevel må det sies at valgkommisjonens kunngjøring av Tshisekedis seier markerte slutten på en lang og trøblete ventetid, som hadde vært preget av utsettelser og mye usikkerhet. Den innebar også at en 18-årig epoke var over, nemlig Joseph Kabilas. Hans presidentkandidat, Emmanuel Shadary Ramazani, fikk kun 23,84 prosent oppslutning og kom på en tredjeplass bak Martin Fayulu som fikk 34,83 prosent av stemmene.

Opplysningen om at Martin Fayulu hadde gått på et valgnederlag og fått bare nest flest stemmer, førte umiddelbart til protester i Kisangani i nordøst. Ifølge nyhetsbyrået AFP ble det brent boder og dekk i byens gater, og politiet jaget bort Fayulus tilhengere med både tåregass og varselskudd. I Kikwit i vest brøt det dessuten ut et folkeopprør, der to politimenn og to sivile mistet livet, ifølge AFPs kilder i politiet. Det ble også registrert ti sårede i denne oppstanden. I hovedstaden Kinshasa ble det derimot ikke rapportert om noen voldsepisoder.

I tillegg til presidentvalget ble det 30. desember gjennomført valg på nasjonalforsamling og provinsråd. Over en måned senere hadde valgkommisjonen fremdeles ikke publisert de fullstendige resultatene fra de tre valgene, og det er usikkert om den noensinne kommer til å gjøre det. Den nasjonale biskopkonferansen CENCO, som hadde den største delegasjonen med observatører, har på sin side offentliggjort opplysninger om en lang rekke uregelmessigheter i gjennomføringa av valget 30. desember. De ble nedtegnet i 39.000 rapporter, og biskopkonferansen anså dem for å være av en slik art eller omfang at de ikke endret vesentlig på valgresultatet.

Siden 90-tallet har den katolske kirka vært den største motkraften til regimet i Kongo. 10. januar i år ventet innbyggerne i spenning på en uttalelse fra dens kant. Abbed Donatien Nshole, talsmann for den nasjonale biskopkonferansen, hadde hevdet ei uke tidligere at de i sine interne notater hadde navnet på en klar vinner av presidentvalget. Dette navnet kunne de imidlertid ikke gå ut med fordi det er forbudt for andre enn valgkommisjonen å offentliggjøre valgresultater. 10. januar uttalte Nshole følgende: – Vi har notert oss de foreløpige resultatene av presidentvalget, som for første gang åpner veien for en fredelig maktovertakelse i vår nyere historie.

Deretter fastslo han: – De foreløpige resultatene som valgkommisjonen har kunngjort fra presidentvalget, stemmer ikke med den informasjonen som observatørene våre har innhentet i valglokalene og opptellingssentralene.

Beskjeden fra de kongolesiske biskopene var altså ikke til å misforstå: Valgkommisjonens vinner Félix Tshisekedi var ikke den kandidaten som hadde fått flest stemmer. Alle konkluderte med at valgets faktiske vinner var Martin Fayulu. Det navnet skal ha blitt videreformidlet til vestlige ambassader på et tidlig tidspunkt. Fayulu trodde også at han var presidentvalgets vinner, ikke med 34,83 prosent, men med hele 62 prosent oppslutning. Det tallet hadde han fra den uoffisielle opptellinga som CENCO var ansvarlig for.

Var CENCO i besittelse av den kompetansen som et opptellingsarbeid krever? Biskopkonferansen benyttet to typer metoder i arbeidet, ifølge Gérard Gérold, valgekspert og tidligere FN-rådgiver under det kongolesiske valget i 2011: For det første tydde de til stikkprøver, og for det andre til en mer massiv metodologi hvor valgobservatørene samlet inn så mange valgprotokoller som mulig. CENCO foretok utvalget, som inkluderte om lag ti prosent av valglokalene, på en meget vitenskapelig måte, hevder valgeksperten Gérold. Ved å sammenlikne informasjonen som kom fram ved hjelp av de to ulike metodene, understreker Gérold at CENCO anla en riktig tilnærming til valgresultatene.

Kort tid etter at valgkommisjonen hadde utropt Tshisekedi som vinner av presidentvalget, leverte den tapende opposisjonskandidaten Fayulu inn en klage til grunnlovsdomstolen. I klagen forlangte han en manuell omtelling av stemmene. Samtidig krevde han at valgkommisjonens offentliggjøring av den foreløpige vinneren skulle trekkes tilbake.

Midtveis i januar ble hemmeligstemplede dokumenter fra to ulike kilder overlevert til TV5MONDE, radiokanalen RFI, avisa Financial Times og den New York-baserte forskergruppa Groupe d’étude sur le Congo (GEC). Disse dokumentene inneholdt flere tusen data og stammet fra en server hos valgkommisjonen. Den andre kilden var biskopkonferansen, som altså hadde hatt den største delegasjonen med valgobservatører, 40.000 i alt, i aksjon.

Disse hemmeligstemplede dokumentene utløste et jordskjelv i ulike medier fordi de demonstrerte en påfallende triumf for Martin Fayulu, med 62,8 prosent av stemmene. På en andreplass kom Emmanuel Ramazani Shadary med 17,99 prosent, foran Félix Tshisekedi med 15 prosent oppslutning. Disse valgresultatene avvek altså i vesentlig grad fra valgkommisjonens tall som var lagt fram 10. januar, hvor Félix Tshisekedi kom seirende ut av presidentvalget med 38,57 prosent, mot Fayulus 34,83 prosent og Shadarys 23,84 prosent.

Den nasjonale uavhengige valgkommisjonen og Den nasjonale biskopkonferansen hadde arbeidet uavhengig av hverandre. Likevel var valgresultatene de endte opp med hver på sin kant, utrolig nok nesten identiske.

Det kan illustreres med en nærmere sammenligning av hovedkandidatenes oppslutning i hovedstaden Kinshasa (med cirka 10 millioner innbyggere) og Ituri-provinsen. For Kinshasa hadde valgkommisjonen følgende resultater: Fayulu fikk 73 prosent av stemmene, Tshisekedi cirka 17 prosent. På en tredjeplass kom Shadary med 7,90 prosent. Den nasjonale biskopkonferansen, som baserte seg på et mindre utvalg, ga et tilsvarende resultat for Kinshasa: Fayulu fikk 73,65 prosent av stemmene, Tshisekedi 17,40 prosent. På en tredjeplass kom Shadary med 7,40 prosent. Et lignende sammenfall gjelder for Ituri-provinsen.

Der valgkommisjonens tall viser at Martin Fayulu fikk en oppslutning på 85 prosent, gir biskopkonferansens opptelling ham 82 prosent av stemmene. To ulike kilder som var uavhengige av hverandre, viste altså at Martin Fayulu fikk klart flest stemmer. Likevel var det ikke han som trakk det lengste strået.

Hvordan kunne Félix Tshisekedi likevel kåres som vinner av presidentvalget? Hvordan kunne valgkommisjonen i sin offisielle kunngjøring 10. januar slå fast at han hadde fått 38,57 prosent og 7 millioner stemmer, tatt i betraktning av at han - ifølge de hemmeligstemplede dokumentene både fra valgkommisjonen selv og fra biskopkonferansen - oppnådde en oppslutning på rundt 15 prosent?

Det kan forklares med at valgkommisjonen fabrikkerte tall rett før de kunngjorde hvem som var presidentvalgets vinner. Ifølge Groupe d’étude sur le Congo flyttet kommisjonen på mellom 3,5 og 4 millioner stemmer, og da har man ikke regnet med alle manipulerte stemmer i valget på nasjonalforsamlinga og provinsrådene. Folk reagerte i det store og hele med å akseptere kommisjonens fabrikkerte resultater. Dette til tross for at Fayulu gikk ut og oppfordret til nasjonale protester.

At Fayulus frastjålne seier i liten grad framprovoserte demonstrasjoner, skyldtes trolig befolkningas inntrykk av å ha vunnet to seire allerede: For det første har den unnsluppet en ny periode med den mangeårige og særdeles upopulære statslederen Joseph Kabila. Den har oppnådd det såkalte BYE BYE KABILA-målet som mange hadde demonstrert for. For det andre klarte landets innbyggere å kvitte seg med Shadary, kontinuitetens kandidat, som de heller ikke ville ha. Dessuten er Tshisekedi tross alt et alternativ fra opposisjonen. Så selv om svært mye tyder på at Tshisekedi ble utnevnt i strid med det faktiske valgresultatet, kan han kanskje representere et håp om en forandring og en framtidstro som den vanlige kongoleser går og bærer på i sin harde tilværelse: To tredeler av landets 80 millioner innbyggere lever på mindre enn 2 dollar per dag.

Både Den afrikanske union (AU) og EU uttrykte alvorlig tvil om Félix Tshisekedis valgseier etter valgkommisjonens kunngjøring 10. januar. Det er sjelden at AU blander seg inn i et av medlemslandenes innenrikspolitikk, men i januar viste unionen en påtakelig ny intervensjonslinje overfor Den demokratiske republikken Kongo.

17. januar stilte de afrikanske stats- og regjeringslederne et krav om en omtelling av stemmene i Kongo. De ba også valgkommisjonen om å vente med å offentliggjøre de endelige valgresultatene. I tillegg ble statslederne enige om å sende en AU-delegasjon til Kinshasa. Den offisielle uttalelsen kom etter et ekstraordinært AU-møte i Etiopias hovedstad Addis Abeba, ledet av Rwandas president Paul Kagame, daværende AU-leder, som også hadde kalt inn til møtet.

AU, som hadde stilt med egne valgobservatører, inntok en mye mer bestemt holdning enn for eksempel FN. Medlemslandene i Sikkerhetsrådet møttes 11. januar og viste da at de var svært splittet i spørsmålet rundt krisesituasjonen i kjølvannet av valget i Kongo. Både Belgia, Frankrike, Storbritannia og USA var kritiske til at det skortet stort på åpenhet og transparens omkring valgresultatene. Disse landene ønsket derfor å be landets valgmyndigheter om å offentliggjøre valgprotokollene. Russland, Kina og Sør-Afrika på sin side la seg på en ikke-innblandingslinje og aksepterte valgkommisjonens offisielle resultater. Dermed ble det umulig for Sikkerhetsrådets medlemsland å samle seg om en felles kritisk uttalelse om situasjonen.

AU-medlemmene, som var mer handlekraftige i denne saken og hadde EU i ryggen, var altså villige til å sende en delegasjon til Kongo 21. januar i den hensikt å finne en farbar vei ut av krisa. Delegasjonen var klar over at den hadde et vanskelig oppdrag i vente: å sørge for å få i stand en omtelling av stemmene slik at valgurnenes virkelige resultater kunne bli offentliggjort. Samtidig måtte de trå forsiktig og være påpasselige med at valgmyndighetene ikke annullerte valget. Det ville i så fall ha medført at Kabila hadde blitt sittende ved makta. (En president i Kongo blir sittende inntil det blir avholdt valg og en annen blir innsatt.)

Utsikten til mekling i regi av AU utløste imidlertid ramaskrik blant kongolesiske politikere: De ønsket ikke at andre land skulle legge seg opp i deres indre politiske anliggender. Tshisekedis parti UDPS minnet AU om Kongos status som suveren stat. På kabilistenes side ble det dessuten bemerket at de ikke hadde påtrengende behov for å få leksjoner i demokrati av presidenter som Rwandas Paul Kagame, som i 2017 vant presidentvalget med 97 prosents oppslutning.

Kinshasa bestemte seg for å vende det døve øret til de andre afrikanske landene. I stedet for å vente på inngripende mekling gjorde landets grunnlovdomstol det endelige valgresultatet kjent 20. januar. Den slo fast at Félix Tshisekedi var landets eneste legitime president. Dermed ble det ikke endret på det omstridte valgresultatet. Like etter ble Félix Tshisekedi gratulert av statsoverhodene i Burundi, Sør-Afrika, Tanzania og Kenya. Det ble han også av Kina og Russland. Dessuten la folk merke til at gratulasjonene fra overhodene i Angola og Republikken Kongo, Kinshasas nærmeste naboer, lot vente litt på seg.

Grunnlovsdomstolen avviste også kontant klagen fra Martin Fayulu, som dommer Noël Kilomba karakteriserte som «ubegrunnet» fordi han ikke klarte å føre bevis for sin påstand om et misvisende valgresultat. Han føyde også til at det var «absurd» av Fayulu å forlange en omtelling av stemmene.

Etter kjennelsen betegnet Fayulu seg selv som landets eneste rettmessige president. Han ba samtidig det internasjonale samfunnet om å avvise valgresultatet og å ikke anerkjenne Félix Tshisekedi som president for Den demokratiske republikken Kongo. Ifølge Fayulu manglet Tshisekedi legitimiteten til å representere det kongolesiske folket. Fayulu anklaget videre grunnlovsdomstolen for å ha godkjent et «valgkupp» ved å godta falske resultater. Han beskyldte også landets grunnlovsdomstol for å ha vært «i ett individs tjeneste, nemlig Joseph Kabilas».

De ni dommernes beslutning kom for øvrig ikke som en overraskelse i og med at nesten alle har tette forbindelser til Kabila og hans maktsirkel. Dermed var de i utgangspunktet tilbøyelige til å følge hans ordrer, denne gangen til fordel for Tshisekedi.

Gitt den politiserte domstolens endegyldige erklæring og kjennelse søndag 20. januar gjensto det forsvinnende lite å forhandle om, og det fikk AU til å avblåse det planlagte besøket i Kinshasa 21. januar. At AU trakk seg tilbake, betød en første diplomatisk seier for Kabila og Tshisekedi.

22. februar besluttet Washington å ilegge grunnlovsdomstolens president, Benoît Lwamba Bindu, et reiseforbud til USA. Dette reiseforbudet rammet også presidenten for valgkommisjonen, Corneille Nangaa, og likeledes tre andre sentrale ledere. USA beskyldte dem for korrupsjon og for å ha undergravd den demokratiske prosessen før, under og etter valget.

24. januar ble Félix Tshisekedi tatt i ed som Kongos femte president utenfor nasjonalforsamlingen le Palais du Peuple i Kinshasa. Rett før avtroppende president Joseph Kabila overrakte Tshisekedi det nasjonale ordensbåndet, en kopi av Grunnloven og våpenskjoldet, mottok Tshisekedi hyllest fra tusener av jublende tilhengere. For første gang siden landet ble uavhengig 30. juni 1960, var kongoleserne nå vitner til en fredelig maktovertakelse. Det var for øvrig et påfallende fravær av andre statsoverhoder under Tshisekedis historiske edsavleggelse - kun ett utenlandsk statsoverhode var til stede, nemlig Kenyas president Uhuru Kenyatta. Det sa ett og annet om hvor omstridt denne valgseieren eller dette «valgkuppet» var på et internasjonalt plan.

Ved presidentinnsettelsen var tonen likevel blitt en annen, og både EU og AU uttalte at de innrettet seg etter grunnlovsdomstolens godkjenning av Tshisekedis definitive seier. – Som afrikansk union er vi beredt til å jobbe med president Tshisekedi og med alle kongolesiske parter, sa en representant for AU, Smaïl Chergui, etter domstolens avgjørelse. Samtidig sa Federica Mogherini, lederen for det europeiske diplomatiet: – Vi har tatt valgresultatet til etterretning. Presidenten må søke å framstå som en samlende figur og engasjere seg i en intern dialog.

Hun presiserte i tillegg at EU har vært en viktig partner for Den demokratiske republikken Kongo. Hun ønsket også EUs ambassadør Bart Ouvry tilbake i landet. Ouvry ble i desember i fjor utvist av Kabila-administrasjonen etter at EU-kommisjonen hadde fornyet sanksjoner mot 13 av Kabilas menn, samt mot eks-presidenten selv.

Mer oppsiktsvekkende var helomvendinga Frankrike og USA gjorde. Frankrikes utenriksminister Jean-Yves Le Drian uttrykte 10. januar at det så ut til at de foreløpige valgresultatene ikke stemte med de virkelige resultatene. Han mente at Fayulu i prinsippet var den virkelige vinneren. Tshisekedi-seieren var med andre ord i strid med det faktiske valgresultatet. I en uttalelse fra mandag 20. januar før et ministermøte mellom EU og AU i Brussel hadde Frankrike derimot latt pipa få en annen og mer avdempet låt, og landet tok nå Tshisekedis seier til etterretning. Også fra USA sin side ble det nå signalisert at de var rede til å samarbeide med Tshisekedi.

Den nyinnsatte presidenten Félix Tshisekedi kan følgelig regne med nye allierte på et internasjonalt plan i oppstarten av sitt mandat. Etter først å ha satt spørsmålstegn ved valgresultatene har AU, SADC (Southern African Development Community), EU og FN kommet fram til en beslutning om å gi Tshisekedi en sjanse og er beredt til å samarbeide med ham. AU gir ham ikke bare en sjanse, men også en tillitserklæring: 10. februar ble han valgt inn som unionens 2. visepresident under et AU-møte i Addis Abeba.

Når afrikanske og europeiske ledere anerkjenner Tshisekedi, selv om det oftest bare handler om en minimal anerkjennelse uttrykt i form av «å ta valgseieren til etterretning», kan det sende et negativt signal til den jevne kongoleser. Det kan signalisere at disse internasjonale aktørene ikke anerkjenner den vanlige kongolesers avgitte stemme i et demokratisk valg. Når det blir umulig å vinne fram på demokratisk vis, med det internasjonale samfunnets etter hvert unisone velsignelse, kan det dessuten lede noen til å ville ty til mer voldelige midler. Mbusa Niamwisi, en av Martin Fayulus allierte og tidligere opprører, har truet med at han er villig til å ty til våpen, eventuelt med Ugandas hjelp.

I og med at Félix Tshisekedi skal ha blitt utnevnt i strid med det faktiske valgresultatet, har han en svak legitimitet. I tillegg står han i fare for å bli en president med liten makt. For han kan verken lene seg på et flertall i nasjonalforsamlinga, i senatet eller i provinsrådene. Pro-Kabila-koalisjonen, derimot, vil representere en sterk motmakt med rent flertall både i nasjonalforsamlinga (337 av 500 seter), i provinsrådene og i senatet. Mye tyder altså på at maktbalansen kan rykkes i den gamle maktas favør. Den nye presidentens koalisjon er for tida på utkikk etter allierte slik at den kan få styrket sin posisjon i nasjonalforsamlinga og i senatet.

I et intervju med den belgiske avisa Le Soir 7. januar i år ga Tshisekedi uttrykk for at målsetninga hans for landet er en nasjonal forsoning: ­– Det vil bli nødvendig å tilgi, å sette en strek over fortida. Den nye lederen av landet må samle alle for å bygge opp morgendagens Kongo, sa han blant annet.

Riktignok har ikke Tshisekedis omstridte valgseier ført til et omfattende folkeopprør i gatene i Kongo, men den har virket splittende på befolkninga. Ved å ha latt seg utnevne til republikkens president i strid med det faktiske valgresultatet har Tshisekedi i oppstarten av sitt mandat undergravd sin egen målsetning om en nasjonal forsoning. På et internasjonalt plan har derimot alle aktører omsider besluttet å gi ham en sjanse og er beredt til å samarbeide med ham.