«Å være homo er u-afrikansk»

Juridisk sett er Tanzanias lover angående homoseksualitet blant verdens strengeste. Tiltalte som blir funnet skyldige i «intim kjennskap til en annen person mot naturens orden» kan risikere opptil 30 år i fengsel.

Men før president John Pombe Magufuli kom til makten i 2015, så det ut til at nasjonen beveget seg mot en mer tolerant holdning til homoseksualitet. Nye LHBTI-organisasjoner har sett dagens lys, også flere som inkluderer transseksuelle. Internasjonale helseorganisasjoner har satset på seksuelle helsetjenester med LHBTI i fokus, og i noen tilfeller har representanter blitt invitert til å være med på beslutningsprosesser når det gjelder LHBTI-saker.

Til og med parlamentarikere og politi- og påtalemyndighet hadde begynt å åpne seg for dialog om LHBTI-problemstillinger og å tilegne seg mer kunnskap. Det er stadig flere blant tanzanianere som aksepterer homoseksualitet til en viss grad. Sjelden hørte vi om overgrep eller vold på grunnlag av seksuell orientering.

Det er også en rekke høyt profilerte tanzanianere - fra politikere til motedesignere - som er åpne om sin homoseksualitet, uten dermed å tape ansikt utad. En av Tanzanias største influensere på sosiale medier, Salim Alkhasas, snakket om økende aksept av LHBTI i samfunnet: — Det er sant at de fleste tanzanianere ikke aktivt støtter homoseksualitet i vårt samfunn. Men vi lever med det. Jeg har vært så heldig å bo mange steder i Tanzania, og jeg har bodd sammen med mange homofile, og de ble aldri plaget. De ble akseptert, sier Alkhasas.

Men Magufuli-administrasjonen har nå gjort livet vanskeligere for homofile mennesker på mange måter. Det har vært rapporter om at politirazziaer og vilkårlige arrestasjoner skal ha funnet sted på helse- og menneskerettighetssentre som er spesielt rettet mot seksuelle og kjønnsmessige minoriteter. I noen tilfeller har politiet pågrepet menn på gata som de mistenker for å være homofile, og noen har blitt utsatt for tvungen anal-undersøkelse. Myndighetene har lagt ned flere LHBTI-vennlige helseklinikker og begrenset tilgangen til vannbasert glidemiddel, som forebygger spredningen av HIV.

Hos flere grasrot-organisasjoner med tilknytning til LHBTI-miljøet har ledere blitt tatt inn til avhør og i noen tilfeller arrestert. Utlendingsmyndighetene har også utvist en gruppe sørafrikanske advokater som var i landet for å arbeide med helse og rettigheter for LHBTI-minoriteter. Både internasjonale og tanzanianske menneskerettighetsgrupper har dokumentert titalls tilfeller av mishandling av homofile i politiets varetekt. Folk i LHBTI-miljøet blir ofte diskriminert når det gjelder tilgang til helsetjenester.

På sin pressekonferanse 31. oktober oppfordret den notoriske regionale kommisæren publikum til å melde fra om «mistenkte homofile». Han hevdet at han allerede hadde en liste på over hundre mistenkte som skal etterforskes. Budskapet hans var klart: «I Dar es Salaam er ikke homoseksualitet en menneskerettighet».

I Tanzania kom ikke kommisærens angrep som noen stor overraskelse. Makonda har tidligere drevet flere moralske sedelighetskampanjer i Dar es Salaam, kampanjer som har blitt delvis avfeid som media-frieri. I april lanserte han et initiativ for å spore opp menn som har forlatt sine barn. Slike menn fikk beskjed om å innfinne seg på Makondas kontor for DNA-testing snarlig. De som nektet, ble truet med straffereaksjoner.

I fjor raidet Makonda selv en fremtredende radio- og TV-stasjon i Dar es Salaam, Clouds media, sammen med bevæpnede menn, noen kledd i politi-uniform, andre i militæruniform, under påskudd av å ville tvinge Clouds Media til å vise et videoklipp på lufta som de selv hadde vurdert som uetisk. Derfor er det mange som avfeier kampanjen mot homofile som enda et av kommisær Makondas politiske sprell. Men det at loven faktisk diskriminerer på grunnlag av seksualitet betyr at LHBTI-organisasjoner er spesielt utsatt, også fordi de juridiske verktøyene for å sette i gang en skikkelig heksejakt allerede er på plass.

LHBTI-miljøet er ikke den første gruppen som blir offer for myndighetenes harde hånd. Siden president Magufuli kom til makten har nesten ingen grupper blitt latt i fred. Fra gravide skole-jenter som forhindres fra å gjenoppta skolegangen etter at de har født, til folk som arresteres for Facebook-kommentarer som vurderes som krenkende for presidenten - regjeringen har gått systematisk til verks for å undergrave grunnleggende menneske- og borgerrettigheter. Samtidig har opposisjonens politiske arrangementer blitt stoppet, og kritiske journalister og politikere har blitt arrestert - eller verre; har plutselig forsvunnet sporløst.

Det er mange som er uenige og protesterer mot denne utviklingen generelt. Men når det kommer til LHBTI-problemstillinger blir det mer komplisert. Mange tanzaniere ser på homoseksualitet som en livsstil importert fra vesten. De oppfatter homofili som "u-tanzaniansk" og "u-afrikansk", og/eller som uforenlig med landets store religioner. Som i mange andre afrikanske kulturer er ikke seksualitet noe som snakkes åpent om i Tanzania. Da koloniherrene først gjorde homoseksualitet ulovlig, gjorde de også temaet tabu-belagt. Det ble et ikke-tema. Ikke bare var homoseksualitet noe som ikke skulle snakkes om, man risikerte straff og fengsel bare ved å nevne det.

Da islam og kristendom kom til landet ble det enda verre. Predikanter og ledere brukte sine posisjoner til å spre homofobi. Selvsagt betyr ikke noe av dette at homoseksualitet ikke eksisterte eller eksisterer i Tanzania, men både landets historie og importert religion har gjort det til et ømtålig tema hos mange.

Tilbake til dagens situasjon i Tanzania. Å sette i gang en homo-jakt i Tanzania har også den fordelen for myndighetene at det forener kristne og muslimer, fattige og rike, byen og landet. Det er alfa og omega å finne noe de fleste enes om i et land med såpass stort mangfold. Mange offentlige tjenestemenn fordømte homoseksualitet lenge før Paul Makondas utspill. Helsedirektør Hamis Kigwangala har gjentatte ganger kommet med homofobiske utsagn på sosiale medier, for eksempel da han spurte sine twitter-følgere: «Har du noen gang kommet over en homofil geit eller en fugl? Homoseksualitet er ikke biologisk, det er unaturlig.»

Homofobi finnes også i det øverste sjiktet. President Magufuli fortalte selv jublende tilhengere på et offentlig arrangement at «utenlandske frivillige organisasjoner som kjemper for homofile rettigheter liker oss ikke. De har kommet hit med narkotika og med homoseksuell praksis, en praksis som selv kuene hos oss misliker.

Tanzanias regjering er ikke den første i regionen som bruker LHBTI-heksejakt til å piske opp den politiske stemningen. LHBTI-grupper utgjør et lett bytte for å få et mangfold av innbyggere til å forenes i moralsk oppbrakthet. Ugandas beryktede ‘Kill the gays’-lovforslag ble møtt av sterke reaksjoner internasjonalt, men det hadde også en annen funksjon: det avledet medias og det internasjonale samfunnets oppmerksomhet i månedsvis fra hva det egentlig var ugandiske makthavere foretok seg. Politikere slapp ugunstige overskrifter og fikk holde på i fred.

I 2015 brukte Kenyas president Uhuru Kenyatta homofobisk alarmisme til å selge seg inn som patriot, en som var motstandsdyktig mot vestlige interesser, da han sa rett ut til president Obama at LHBTI-rettigheter var «et ikke-problem» i Kenya. Han gjentok dette i et intervju med CNN, da debatten hjemme spant rundt Oscar-nominasjonen av den lesbiske kjærlighetshistorien «Rafiki».

I Kenya kan homoseksualitet straffes med opptil 14 års fengsel, og personer som åpenlyst identifiserer seg som homofile blir ofte trakassert.

Selv Rwandas Paul Kagame, som blir rost av mange vestlige institusjoner for sin rolle i landets raske utvikling, avviste kjølig LHBTI-problematikk som «ikke vårt problem» da han ble presset om temaet. I alle disse landene har folk i LHBTI-miljøet det spesielt vanskelig, siden de verken forsvares av loven eller av flertallet av befolkningen.

Det internasjonale samfunnet har reagert med varierende grad av fordømmelse på situasjonen i Tanzania. I Norge har saken vakt sterke reaksjoner, men det har hittil ikke vært snakk om bistandskutt. Ingvil Endestad, leder i FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, skriver i VG at bistandskutt antageligvis ville «ramme de homofile, ikke de homofobe». Danmark derimot, Tanzanias nest største bistandsgiver og utviklingspartner over lang tid, var raskt ute og uttrykte sin uenighet ved å holde tilbake 65 millioner danske kroner.

En talsperson for USAs regjering uttalte at «USA er urolig» for de pågående brudd på menneskerettigheter og innskrenkingen av borgerrettigheter, og la til at situasjonen kan føre til vold, skremselspropaganda og diskriminering. Samtidig kunne svenske SVT Nyheter fortelle at Tanzanias ambassadør, Willibrord Slaa, har blitt kalt inn på teppet i Stockholm. Nylig kunngjorde Europarådet at det, sammen med medlemsstatene, hadde bestemt seg for å «gjennomføre en omfattende gjennomgang av sin politikk» i forhold til Tanzania i lys av den forverrede situasjonen for LHBTI i landet

Ikke alle i den tanzanianske regjeringen har godtatt Paul Makondas drastiske forsøk på å frata LHBTI-miljøet rettighetene. Utenriksdepartementet var for eksempel kjapt ute og tok avstand fra kampanjen. De mente kampanjen ikke var i tråd med den overordnede politikken, og departementets talsperson mente Makonda «bare luftet sine personlige meninger». Talspersonen la til at regjeringen vil «fortsette å respektere og opprettholde alle menneskerettigheter i henhold til landets grunnlov».

Selv om uttalelser som dette er lovende, sier kritikere at reformer er nødvendig hvis regjeringen har et oppriktig ønske om å ivareta rettighetene til alle borgere uansett seksuell legning.

-Det må innebære å få slutt på politiets maktovertredelser, slik som razziaer og anal-undersøkelser under tvang, slik at LHBTI-organisasjoner og LHBTI-vennlige helsetilbud kan fortsette. Det innebærer også å endre lover som kriminaliserer folk for hvem de er eller hvem de elsker, sier Neela Ghoshal, som arbeider med LHBTI-rettigheter i Human Rights Watch.

Press fra det internasjonale samfunnet er uvurderlig. Men president Magufuli har vist igjen og igjen at han har lav toleranse når det gjelder kritikk utenifra. Han har gjentatte ganger demonstrert at han ikke blir glad for å bli irettesatt av vesten, og har rutinemessig avfeid kritikk utenifra som forsøk på å utfordre Tanzanias nasjonale suverenitet. Med dette i bakhodet kan man nesten ikke håpe på betydelige politiske endringer i nærmeste fremtid.

Regjeringens holdning og homo-jakten er bekymringsverdig, ikke bare for medlemmer av LHBTI-miljøet, men for alle som bryr seg om menneskerettigheter og frihet i Tanzania.