King er grunnlegger og kreativ leder av Uganda Queer Collective, et kunstnerkollektiv med base i Ugandas hovedstad Kampala som arbeider med å dokumentere skeive liv. Hen turnerer i Europa med sceneshow og fotografier.
Den såkalte sodomiloven i Uganda kan gi opptil sju års fengsel for homofili. Undertrykkelsen pågår konstant.
– Erfaringene fra Uganda er traumatiske, sier King. – Det er ikke plass til skeive i Uganda. Vi opplever vold, og det er mange skeive som sitter i fengsel. Jeg har også blitt trakassert av politiet. Det skjedde flere ganger mellom 2014 og 2016, da jeg var med på å arrangere Pride-eventer. En gang kom politiet med våpen og arresterte unge voksne under et arrangement vi hadde i 7. etasje. To unge som kom for første gang hoppet ut av vinduet da politiet kom, i redsel for å bli oppdaget av familien. De døde ikke, men brakk mange bein i kroppen.
Konfliktfylt asyl
King kom til Tyskland for to år siden, og har søkt om politisk asyl.
– Jeg har vært bosatt i München i åtte måneder. Det er konfliktfylt for meg, selv om jeg har møtt mange fine mennesker som støtter meg.
Keith King ønsker ikke å leve etter trange kjønnsdefisjoner.
– Vi er ikke bare menn og kvinner i verden, det er så mye mer enn det, sier hen. – Men min måte å leve på provoserer fram frykt og hat. Som svart transkjønnet føler jeg meg konstant trakassert på gatene i Tyskland. Det er stressende å bli utsatt for transfobi og transmysogyni. Det feminine er demonisert, og det feminine er mer demonisert i oss som er skeive.
Vi får leve på scenen og på foto. I det virkelige liv er det ikke så lett
Tidligere i høst ble King slått i ansiktet så hardt at hen falt, mens hen ventet på et tog i Berlin.
– Da ønsket jeg bare å reise hjem, selv om jeg vet at det samme skjer i Uganda. Det virker som om mange mener at vi fortjener å bli angrepet, uansett hvor vi er. Jeg kjenner til skeive flyktninger som har reist tilbake til hjemlandet sitt. En iraker sa til meg at han heller vil dø i Irak enn i Tyskland – da får i alle fall noen vite det. Jeg har tenkt det samme, jeg savner Uganda. Som skeiv artist har jeg større muligheter her, men jeg kjenner dyp kjærlighet for grasrotsamfunnene i Uganda og håper jeg får dra tilbake.
– Vi har våre svarte kropper
Det finnes også rasisme i hvite skeive samfunn. Det har vært smertefullt å erfare, mener King.
– Det å være skeiv oppfattes som noe som henger sammen med å være hvit. Vi som ikke er hvite må legitimere vår skeivhet. Vi har jo våre svarte kropper. Jeg tror det har med estetikk å gjøre.
Den siste tida har det blitt bedre, men det er fortsatt vanskelig å finne en plass. Det skyldes nok også at jeg ikke har noen formell kunstutdanning, men er selvlært fotograf og bruker poesiformen spoken word i mine forestillinger.
Keith King formidler sin egen historie fra scenen, men dokumenterer også andre skeives liv, med utgangspunkt i deres erfaringer.
Kolonihistorien
En del av Kings utvikling som artist og formidler går ut på å lære mer om historien. Mange av landene hvor homoseksualitet er forbudt, er tidligere britiske kolonier, slik som Uganda.
– Det sies ofte at det ikke finnes noen skeiv afrikansk historie, og at det ikke fantes noen skeive samfunn i det førkoloniale Afrika. Jo mer man lærer om historien, jo mer forstår man at det ikke stemmer. Vi arbeider med å dokumentere historien om skeivhet i Afrika sør for Sahara. Vi gjenoppdager historien. Jeg forsto ikke tidligere hvor viktig dette er for mitt eget liv. At vi er mer enn bare menn og kvinner, og at slik har det alltid vært.
Kings forestilling varer i 30-40 minutter og spilles for det meste på undergrunnsscener og skeive scener. Foreløpig har hen besøkt seks-sju europeiske land.
– Vi får leve på scenen og på foto. I det virkelige liv er det ikke så lett, sier hen. – Selv folk jeg spiller for, kan se den andre veien etter showet. Men så lenge det er underholdning går det bra. Det er ikke stor forskjell mellom landene når det gjelder dette.
Det finnes rasisme i hvite skeive samfunn. Vi som ikke er hvite må legitimere vår skeivhet
Keith King snakker i klare ord, men det er noe sårt i måten hen uttrykker seg på. Denne reisen er en konstant utfordring, det prøver hen ikke å skjule.
– Før skiftet jeg ti ganger før jeg gikk ut. Jeg lurte på om det var for feminint. Nå går jeg som jeg vil uansett, det er en form for politisk markering. Jeg prøver å gi slipp på behovet for å føle meg akseptert, ønsket, og elsket. Men det er viktig for meg å finne andre «jenter», ellers kan det bli ensomt. Når jeg finner dem, gleder det meg stort. Andre kom før meg og andre kommer etter meg. Det gir en følelse av styrke.