Gatetrakassering: En overlevelsesguide

Noen ganger utviklet det seg til fysiske handlinger. En mann kunne stille seg opp og stenge veien for meg, og nekte å la meg gå forbi til jeg ga ham et telefonnummer. Noen ganger førte min overlevelsesstrategi til at den aktuelle mannen ble rasende, grep armen min og skrek til meg at «hei, jeg snakker til deg!» Når det skjedde så jeg febrilsk rundt meg, i håp om at noen, hvem som helst, ville komme meg til unnsetning. Men det skjedde aldri. I midten av tenårene begynte jeg å ty til å møte venner i bokhandler, fordi jeg visste at det var de eneste stedene der jeg garantert ikke ville bli trakassert.

Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, og der hvor det kanskje kommer tydeligst til syne er i trakasseringen på gata. Når jeg går i byen, føler jeg meg som et objekt på utstilling i en matvarebutikk. Jeg kan føle hvordan menn anslår min verdi ved å måle meg opp og ned - ved å se på lårene mine, midjen min, brystene mine og leggene mine, for så enten å utrykke verbalt hva de synes, eller i verste fall gripe etter kroppen min med like stor selvfølge som de ville plukket opp en matvare og slengt den i handlevognen.

Jeg lurte ofte på hvorfor menn gjorde dette. Det kunne vel ikke være sånn at menn faktisk tenker at det å tafse på kroppen til en fremmed kvinne, eller bruke «fin rompe» som åpningsreplikk, skal resultere i en utveksling av telefonnummer eller en date?

Den sørafrikanske feministiske skribenten Jen Thorpe har gitt en konsis og klar framstilling av den egentlige grunnen til denne formen for trakassering. «Gatetrakassering er en måte å tvinge sjåvinisme og patriarkalske holdninger inn i det offentlige rom på. Det er handlinger som begås av menn for å minne kvinner på at de ikke har eierskap til dette rommet – at de er utestengt,» skriver hun.

Gatetrakassering har blitt en metode heteroseksuelle menn bruker til å kreve eierskap til og makt over det rommet de oppholder seg i, samt objekter i dette rommet, inkludert kvinners kropper.

Kvinner som reagerer negativt på dette, opponerer mot denne maktutøvelsen og utsetter seg dermed for en reell fare. Straffen er risiko for å bli utsatt for vold. I Sør-Afrika svarer 56 prosent av kvinnene at de har blitt utsatt for seksuell trakassering ved bruk av taxi, det mest populære transportmiddelet for sørafrikanere. I 2008 ble en kvinne utsatt for offentlig uønsket oppmerksomhet og angrepet fordi hun brukte miniskjørt på vei til en taxiholdeplass, noe som utløste protester.

Kanskje den verste historien jeg selv personlig har hørt er fra min mor. Da hun var liten på 1970 og -80 tallet pleide hun å gå til skolen hver dag sammen med venninner. Det var alltid noen eldre gutter som hang i gatene, og når jentene gikk forbi på vei til skolen, så guttene på dem, og hver gutt valgte ut den han likte best. Han gikk så bort til henne, for deretter å vri armen hennes til hun svarte ja til å være hans kjæreste.

Gutten ventet på den aktuelle jenta ved gatehjørnet hver dag, og når hun kom, krevde han seksuelle tjenester fra henne, siden hun nå var hans «kjæreste». For å håndtere dette problemet utviklet jentene en overlevelsesstrategi: for å unngå guttene, valgte de å ta en annen, ofte lengre, vei til skolen.

Da som nå signaliserer den frykten kvinner blir grepet av når vi går alene og støter på en gruppe fremmede menn at det offentlige rom ikke er ment for oss. Og at for å manøvrere i det offentlige rommet må vi først utvikle en overlevelsesstrategi. Ikke bruk shorts eller miniskjørt i visse områder. Ikke gå alene. Trekk pusten dypt. Gå rett frem. Gå raskt, men ikke løp. Ikke få panikk. Se irritert ut, eller bedre, overse dem.

Selvfølgelig er det en sammenheng mellom seksuell trakassering og seksuell vold. Sør-Afrika er blant landene med prosentvis flest antall tilfeller av seksuell vold på verdensbasis. Statistikk viste nylig at tallet på kvinner som rapporterer seksuelle overgrep steg med 53 prosent på under to år, fra 2015 til 2017, mens drap på kvinner økte med 117 prosent i den samme perioden. Mens klasse og etnisk tilhørighet er en avgjørende faktor med tanke på hvem som har størst sannsynlighet for å bli utsatt for overgrep, er den underliggende grunnen til at kvinner utsettes for gatetrakassering - der kvinners kropper blir vurdert som offentlig eiendom og blir sett på og konsumert som det – den samme grunnen som tillater og oppfordrer til mer ekstreme former for seksuell vold.

Så hva skal man gjøre? Hvem skal holdes ansvarlig for den seksuelle trakasseringen? Er det mennene som utfører den, eller de som går stille forbi uten å gjøre noe?

Jeg tror at den eneste bærekraftige måten å motvirke og forhindre seksuell trakassering på er å erklære det som nå blir sett på som normalt for unormalt. Dette kan gjøres på en rekke ulike måter, som ved å introdusere lover der seksuell trakassering kriminaliseres, slik det er blitt gjort i blant annet Frankrike, eller ved å undervise alle om samtykke fra ung alder, ved å lære unge menn opp til å stå opp mot andre menn som de ser begår seksuell trakassering, samt ved å skape et miljø der unge kvinner føler seg trygge nok til å rapportere seksuelle overgrep.

Jeg har prøvd på min egen måte å ansvarliggjøre mennene i mitt liv ved å snakke med venner og familie om voldtektskultur, samt lære mine yngre søsken om betydningen av samtykke. På nasjonalt nivå har kampanjer som #TotalShutDown og #MeToo ført til at seksualisert vold har kommet på dagsorden, og dermed tvunget menn til å ta stilling til hvordan deres handlinger og ikke-handlinger fremmer og oppfordrer til kjønnsrelatert vold.

Det er bare gjennom tiltak som retter seg mot hovedårsakene til gatetrakassering og kjønnsrelatert vold sett under ett, at Sør-Afrika en dag forhåpentligvis kan bli et samfunn der kvinner ikke lenger trenger overlevelsesstrategier. Der synet av en gruppe unge menn ikke gjør at hun får panikk og må gjenta det samme mantraet for å komme helskinnet over veien:

«Trekk pusten dypt. Gå rett frem. Gå fort, men ikke løp. Ikke få panikk. Se irritert ut, og enda bedre, ignorer dem.»