Epokegjørende framskritt eller nytt kaos?

Begge lederne for opposisjonen har vært sterkt kritiske til utsettelsen av valget til 30. desember. Pierre Lumbi, valgkampleder for Martin Fayulu som leder Lamuka-koalisjonen, uttalte 21. desember at å utsette valgene til 30. desember var en ulovlig avgjørelse fra myndighetenes side, men at de ble nødt til å godta den. Han sa også at hovedgrunnen som ble oppgitt for utsettelsen, nemlig lagerbrannen i hjertet av i Kinshasa, var i overkant fantasifull og uten noen forankring i virkeligheten. Lamuka-koalisjonen, som samler en håndfull opposisjonspartier, krever også at en internasjonal granskingskommisjon blir nedsatt for å undersøke den omstridte hendelsen som angivelig førte til at 8000 stemmemaskiner ble ødelagt.

Den andre viktige opposisjonslederen, presidentkandidaten for det sosialistiske partiet UDPS Félix Tshisekedi, talte på sin side direkte til en oppjaget forsamling av tilhengere 21. desember og manet dem til ro etter valgkommisjonens avgjørelse. Han ba dem dessuten akseptere utsettelsen på ei uke. Både Lamuka-koalisjonen og Tshisekedi har lagt vekt på at de ikke kommer til å gå med på at valget blir utsatt en fjerde gang.

Håpet har lenge vært at dette valget skulle bli det første i Den demokratiske republikken Kongos nyere historie hvor en sittende president går av på fredelig vis.

Et flertall av 40 millioner kongolesiske velgere har trolig lenge sett fram til å legge av gårde til valglokalene i kjempelandet, som er Afrikas nest største i areal. Det er tre valg som skal gjennomføres samtidig: et presidentvalg, et parlamentsvalg og et provinsrådsvalg. Det vil være 16 000 kandidater som konkurrerer om de 500 setene i parlamentet, mens 19 000 kandidater vil knive om de 715 setene i provinsrådene. 21 kandidater konkurrerer om embetet som republikkens president. Den sittende presidenten er ikke blant disse.

For 8. august i år kunngjorde Joseph Kabila at han ikke ville stille som presidentkandidat for en tredje periode. For første gang i Den demokratiske republikken Kongos nyere historie kan en sittende president dermed komme til å gå av på fredelig vis. Maktskiftet vil altså kunne komme ikke som følge av et kupp eller et mord, men som resultat av en politisk prosess som later til å dra i demokratisk retning.

Da presidenten bekjentgjorde at han kom til å gå av, gjorde han det etter å ha vært satt under et betydelig press fra flere aktører. Mange kongolesere hadde deltatt i landsomfattende anti-Kabila-demonstrasjoner, og blant kravene deres var presidentens avgang, en fredelig maktovertakelse og respekt for grunnloven. De katolske biskopene hadde også uttalt seg svært kritisk til Kabila-regimet. Kinshasas daværende erkebiskop Laurent Monsengwo hadde til og med gått ut og oppfordret folk til å delta i anti-Kabila-demonstrasjonene, og i prekenene sine ba han presidenten og mennene hans om å gå av.

Også afrikanske samarbeidspartnere, som Sør-Afrika og Angola, hadde lagt press på Kabila. Sistnevnte fant veien til Luanda i Angola for å rådføre seg med president Joao Lourenço om sin politiske framtid. President Lourenço skal i den anledning ha frarådet Kabila å framprovosere kongolesernes opprør og indignasjon ytterligere ved å stille til årets presidentvalg for en grunnlovsstridig tredje periode. President Lourenço skal også ha latt det skinne igjennom at han så mørkt på en ny tilstrømning av kongolesiske flyktninger til eget land som følge av opptøyer.

Joseph Kabila utpekte Emmanuel Ramazani Shadary som sin presidentkandidat og arvtaker. Han er fra den swahili-talende Maniema-provinsen i øst og er tidligere innenriksminister (2016-2018). Kabila valgte Shadary først og fremst fordi han framsto som en svært trofast og pålitelig medarbeider som tilhørte hans svært nære krets.

Som innenriksminister er Emmanuel Ramazani Shadary blitt holdt ansvarlig for myndighetenes voldsaksjoner mot fredelige anti-Kabila-demonstrasjoner. Ifølge Human Rights Watch har kongolesiske sikkerhetsstyrker siden 2005 drept totalt bortimot 300 mennesker og arrestert rundt 2000 demokrati-aktivister, opposisjonsledere og deres tilhengere. De fleste har senere blitt løslatt, men Shadary og 14 andre av Kabilas menn har blitt oppført av EU på en sanksjonsliste for menneskerettighetsbrudd, og de er i øyeblikket nektet adgang til EU-landene. Presidentkandidat Shadary anmodet EU i høst om å heve sanksjonene mot ham, men 9. desember valgte EU å ikke gjøre det.

At Kabila og Shadary står sammen bak disse voldshandlingene, har forsterket det tette båndet mellom de to nære allierte. Hvis Shadary vinner valget, vil det ikke komme på tale å stille Kabila til rettslig ansvar for å ha stått bak disse voldsepisodene, for Shadary selv har vært involvert i dem. Dette hevder journalist Pierre Boisselet i et intervju med TV-kanalen France 24 den 8. august i år. Ved å utpeke Shadary kan det altså virke som om Kabila forsøker å hegne om seg selv.

Shadarys valgplattform, Le Front Commun pour le Congo (FCC), ligger under den avtroppende presidentens moralske autoritet. Denne valgplattformen, bestående av en brokete forsamling av ulike politiske personligheter, representerer ingen kursendring. Shadary har videre ingen personlig formue og vil dermed være avhengig av sin mentor Kabila, på samme måte som han må stole på sistnevnte for å få sikret kontroll over hæren, der general Amisi er den eneste som kommer fra Maniema, den østlige hjemprovinsen til Shadary.

Det er dermed sannsynlig at Emmanuel Ramazani Shadary, hvis han skulle bli valgt til republikkens president, vil framstå som «Kabilas Medvedev». Kabila er den ubestridte lederen for sitt parti, Parti du peuple pour la reconstruction et le développement (PPRD), og vil ha både evnen og midlene til å påvirke sin etterfølgers makt. Så selv om Kabila ikke tar gjenvalg, er han ikke nødvendigvis på vei ut av kongolesisk politikk. Til byrået Reuters uttalte han 9. desember at han ikke utelukker å stille som presidentkandidat ved valget i 2023.

Hovedformålet for opposisjonen har vært å sette sammen et sterkt vinneralternativ. Etter å ha gjort flere forsøk på å forene seg bak en felles lederkandidat, samlet de sju viktigste opposisjonslederne seg til forhandlinger ledet av Kofi Annan-stiftelsen i Genève fredag 9. november. Til stede var Félix Tshisekedi, Martin Fayulu, Vital Kamerhe, Freddy Matungulu, Adolphe Muzito, Jean-Pierre Bemba og Moïse Katumbi. (Av disse er det bare Tshisekedi, Fayulu, Kamerhe og Matungulu som er godkjent som presidentkandidater.)

Til manges forbløffelse og atskilliges bestyrtelse vant outsideren Martin Fayulu avstemningen. Han er leder for et mikroparti, Engagement pour la citoyenneté et le développement (ECIDE), med bare én representant i nasjonalforsamlingen. Som nyvalgt leder for opposisjonen ble Martin Fayulu også tildelt rollen som talsperson for den nye koalisjonen «Lamuka», som på lingala og kiswahili betyr «våkn opp». (Standard kiswahili stavemåte dropper l og u, slik at navnet blir AMKA.)

Fayulu er for øvrig kjent for at han alltid har gått i front i protesttog mot Kabila og har trosset presidentens sikkerhetsstyrker. Under en demonstrasjon ble han skadet av en gummikule som traff hodet hans. Enkelte har også hevdet at han er en mann som står nærmere sivilsamfunnet enn maktens kretser.

For Félix Tshisekedi og landets største opposisjonsparti, det sosialistiske partiet Union pour la démocratie et le progrès social (UDPS) var valget av Martin Fayulu imidlertid som å få et slag i ansiktet. Som leder for det partiet som i flere tiår har kjempet modig og innbitt mot diktaturet i landet, og som har 42 representanter i parlamentet og meningsmålinger som har vært svært gode, gikk han inn i forhandlingene i Genève med et reelt håp om å bli valgt som opposisjonens lederkandidat, men måtte se skuffelsen i øynene.

Etter at valget av Martin Fayulu ble gjort kjent 11. november, strømmet UDPS-tilhengere raskt ut i gatene i Kinshasa for å protestere, noe som fikk Tshisekedi til å snu og erklære at han trakk seg fra Lamuka-koalisjonen. Han fastholdt imidlertid sitt eget presidentkandidatur. Vital Kamerhe, en tidligere dynamisk minister og forhenværende formann for parlamentet, hadde på samme tid blitt satt under sterkt press av grasrota i sitt sentrum-høyre parti Union pour la nation congolaise (UNC) og trakk seg også ut av Lamuka-koalisjonen. Så bare ett døgn etter kunngjøringen av valget på en felles kandidat viste den kongolesiske opposisjonen sine klare begrensninger. Hensikten hadde vært å samle opposisjonen, men det mislykkede forsøket på å peke ut en felles lederkandidat fordypet splittelsene ytterligere.

En ny akt i dramaet startet 23. november, da Vital Kamerhe erklærte at han trakk seg som presidentkandidat for å kunne slå seg sammen med presidentkandidat Félix Tshisekedi. Han tok over oppgaven som valgkampleder for UDPS-lederen. Tshisekedi og Kamerhe skrev samtidig under en avtale der Tshisekedi, hvis han blir valgt til republikkens president, lover Kamerhe statsministerembetet og framtidig støtte som UNCs presidentkandidat ved valget i 2023. Sammen har de to bred støtte i midt-provinsene og øst-provinsene og har dessuten skapt en sosialistisk sentrum-høyre allianse i kongolesisk politikk. (Partiene i Den demokratiske republikken Kongo går ikke bare langs en høyre-venstre akse, men representerer langt på vei enten vest-, midt- eller øst-provinsene.)

Mot denne alliansen, der ideologisk overensstemmelse for så vidt spiller en underordnet rolle, står Fayulu, lederen for Lamuka-opposisjonen. Han er foreløpig å betrakte som en solid kandidat, tatt i betraktning at han blir støttet av Bemba og Katumbi, som riktignok er utestengt fra årets valg, men som hver på sin kant har evnen til å mobilisere store velgergrupper øst og vest i kjempelandet. Begge hovedkandidatene fra opposisjonen, både Fayulu og Tshisekedi, sier at deres hovedprioritet vil bli å gjenopprette fred og sikkerhet i provinsene i øst, hvor over 100 militser holder til.

Valgkampen har imidlertid langt fra forløpt uten alvorlige problemer. Fayulus fly fikk ikke tillatelse til å lande i Kinshasa 19. november, og 9. desember inntok en kongolesisk hærenhet flyplassen i Kindu for å hindre Fayulu i å lande.

Den nasjonale uavhengige valgkommisjonen CENI er ansvarlig for å ha logistikken og valgmaterialet klart og blir finansiert utelukkende over det kongolesiske budsjettet. Kabila og hans regjering har kategorisk avstått fra å ta imot økonomisk støtte fra EU og FN og har dermed også kunnet utestenge teknikere og observatører fra dem. I år kommer imidlertid andre valgobservatører, nærmere bestemt fra Southern African Development Community (SADC), La Communauté économique des Etats d’Afrique centrale (CEEAC), Den afrikanske union (AU) og Den internasjonale frankofoniorganisasjonen. Dette har ikke det kongolesiske sivilsamfunnet slått seg til ro med. De foreslår å stille med egne valgobservatører.

Blant folk er det også en enorm interesse for de elektroniske stemmemaskinene fra Sør-Korea, i utgangspunktet 106 000 i alt, som tas i bruk i valget. Mange spør seg hvilke konsekvenser bruken av dem kan ha i et valg: Hvordan kan man unngå kaos når funksjonærer som ikke har fått tilstrekkelig opplæring, skal håndtere avansert teknologi? Ivaretar disse maskinene prinsippet om hemmelig avstemning, et prinsipp som er en grunnstein i demokratiet og nedfelt i landets grunnlov? Engelske eksperter fra Westminster Foundation for Democracy har konkludert i en rapport fra 17. september i år at det er usikkert om disse maskinene egner seg til bruk i et valg. Da de undersøkte maskinene, ga valgkommisjonen dem imidlertid ikke frie nok hender til å foreta en fullstendig undersøkelse.

En så å si samlet opposisjon har dessuten gitt tydelig uttrykk for at et vilkår for å delta i årets valg er at disse elektroniske stemmemaskinene, som på folkemunne kalles juksemaskiner, ikke blir tatt i bruk. Der er opposisjonen helt på linje med de katolske biskopene, mens valgkommisjonen CENI har svart at uten disse apparatene vil ikke valget bli gjennomført innenfor de planlagte tidsrammene i valgkalenderen. Valgkommisjonen trosser dermed det faktum at disse apparatene mangler folks og størsteparten av opposisjonens tillit.

Dersom stemmemaskinene overfører resultatene elektronisk, vil de bryte med den kongolesiske valgloven, som tydelig forbyr elektronisk avstemning. I atskillige måneder har imidlertid valgkommisjonens president hevdet at stemmemaskinene utelukkende vil bli anvendt som en printer, og at opptellinga av stemmesedlene vil foregå manuelt.

Men i et intervju med TV5 Monde 26. desember i år opplyste en valgfunksjonær, Onésime Kakatula Falash, at overføringa av resultatene kom til å utføres elektronisk. Intervjuet ble så plutselig avbrutt av en av lederne i CENI-styret, og da samtalen ble gjenopptatt, bedyret intervjuobjektet Kakatula Falash at man kom til å foreta opptellinga av stemmesedlene manuelt. Elektronisk overføring og manuell opptelling avløser hverandre i denne tvetydige forklaringa, noe som skaper usikkerhet rundt prosessen, og det opposisjonen frykter aller mest er muligheten for de kongolesiske myndighetene til å endre resultatene elektronisk før de blir publisert.

I tillegg konkluderte Den internasjonale frankofoniorganisasjonen i mai i år med at 16 prosent av velgerne i valgregisteret er oppført uten fingeravtrykk. Bak denne prosentandelen kan det skjule seg fiktive velgere i favør av Shadary, Kabila-regimets arvtaker. Den internasjonale frankofoniorganisasjonen anbefalte også at det foretas en opprydning i dette registeret, som er preget av avvik. Store deler av opposisjonen går lenger og stiller krav om at det blir gjort. Det har også falt opposisjonen tungt for brystet at diasporaen på ti millioner kongolesere ikke får mulighet til å stemme fordi de logistiske problemene med registrering av dem ble for store. Dessuten er deres høyest profilerte politikere, Moïse Katumbi og Jean-Pierre Bemba, blitt avskåret fra å stille i valget.

Valgprosessen i Den demokratiske republikken Kongo er langt fra perfekt, men den representerer et framskritt i landets nyere historie i og med at maktskiftet vil kunne inntreffe ikke som følge av et kupp eller mord, men som et resultat av en politisk prosess som beveger seg i demokratisk retning.

Den demokratiske prosessen er imidlertid skjør og kan lett reverseres. Ifølge Human Rights Watch går Den demokratiske republikken Kongo mot kaotiske valg. Velgerne kan oppleve omfattende juks blant annet via de elektroniske «juksemaskinene», som igjen vil skape stor risiko for demonstrasjoner. Tradisjonen tro vil disse bli møtt av voldelige kongolesiske sikkerhetsstyrker.