Feministiske ildsjeler mot kjønnsbasert vold

I april i år dro en tidligere student ved Makerere-universitetet tilbake til universitetet for å hente karakterutskriftene sine. Der skal en administrativt ansatt som skulle undertegne utskriften, ha holdt kvinnen tilbake på kontoret sitt, hvor han så forgrep seg på henne seksuelt.

Den unge kvinnen klarte å ta et bilde av seg selv mens tiltalte tvangs-utførte oralsex. Da hun la frem beviset, ble bildet lekket i sosiale medier og spredte seg som ild i tørt gress. Kvinnen ble fokus for et mediesirkus og gjenstand for hets. Hun ble anklaget for blant annet å ha prøvd å ødelegge en god manns rykte, for å være en forsmådd elskerinne, og for å drive med utpressing. Den unge kvinnen har imidlertid ikke latt seg knekke og fortsetter å føre en hardnakket kamp i retten, hvor mannen står tiltalt for overgrep og voldtektsforsøk.

Dette er ikke første gang den eldste institusjonen for høyere utdanning i Afrika er i søkelyset på grunn av overgrep mot kvinner. I juni 2018 fant en komité opprettet for å granske seksuell trakassering ved institusjonen at dette var høyst utbredt, og at situasjonen var aller mest alvorlig i tiden forut for eksamensperioden.

Da truer ofte undervisere med å stikke kjepper i hjulene for uteksamineringen av kvinnelige studenter, spesielt dem med svake karakterer, med mindre de får seksuelle tjenester i bytte. Eksisterende retningslinjer hadde aldri blitt håndhevet. Det var tegn på systemsvikt i stor skala. Systemer som burde beskyttet studenter under utdannelsen, gjorde det mulig for volden å fortsette. Komiteen kom med en rekke anbefalinger, inkludert fengselsstraff for gjerningsmenn og erstatning for ofre. Situasjonen i høyere utdanningsinstitusjoner som Makerere illustrerer hvordan manglende oppfølging, systemsvikt og konsekvenser som bare finnes på papiret skaper grobunn for en ukultur som resulterer i institusjonalisert vold mot kvinner.

#MeToo-bevegelsen i den globale vesten var et viktig historisk øyeblikk som synliggjorde mye. I Uganda har en lignende bevegelse pågått i lang tid. Grunnet kvinnebevegelsens innsats har Uganda et juridisk rammeverk på plass for å beskytte kvinner mot vold. Uganda har undertegnet internasjonale avtaler som FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og Maputoprotokollen om kvinners rettigheter i Afrika.

Ugandas grunnlov, [på lik linje] med menn», så vel som likestilt behandling og like politiske, økonomiske og sosiale muligheter. Grunnloven anerkjenner videre en historisk ubalanse som har vært ufordelaktig for kvinner, og legger dermed grunnlaget for deres rett til kompenserende tiltak (som kvotering).

I tillegg finnes det paragrafer i straffeloven som omhandler overgrep og voldtekt. I 2010 ble det vedtatt en ny lov om vold i nære relasjoner, hvor det tas i bruk en bredere definisjon av familievold som inkluderer fysiske overgrep, seksuelt misbruk, emosjonelt, verbalt og psykologisk misbruk og økonomisk misbruk. Loven utvider også begrepet nære relasjoner til å omfatte slektninger og hushjelper. Loven inneholder en rekke straffetiltak, inkludert terapi, samfunnstjeneste, bøter, besøksforbud, erstatning og fengselsstraff.

Arbeidsrettsbestemmelser forbyr også seksuell trakassering på arbeidsplassen, og har forskrifter for håndtering av slike saker. Tilfeller skal håndteres internt på arbeidsplassen, men fornærmede har også mulighet til å henvende seg til arbeidstilsynet.

Nylig ble et kvinnelig medlem av nasjonalforsamlingen trakassert på nett i månedsvis, inntil hun til slutt anmeldte saken til politiet. Gjerningsmannen ble dømt for nett-trakassering og krenkende uttalelser.

Likevel gjorde flere medier sitt for å renvaske gjerningsmannen. Saken ble presentert som en historie om en 25 år gammel «gutt» som hadde blitt satt i fengsel for å ha sendt «kjærlighetsmeldinger». Ugandiske feminister protesterte mot bruken av dette språket med kampanjen #HarassmentIsNotLove. «Gutten» fikk imidlertid så mye sympati at en ny advokat tok opp igjen saken hans og fikk ham løslatt mot kausjon i påvente av dommen. Andre politikere oppfordret parlamentsmedlemmet til å «tilgi gutten», og mente at en to års dom var for hard for noen som bare hadde «uttrykt sin kjærlighet».

Lovene på dette området blir dessverre ofte misbrukt. For eksempel har den samme loven som ble brukt i saken til det kvinnelige parlamentsmedlemmet, The Computer Misuse Act, flere ganger blitt anvendt for å kneble aktivister, blant annet den frittalende Museveni-kritikeren Dr. Stella Nyanzi. Antipornografiloven, som kriminaliserer spredning av pornografisk materiale, har blitt brukt til å dømme ofre for «hevnporno» i stedet for gjerningsmenn. Det er avgjørende at loven brukes til å oppnå rettferdighet for kvinner som opplever slikt.

Kvinner i Uganda fortsetter å lide under fysisk vold i hjemmet begått av sine ektemenn, fedre og eldre brødre. Ugandas undersøkelse om vold mot barn, publisert i august 2018 av Departementet for kjønn, arbeid og sosial utvikling, viste at 25 prosent av jenter i alderen 13 til 17 hadde opplevd seksuell vold. Ugandas demografiske helseundersøkelse, utført i 2016, viste at 25 prosent av kvinner i alderen 25 til 29 hadde opplevd seksuell vold, med høyere utbredelse blant kvinner på landet.

På landsbygda fortsetter barne-«ekteskapene», til tross for regjeringens innsats for å begrense dem. Dette forekommer vanligvis på grunn av fattigdom, noe som kan føre til at unge jenter som gis bort for en liten medgift. Skadelige holdninger og skikker som kjønnslemlestelse fortsetter også, til tross for at strenge lover er på plass.

Den offentlige debatten rundt problemet mangler dybde, i form av kritikk av det patriarkalske systemet som gjør det mulig for kjønnsbasert vold å fortsette. President Museveni har uttalt seg mot vold i nære relasjoner, men han har også gjentatte ganger kommet med uttalelser som bidrar til å styrke gammeldagse kjønnsroller som ofte brukes som begrunnelse for vold mot kvinner. Etter uttalelsene til Museveni om vold i nære relasjoner ga et medlem av parlamentet et intervju til et nasjonalt mediehus der han argumenterte for at menn burde slå kvinnene «sine» for å vise kjærlighet og «strømlinjeforme» dem. Uttalelsen ble kritisert i parlamentet, men reaksjonen var altfor svak - i seg selv en fornærmelse mot alle ugandiske kvinner.

På grunn av sjåvinistiske holdninger er marginaliserte kvinner, blant dem LHBT-kvinner, kvinner med nedsatt funksjonsevne og fattige kvinner, utsatt for enda høyere risiko for vold. Institusjonalisert homofobi med røtter i lover fra kolonitida og nyliberal kristen retorikk gjør lesbiske, biseksuelle og trans-kvinner spesielt sårbare.

Politistasjoner kan være åsted for vold mot disse kvinnene. Enkelte trans-kvinner har fortalt at de har blitt avkledd med tvang og kroppsvisitert av politibetjenter, angivelig for å fastslå «om de var gutter eller jenter». Homoseksuelle kvinner opplever også vold i hjemmet, ofte fordi de ikke klarer å leve opp til rollene samfunnet tilskriver.

Kvinner med nedsatt funksjonsevne opplever seksuelt misbruk som voldtekt og andre overgrep, fysisk misbruk og tvangsekteskap i høyere andel enn andre kvinner. I tillegg er de utsatt for psykologisk tortur, tap av foreldrerett til barna sine og tvangssterilisering.

Den høye arbeidsledigheten gjør fattige kvinner ekstra utsatt. Ugandas forening for kvinnelige advokater (FIDA Uganda) har løftet fram de dårlige arbeidsforholdene til kvinner i gartnerindustrien. Dette har skapt konflikt mellom FIDA og regjeringsmedlemmer som er redde for å miste investorer.

I tillegg har arbeidsledighet ført mange unge kvinner til bemanningsbyråer som viser seg å drive med menneskehandel. Sterke protester har ført til at noen slike byråer er blitt plassert under tilsyn av Departementet for kjønn, arbeid og sosial utvikling, og folk er blitt oppfordret til å kun bruke registrerte byråer. Likevel forsetter vi å høre om slike forferdelige tilfeller i ugandiske nyheter.

Kjønnsbasert vold er en form for diskriminering, fordi kvinner blir utsatt for en bestemt type vold på grunn av sitt kjønn, og de blir utsatt for vold i mye større grad enn menn. Det gir kvinner et handikap på flere områder, og det bryter med med prinsipper i internasjonale avtaler og i Ugandas eget lovverk om at kvinner og menn skal likestilles.

For å få bukt med kjønnsbasert vold er det ikke nok bare å forandre lovene. Det er selve det patriarkalske systemet som må til livs. De som har makt må anerkjenne alle kvinners fulle menneskeverd, uavhengig av klasse, seksuell orientering, religion eller alder. De ansvarlige må forpliktes til å straffe gjerningspersoner, tilby trygge steder og psykososial støtte til overlevende etter kjønnsbasert vold og til å gi ofrene en stemme. Politifolk, medisinsk personell, ansatte i rettsvesenet og alle andre som berøres av slike saker må ha en klar forståelse av sitt mandat. Vi må alle jobbe for å skape et rettferdig samfunn som verdsetter alle kvinners liv på lik linje med menns liv.