Museveni utfordres - og svarer med vold

De to jentene var blant de drepte og skadde i den urolige augustmåneden, da sikkerhetsstyrker skjøt mot ubevæpnede sivile som protesterte i byene Arua og Mityana og i hovedstaden Kampala. Til sammen seks mennesker ble drept. 34 mennesker er blitt tiltalt for forræderi og flere holdes fortsatt fengslet uten å ha fått noen tiltale, mens rundt 150 sitter i varetekt etter de voldelige angrepene i Arua, som myndighetene sto bak. Flere titall skadde er fortsatt på sykehus.

Dette har vært det verste tilfellet av vold mot innbyggere fra statens side de siste årene. Det oppsto i kjølvannet av et suppleringsvalg i Arua for å velge etterfølgeren til en myrdet parlamentariker, et valg som utviklet seg til en kamp på liv og død for regjeringspartiet. Alt tydet på at den uavhengige opposisjonskandidaten Kassiano Wadri ville vinne, på tross av at Ugandas mangeårige president Yoweri Museveni drev valgkamp i området. Musevenis tilstedeværelse og en påstått steinkasting mot bilkolonnen hans ble brukt som påskudd, da presidentens egen spesialstyrke, Special Command Forces (SFC), i ly av nattemørket raidet hoteller og banket opp og torturerte opposisjonsledere, deres tilhengere og tilfeldige tilskuere.

En av parlamentarikerne som ble rammet, var Robert Kyagulanyi Sentamu, bedre kjent som Bobi Wine, musikeren som ble politiker.

Sikkerhetsstyrkene gikk brutalt til verks mot alle som var i hotellet. De skjøt og drepte Bobi Wines sjåfør Yasin Kawuma, i et angrep som mange mener egentlig var rettet mot parlamentarikeren. I alt ble fire parlamentsmedlemmer, Kyagulanyi, Kassiano Wadri (Arua), Parul Mwiru (Jinja East) og Gerald Karuhanga (Ntungamo kommune), samt 30 andre personer, inkludert tidligere parlamentsmedlem Mike Mabikke, brutalt arrestert og senere tiltalt for forræderi.

Rapportene om angrepene og bildene av parlamentarikere ute av stand til å stå oppreist på grunn av skader de ble påført under arrestasjonene, sjokkerte nasjonen og vekket til live minner om den mørkeste perioden i Ugandas historie, den gang landet ble styrt av president Idi Amin.

Et annet parlamentsmedlem, Francis Zaake fra Mityana kommune, skal ha blitt torturert av sikkerhetsstyrker og senere dumpet på et sykehus i hovedstaden Kampala, hvor han forble under behandling til 3. september. Da ble han tiltalt for forræderi og fikk lov til å reise til India for å få behandling der.

Kyagulanyi ble holdt isolert av de militære, og ifølge advokatene hans ble han torrurert mens han satt i isolasjon. Han ble stilt for en militær domstol og holdt i en militær interneringsleir i ti dager. Han var anklaget for ulovlig besittelse av skytevåpen og ammunisjon, men disse anklagene ble senere frafalt, og en ny anklage om forræderi «for å ha steinet presidentens bilkolonne» ble fremmet.

Arrestasjonene, torturen og volden utløste protester i Kampala og to andre byer, hvor ubevæpnede sivile ble møtt med skarpe skudd, i en aksjon som mange mener hæren sto bak. Mens mange ugandere lot være å gå ut i gatene som følge av voldsbruken mot demonstrantene, førte den to uker lange fengslingen av parlamentarikere til en strøm av solidaritetserklæringer fra hele verden, i et omfang ugandere aldri tidligere har sett. Den største demonstrasjonen mot Musevenis styre ble holdt i Nairobi, Kenya. I ukesvis florerte emneknaggene #FreeBobiWine og #FreeArua33 i sosiale medier, i raseri over den statlige volden, og de spredte seg også ut over Ugandas grenser. I løpet av én uke ble emneknaggen #FreeBobiWine brukt i over 90 000 tweets verden over.

En redusert Bobi Wine, ute av stand til å stå på egne bein etter at han ble løslatt mot kausjon sammen med de 32 andre, ble kjørt i ambulanse fra byen Gulu i nord til sykehus i Kampala for behandling. Protestene fortsatte også etter at han ble løslatt mot kausjon, fordi myndighetene først sa nei da advokatene hans forsøkte å få ham fløyet ut av landet for sykehusbehandling. Den 30. august ble han stanset på flyplassen på vei ut av landet og ført til et sykehus kontrollert av myndighetene. Her ble han tvunget til å oppholde seg i flere dager, inntil regjeringen ga etter for presset og lot ham reise til behandling i USA.

Bobi Wine sto ikke på valg. Men volden og arrestasjonene gjorde 36-åringen internasjonalt kjent, takket være hans unge tilhengerskare, som ser på ham som en avgjørende aktør i Ugandas politiske miljø, hvor mange strever med å se for seg en framtid etter Museveni.

President Museveni har greid å holde på makten i stor grad fordi han har kontrollen over de militære styrkene. Samtidig som han har plassert seg selv i rollen som en viktig alliert for USA i kampen mot terror, har han greid å etablere spesialiserte militære enheter der flertallet kommer fra samme stamme som ham selv. Disse fungerer som god beskyttelse mot eventuelle opprør. Da soldater strømmet ut i gatene i Kampala, kunne man se at de bar angrepsvåpen som vanligvis brukes i militæraksjoner, ikke under demonstrasjoner.

Men for å ha legitimitet lokalt og internasjonalt har Museveni vært avhengig av å pynte på fasaden ved å holde valg. I flere tiår har han hatt fordelen av at de eldre uganderne stemte uten å stille spørsmål, takket være det kollektive traumet fra fortida. Men jo lenger han sitter ved makten, desto mer har den demografiske utviklingen arbeidet mot ham. Uganda er den nest yngste nasjonen i verden, med en gjennomsnittsalder i befolkningen på 19 år. Mer enn 75 prosent av befolkningen er under 35 år, og de har aldri hatt en annen president enn Museveni. Med høy arbeidsledighet blant de unge, ifølge enkelte rapporter hele 83 prosent, og økende desperasjon ikke bare blant den nedre del av arbeiderklassen, men også blant utdannede, arbeidsledige unge, er tidevannet i ferd med å snu for den 74 år gamle presidenten.

Mens Musevenis motstandere tidligere var folk han hadde kjempet sammen med i krigen for å vinne makt, representerer Bobi Wine en utfordring. Han er en relativt ung mann som vokste opp i en slum i utkanten av Kampala og gikk på skole tross mangelfulle offentlige tjenester. Argumentene Museveni tidligere har brukt for å kaste mistanke over sine forhenværende kampfeller og nye utfordrere, virker ikke på Bobi Wine. Hans historie er fortellingen om å lykkes mot alle odds, et tema de fleste unge ugandere føler seg tiltrukket av, fordi det også er deres egen historie.

Midt i de politiske spenningene og torturen har landets høyesterettsjustitiarius manet til ettertanke og minnet alle om landets stygge fortid, fordømt torturen av mistenkte og påpekt overfor sikkerhetsstyrkene om at de kan bli holdt personlig ansvarlig.

«Folk må forstå at det som hender deg – det du gjør mot andre i dag, også kan ramme deg i morgen, vet du! Grunnen til at vi innlemmet loven mot tortur i grunnloven, er historien vi har hatt», sa høyesterettsjustitiarius Bart Katureebe.

I løpet av de to ukene parlamentarikerne var fengslet, kom presidenten med flere uttalelser. I de første benektet han at parlamentarikerne var torturert, på tross av rapportene fra visepresidenten i parlamentet og Ugandas menneskerettskommisjon. Presidenten kalte rapportene om tortur for «fake news», og sto fast på dette selv om han ble presentert for overveldende bevis. Da Bobi Wine og opposisjonslederne ble løslatt, sa presidenten til parlamentarikere fra regjeringspartiet: «Mellom 1971 og 1979 fantes det ikke noe parlament…Ikke tro at dere er i himmelen… jeg kan avskaffe parlamentet.»

Det ironiske er at Museveni her refererte til perioden da president Amin ledet et terrorstyre som førte til at tusener av ugandere mistet livet. Det at Museveni nå, under sterkt press, søker lærdom om ledelse hos Idi Amin, sier det meste, og mange tviler på om han vil gi fra seg makten på fredelig vis. Presidenten har også truet med å oppløse valgkommisjonen, som han sier er «full av råtne folk» på grunn av uregelmessigheter i stemmeregisteret som han mener er årsaken til tap hans parti nylig har lidd.

Stående side ved side erklærte sjefen for politiet i Uganda, Okoth Martin Ochola, og sjefen for forsvaret, general David Muhoozi, et forbud mot offentlige marsjer, spesielt for politikere etter politiske møter. Det er ikke lenger en hemmelighet at Uganda er en militærstat. Hver gang Museveni møter en politisk motstander som peker på at det finnes et overveldende ønske om en ny leder og en ny politisk retning, tyr Museveni til sitt personlige redskap – hæren.

Den politiske spenningen har vært høy siden slutten av 2017, da president Museveni gjennom sitt regjerende parti med flertall i parlamentet fjernet klausulen i grunnloven om aldersgrense, til omfattende protester i landet. Klausulen, som i 1995 ble innført i grunnloven mens en da relativt ung Museveni fortsatt ble ansett som en forkjemper for demokrati, forbød personer over 75 å være landets øverste leder. Nå er ikke 1995 så langt tilbake i tid, og han har skiftet standpunkter underveis, men president Museveni har også brukt vold, fengsling av politiske motstandere, trusler om å kutte offentlige tjenester i valgdistrikter og irregulære valg for å holde på makten.

I de fem presidentvalgene som er avholdt, har hovedutfordreren vært hans tidligere personlige lege, den pensjonerte obersten Dr. Kizza Besigye. Ved ulike anledninger har domstoler slått fast at valgene ikke har vært frie og rettferdige. Så da valget i 2016 ble holdt, «vant» Museveni igjen, men han hadde da angrepet kjerneområdene til opposisjonen, særlig hovedstaden Kampala, hvor han satte inn soldater. Og valgkommisjonen, som ikke ble sett på som helt uavhengig, hadde ikke sørget for stemmesedler i flere av opposisjonens viktigste områder. Valgobservatører fra EU konkluderte med at valget i 2016 hadde blitt gjennomført i en atmosfære preget av frykt og at stemmeprosessen ble undergravd av en «mangel på åpenhet og uavhengighet» hos valgkommisjonen.

Museveni svarte at han ikke trenger belæring fra noen. De påfølgende månedene ble spente, siden opposisjonslederen ble holdt i husarrest fordi Museveni fryktet et opprør. Regimet utplasserte også soldater på hver politistasjon for å sende en klar melding til befolkningen om at enhver protest ville bli slått ned med de samme harde metodene som var brukt mot opposisjonen. Misnøyen ble midlertidig holdt i sjakk, inntil Bobi Wine tok plass i parlamentet.

Bobi Wine levendegjør ambisjonene som unge ugandere holder fast ved, selv om neste valg ikke skal holdes før i 2021.

Desperasjonen er der fortsatt, og nye skatter rettet mot fattige og mot den yngre befolkningen har på ny oppildnet de unge til å kjempe for en plass rundt bordet. Protestene deres fikk støtte fra Bobi Wine, som både i parlamentet og på gata fortalte regjeringen at skattene var uakseptable.

På tross av alle Musevenis uttalelser om at han skal gjøre Uganda til et land med middels inntekt, er Uganda et av de fem fattigste land i verden, ifølge FocusEconomics Consensus Forecast 2018, rangert etter bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Uganda er nummer tre på listen med BNP per innbygger beregnet til 738 dollar i 2018.

Korrupsjon koster landet dyrt, og Museveni er avhengig av et nettverk av støttespillere, likevel har regjeringen hans sørget for de mest grunnleggende offentlige tjenestene. Arbeidsmarkedet er fortsatt fragmentert, med en smal formell sektor og en stor uformell økonomi. Oljeproduksjonen, som ifølge regjeringen skal føre til endringer og nye muligheter, vil etter planen tidligst begynne i 2021. I motsetning til Bobi Wine, en ung, ny aktør som fyller den unge og økende politiske velgermassen med håp, må president Museveni gjøre mer enn bare å holde fire timer lange taler. Han må søke nye løsninger, men det er tvilsomt om en mann som er så oppsatt på å knuse motstand mot sitt langvarige styre, bryr seg om å finne alternative løsninger.

I den lange talen han holdt sent på kvelden 9. september, beskyldte han foreldrene til de rastløse unge for å planlegge for dårlig. Han skjente også på unge ugandere fordi de ikke viste takknemlighet for at myndighetene sørger for å holde dem i live.

«Jeg har planlagt på det personlige plan for søstrene og brødrene dine som bor i mitt hus, det er grunnen til at du ikke ser døtrene mine på jakt etter arbeid,» sa Museveni til en anspent nasjon. «De er opptatt med sin velstand. Noen foreldre har ikke lagt planer for barna sine, og derfor er de arbeidsledige.»

I den samme talen fortsatte han med å angripe frivillige organisasjoner og beskyldte dem for å arbeide for utenlandske interesser med det formål å undergrave landet. Mediene har ikke sluppet unna. Journalister er banket opp av sikkerhetsstyrker, de beskyldes for å oppfordre til vold selv når de bare rapporterer om hendelser som finner sted. Mange redaksjoner utøver nå selvsensur for å overleve.

Det er åpenbart at Museveni ikke er klar for å gjennomføre endringer på fredelig vis, så Ugandas framtid avhenger i stor grad av hvordan han håndterer disse politiske utfordringene.

Veien fram kommer til å bli lang, dette er bare starten, og uganderne har allerede begynt å tenke på en framtid uten Museveni. Men hvordan de skal komme dit, gjenstår å se. Bobi Wine må arbeide hardt sammen med dem i opposisjonen som har stått imot Musevenis styre, og enda viktigere blir samarbeidet med nye, unge ugandiske stemmer og ledere for å gjøre denne drømmen til virkelighet. Så lenge Museveni fortsatt har monopol på statlige ressurser og på militæret, er det en vanskelig oppgave, selv med tre firedeler av befolkningen yngre enn 30 år, å avskaffe et 32 år gammelt styre. For de fleste ugandere handler det om å overleve.