Hva kan vi lære av Libya-krigen?

Å gi FN makt til å intervenere i andre staters indre anliggender måtte være legitimt, mente man, så lenge statsledere rundt om i verden ikke viste evne eller vilje til å beskytte egen befolkning mot massive overgrep. Massakrene fra 1990-tallet i Srebrenica og Rwanda var fremdeles åpne sår i det liberale Europas hukommelse. Dette var tiåret da Vesten hadde seiret over kommunismen og det klassiske statssikkerhetsbegrepet endelig var kastet på historiens skraphaug. Utover på 2000-tallet fikk et utvidet og mer moderne, men også mer tvetydig og upresist sikkerhetsbegrep feste seg: «menneskelig sikkerhet».  

Så da FN-mandatet plutselig lå på bordet, blant annet fordi britiske og franske diplomater klarte å overbevise sine russiske FN-kollegaer, ble det vanskelig å være norsk. «Bordet fanget». For hvordan kunne Norge stå på sidelinjen når FN endelig ga grønt lys for et prinsipp de selv hadde kjempet for? I timene før bombene falt, manet statsminister Jens Stoltenberg til innsats. Overfor franske, britiske og amerikanske koalisjonspartnere i Paris hevdet han følgende: «Tiden er nå inne for å handle (…) For å seire kreves det vilje, utholdenhet og oppofrelse (…) Dette er sannhetens øyeblikk». (Talen er nå fjernet fra hjemmesiden til Statsministerens kontor).

I dag vet vi bedre. Det sto ingen store militærstyrker utenfor Benghazi. Befolkingen sto ikke overfor et varslet folkemord. Krig var ikke siste utvei. Gaddafi ville gjerne forhandle, og Norge var sågar med i forhandlingene mens bombene falt.

Fra å være rangert som land nummer 53 på FNs utviklingsindeks (HDI) i 2010 er landet i dag rangert som nummer 102 av 188 land. Det er på plassene etter Mongolia og Jordan. Landet er i dag inne i sitt åttende år med borgerkrig. Flere har blitt drept enn under 42 år med Gaddafi. Deler av landet er også en safe haven for IS, menneskehandel og ulovlig innvandring til Europa.

Er det noe vi kan lære av dette? For siden den kalde krigens slutt er det et tydelig mønster som avtegnes: Vesten taper flere kriger enn de vinner. Intensjonene er gode, men makten som brukes gir ikke politisk uttelling i den andre enden. Verken i Afghanistan, Irak, Syria eller Libya har de militære intervensjonene ført til politisk stabilitet, økonomisk utvikling eller flere menneskerettigheter. Snarere tvert imot. Til tross for at Vesten aldri før har vært sterkere rent militært, og til tross for at USA og NATO vinner hvert eneste slag på bakken, er den politiske gevinsten fortsatt fraværende.

En viktig lærdom er å lære seg å stoppe i tide. For bombes det for mye, som i Libya, forsvinner også den politiske styringsevnen i landet. Dermed oppstår det et maktvakuum som ikke lar seg fylle med gode intensjoner om å beskytte sivile.

Maktvakuumet ville kanskje ikke skapt hodebry om landene het Tyskland eller Japan, slik som i årene etter Den andre verdenskrig. Men Libya er ikke Tyskland, og Irak er ikke Japan. Det er heller ikke Afghanistan, Syria, Jemen eller Jordan. Størstedelen av landene i Midtøsten og Sentral-Asia bindes sammen av andre samfunnskontrakter som Vesten ikke kjenner.

Lojaliteten ligger ikke først og fremst i båndene mellom borger og stat som i USA og Europa, men i forholdet mellom familier, stammer og klaner. I slike samfunn er ikke staten en venn, partner eller beskytter. Staten er snarere en rival, en konkurrent, en undertrykker, en torturist og en morder. Under dekke av sosial utjevning og samlende symboler har statslederne på systematisk vis overvåket, diskriminert, torturert og drept medborgere som kjemper om de samme privilegiene som en selv.

Når så Vesten velger regimeendring for å fjerne tyrannen på toppen, enten det er en Gaddafi, en Saddam Hussein eller en Taliban-bevegelse, faller staten sammen som et korthus. Tiår med frykt, undertrykkelse og urettferdighet erstattes med et plutselig oppdukkende mulighetsrom. Slike historiske øyeblikk må, sett med befolkningens øyne, utnyttes før de gradvis lukkes og en ny autoritær maktstruktur slår rot. Å sitte med hendene i fanget og bivåne det hele blir det dårligste alternativet. Ikke minst for ens egen familie, som kanskje vil få en bedre fremtid enn det man selv fikk oppleve.

Når Norge og Vesten for øvrig går til krig i land de ikke kjenner, er derfor risikoen stor for at noe går galt. For selv om fienden slås sønder og sammen, slutter ikke krigen. Den bare fortsetter, men med andre midler og med andre metoder.

For det er ingen som er dumme nok til å møte Vesten der Vesten er sterkest. Et tidløst poeng i alle kriger er å unngå motpartens sterkeste sider. Det mest logiske er å ramme motparten der han er mest sårbar. Slik beskyttes egne svakheter samtidig som egne styrker utnyttes best mulig.

Når Vesten intervenerer er det derfor klokt å skifte taktikk. Det betyr å skifte ut uniformen med sivilt tøy, bytte ut stridsvognen med en Toyota pick-up, og fortsette krigen ved å skjule seg i lokalbefolkningen. Politisk uttelling nås gjennom små nålestikk mot intervensjonsstyrken, og gjennom uventede terroranslag mot sårbarhetene som Vesten har kjærest, nemlig egne sivilsamfunn; «dere har klokken, men vi har tiden», som det heter i et gammelt afghansk uttrykk.

Med denne taktikken blir mesteparten av Vestens militære overlegenhet borte. Intervensjonsstyrkene blir raskt en del av problemet i stedet for en del av løsningen. Regimeendringene blir raskt hengemyrer som suger stadig knappere forsvarsressurser ut av liberale stater som helst vil tilbake til det kjente og kjære: til scenarioer der de kan møte andre lands uniformerte soldater på en åpen og ryddig slagmark; der man kan øve krig mot andre lands militære styrker, som er organisert, utrustet og trent som en selv. Med andre ord: mot fiender som kriger i tråd med de spilleregler en selv er mest fortrolig med, og som man selv har fremmet gjennom FN-pakten og krigens folkerett.

I dette lyset fremstår Libyakrigen som nok et vestlig feilgrep. Sammenlignet med diplomatiske virkemidler som bygger på faktabasert kunnskap har militærmakten utover på 2000-tallet fått altfor stor betydning. I Libyakrigen ble imidlertid Norge en «nyttig idiot». For til tross for franske og britiske ønsker om regimeendring: Hadde norske myndigheter sett nærmere på amerikanske satellittbilder og annen etterretningsinformasjon ville de raskt forstått at befolkingen i Libya slett ikke sto overfor «et varslet folkemord».