Sør-Afrika: Journalister i frontlinjen mot korrupsjon

Sør-Afrika har en tradisjon for å tillate kritisk journalistikk, og et forslag fra Zuma om å kriminalisere besittelse og deling av graderte dokumenter ble blokkert av parlamentet. Craig McKune kjenner likevel en rekke tilfeller av vold og trakassering mot journalister.

Et av ofrene er 32 år gamle Suna Venter. Hun var journalist i SABC (South Africa Broadcasting Corporation), hvor Zuma-vennlige folk var plassert i ledelsen for å gjøre SABC til presidentens talerør.

– Suna Venter og flere kolleger protesterte mot regjeringens innblanding, og hun måtte tåle en voldelig kampanje mot seg. Hun ble bundet til et tre, mens gresset rundt henne ble satt i brann. Hun ble skutt i ansiktet med hagl og fikk alvorlige skader. Etter å ha vært plaget i lang tid, døde hun av stressrelatert hjertesvikt.

Andre anslag mot pressefriheten som McKune nevner, er at folk knyttet til Zuma har skaffet seg kontroll over medier, blant annet Business Daily, en tidligere kritisk og uavhengig avis i Cape Town. Gupta-brødrene har etablert nye medier som har fått inntekter fra offentlige annonser, mens de kritiske publikasjonene har mistet slike annonser.

– Folk med tette bånd til Zuma og Gupta-familien har også startet en slags falsk grasrotkampanje mot journalister. De opprettet twitterkonto og grupper og satte i gang aggressive kampanjer mot navngitte journalister, blant annet en av sjefene mine. De blandet seg inn i et møte vi hadde, lagde bråk og angrep folk.

Han forteller videre om drap på flere varslere provinsen Free State.

– To ble kidnappet og torturert. De hadde varslet om forhold i en virksomhet Gupta hadde fordeler av. En tredje person ble også drept. Men vi har ikke sluttet å rapportere, og for det meste er journalister ikke blitt angrepet. Jeg tror det er fordi folket i Sør-Afrika forstår rollen til journalister og i bunn og grunn støtter oss. Det ser ut til å være en kultur hvor folk forstår behovet for gravende journalistikk, sier han.

– Er det grenser for langt du kan gå som journalist?

– Vi gjør vårt beste for å arbeide slik journalister skal jobbe, som er å holde makten ansvarlig, men på en rettferdig måte og fra en uavhengig synsvinkel. Vi tar ikke imot ordre eller lar oss påvirke av noen andre om hvilke saker vi velger og hvordan vi presenterer dem. Hos oss i amaBunghane er det slik at hvis du har en god sak og du har fakta, og saken er av offentlig interesse, så kjør i vei. Men det er ikke slik for alle journalister i Sør-Afrika.

Han understreker at situasjonen er mye farligere for varslere, kanskje fordi de ikke er offentlig kjent.

– Hvis du er kjeltring og ønsker å hindre informasjon i å komme ut, så kan du drepe journalisten, men det vil være mange andre journalister som vil fortsette arbeidet. Men dreper du varsleren, kan du hindre at saken blir kjent.

amaBhungane jobber også utenfor Sør-Afrika, hovedsakelig i SADC-landene (Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika).

– Tidligere finansierte vi gjesteopphold fra land i det sørlige Afrika. Nå har vi endret det til et slags støtteprogram. Vi arbeider med journalister i Botswana, Malawi, Lesotho, Zambia og Namibia og hjelper dem med undersøkende journalistikk. Vi reiser til dem, holder workshops, og vi publiserer artiklene deres. Vi hjelper dem med deres saker, og de hjelper oss med våre. De viser et imponerende talent og er utrolig modige folk.

– Er Sør-Afrika et lyspunkt sammenlignet med de andre landene i det sørlige Afrika?

– Du må spørre dem om vi er et lyspunkt, men de utsettes for mye mer alvorlig undertrykking enn hos oss. Hvis jeg skal gi poeng for pressefrihet fra én til ti, vil jeg gi Sør-Afrika ni poeng og mesteparten av våre naboland mellom én og fem, eller mindre.

Stadig oftere støtter vi journalister som er blitt angrepet og utsettes for alvorlige trusler. Det blir en slags eksil, de kommer og jobber hos oss i noen måneder, inntil spenningen har lagt seg hjemme hos dem.

Han nevner som eksempel en journalist i SABC (Sørafrikansk kringkasting) fra Lesotho som måtte rømme fra hjemlandet nylig.

– Hun skrev om konflikter i regjeringen der, og det likte de ikke. Politikere og aktivister tok i bruk sosiale medier og ikke bare truet henne direkte, men oppfordret andre til å bruke vold mot henne. Hun måtte rømme og sitter nå i Sør-Afrika og prøver å dekke hjemlandet derfra.

En annen sak skjedde også i Lesotho, en redaktør ble skutt i ansiktet etter å ha skrevet om intriger mellom statsministeren og konene hans. En av journalistene som jobbet sammen med redaktøren på disse sakene, rømte landet. Jeg har flere slike historier.

– Ser du resultater av gravejournalistikken til amaBhungane?

– Ja, for første gang i mitt liv tror jeg at jeg kan si ja. Jeg kan se veldig store resultater i løpet av det siste halvannet året. Jeg kan ikke si at alt skyldes vårt arbeid, det er mer komplisert enn som så. Men arbeidet vårt har avdekket hvor korrupt landet vårt har blitt.

I de første fire årene, fra 2011 til 2015, kom det nesten ingen synlige resultater av artiklene våre om Guptaene og Zuma. Det endret seg radikalt etter hvert. Vi la frem grunnlaget og bevisene, og historien var der. Folk kunne gå tilbake og lese, og de kunne forstå hva som foregikk.

Men opplagte resultater er ikke hovedpoenget i det vi gjør. Korrupsjon og vanstyre vil alltid finne sted. Vi vil alltid ha disse dunkle forbindelsene mellom folket og makten, og folk som prøver å tjene penger gjennom bestikkelser og andre måter for å skaffe seg innflytelse på. Du kan ikke stanse det, men må kjempe imot.

– Er du optimistisk eller pessimistisk for fremtiden til den frie journalistikken i Sør-Afrika?

– Jeg er veldig optimistisk. Hadde du spurt meg for to–tre måneder siden, ville jeg vært en forsiktig pessimist. Jeg er svært oppglødd over Sør-Afrikas svar på korrupsjonskrisen, selv om det tok for lang tid å reagere. Det finnes mange modige og flinke folk som er parat til å jobbe hardt, og mange er villig til å støtte oss gjennom små eller store donasjoner. Den ansvarsfølelsen er noe av grunnen til at jeg er så optimistisk, sier Craig McKune.