Ramaphosa var mannen som holdt Nelson Mandelas mikrofon den historiske dagen 11. februar 1990, da Mandela talte til verden for første gang som fri mann etter 27 år i fangenskap. 28 år senere står Ramaphosa på egne ben som leder av regjeringspartiet The African National Congress (ANC), mens han jobber for, ikke bare å forene Sør-Afrika, men også å få bukt med korrupsjonen i det dypt splittede ANC.
Ramaphosa prøvde seg første gang i politikken mens han studerte juss på 70-tallet. Han ble med i studentorganisasjonen The South African Students Organisation (SASO) og ble fengslet to ganger på 70-tallet for sine anti-apartheid aktiviteter.
Ramaphosa var mannen som holdt Nelson Mandelas mikrofon den historiske dagen 11. februar 1990, da Mandela talte til verden for første gang som fri mann etter 27 år i fangenskap
Han var ferdig advokat i 1981 og samme år begynte han som rådgiver i paraplyorganisasjonen The Council of Unions of South Africa (CUSA). Dette førte til dannelsen av fagforeningen for gruvearbeidere, The National Union of Mineworkers (NUM) i 1982, med Ramaphosa som generalsekretær. NUM ledet noen av Sør-Afrikas største streiker, og bidro til å ryste apartheidøkonomien.
Ramaphosa deltok aktivt i forhandlingene for å få en slutt på apartheid og bidro også i utviklingen av den sørafrikanske grunnloven.
Nederlag
Selv om Ramaphosa ble sett på som Nelson Mandelas favoritt, var det Thabo Mbeki som ble Mandelas nestleder i 1996. Nederlaget førte til at Ramaphosa trakk seg tilbake fra det politiske rampelyset for å fokusere på å bli forretningspioner i privat sektor.
Men til tross for at han ikke lenger var like involvert i politikken, fortsatte han å sitte i ANCs National Executive Committee (NEC), som er partiets øverste ledelse. Denne posisjonen ga ham ifølge hans motstandere tilgang til både innsideinformasjon og nøkkelpersoner i regjeringen. Ramaphosas skifte fra fagforeningsmann til eier av et lukrativt forretningsdynasti gjorde at mange så på ham og ambisjonene hans med skepsis.
Ramaphosas forretningsambisjoner vokste til et punkt hvor hans Shanduka Group hadde en fot innenfor i nær sagt alle kjernesektorer, fra telekom til media, fra viltfarmer, drikkevarer og fastfood til gruvedrift.
Fra fagforeningsleder til multimillionær
Den tidligere fagforeningsmannen ble en av Sør-Afrikas rikeste menn i 2014, og i samme år ble han utnevnt til Sør-Afrikas visepresident. For å unngå interessekonflikt, solgte han seg ned i selskapet Shanduka, som da var verdt mer enn 580 millioner dollar.
Ramaphosas politiske karriere blomstret, slik den hadde i hans yngre år. Han ledet delegasjonen fra Southern African Development Community (SADC) som bidro til å løse krisen i Lesotho etter det mislykkede kuppet i 2014. Ramaphosa var også avgjørende i arbeidet med å få en rekke sørafrikanske halvstatlige bedrifter på rett kurs. Allikevel ble han igjen møtt med kritikk, denne gangen for ikke å ha uttalt seg om de mange korrupsjonsanklagene mot daværende president Jacob Zuma og om Zumas nærhet til Guptafamilien.
Marikana-kritikk
Ramaphosa ble også utsatt for sterk kritikk og mange anklager i 2012, da politiet drepte 34 streikende arbeidere ved platinagruven i Marikana. På den tiden var Ramaphosa direktør for Lonmin, det multinasjonale selskapet som eide gruven. Den tidligere fagforeningskjempen ble anklaget for å ha tatt gruveledelsens parti fremfor arbeidernes. Emailer kom frem i lyset hvor Ramaphosa kalte de streikende gruvearbeiderne for deltakere i «feige kriminelle handlinger». Hans rolle i en auksjon der det ble budt 19,5 millioner rand (2,3 millioner dollar) for en bøffel og kalven hennes ble trukket fram igjen etter Marikana-massakren. Kritikerne beskyldte ham for å ha en ekstravagant pengebruk når det gjaldt dyr, samtidig som han ikke betalte arbeidere en anstendig lønn.
Den tidligere fagforeningskjempen ble anklaget for å ha tatt gruveledelsens parti fremfor arbeidernes
Ramaphosa ba senere om unnskyldning for sin rolle i Marikana for å redde sin egen troverdighet i ANC og i fagbevegelsen. Mange, inkludert det politiske partiet Economic Freedom Fighters (EFF), mener Ramaphosa ikke har gjort opp for sin delaktighet i massakren.
Ramaphosas kampanje for å bli ANC-leder var basert på et anti-korrupsjonsnarrativ. Ramaphosa snakker både om samhold internt i ANC og om å forplikte seg til å jobbe sammen med andre sørafrikanske politiske partier for å gjenoppbygge Sør-Afrika. Dette er flotte ambisjoner å ha, men det er samtidig naivt å tro at Zuma var den eneste hovedpersonen i alle Sør-Afrikas og ANCs problemer.
Kursendring nødvendig
Ramaphosas ANC bør også revurdere sin egen rolle som frigjøringsbevegelse. Partiet trenger en kursendring, slik at de ikke havner i samme negative utvikling som andre afrikanske frigjøringsbevegelser har gjort. Politikken med to maktsentre kan komme til å hjemsøke ANC, slik det gjorde under Zuma, da han brukte ANC for å unngå korrupsjonsanklager som president.
Det er også bekymringsfullt at ANC fremdeles ikke har forklart seg i detalj om omstendighetene rundt Zumas avgang. Ramaphosas ANC bør være ærlige i denne komplekse saken, slik at de skaper ro rundt «Zuma-problemet». Hvis ikke risikerer de å nøre opp under den splittelsen Zuma skapte, ikke bare i ANC, men i hele Sør-Afrika.
Sørafrikanerne trakk et kollektivt lettelsens sukk da Zuma gikk av. Nå har Ramaphosa fått rollen som den som skal holde landets håp levende, slik Mandela engang gjorde.
Med en arbeidsledighet på 30 prosent, en stat til dels i hendene på en korrupt «elite», beskyldninger, korrupsjon og en dramatisk nedgradering av landets kredittstatus har Ramaphosa en vanskelig oppgave foran seg. Verden venter i spenning på å se hvordan han vil takle den.
