Black Panther: Fiksjon som motstand

Blant mine afrikanske venner både i Norge og internasjonalt er det mange som allerede har sett filmen både to og tre ganger. Mange har planer om å se den igjen, i ulike sosiale konstellasjoner. Svært mange er opptatt av at familiens barn og unge skal få se filmen, men også besteforeldre dras med på kino for å se seg selv reflektert på en måte de bare kunne drømme om at ville skje i deres levetid. Filmen har vist seg å være en generasjonssamler.

Black Panther har utløst liknende reaksjoner på begge sider av Atlanteren. Afrikanere og etterkommere av den transatlantiske slavehandelen har møtt opp for å se filmen, iført klær som på ulike måter trekker på afrikansk estetikk, mønster og silhuetter. De har danset til trommer og sunget på en måte som viser akkurat hvor sterk den afrikanske kulturen som filmen bringer frem er. 500 år skiller dem fra hverandre, men i premierehelgen var det vanskelig å se forskjell fra kontinent til kontinent. Panafrikanismen briljerte ved samlingen rundt en film som har vist evne til å vibrere med en dyp kulturell og behovsbasert resonans hos dem med afrikansk arv.

Det er ikke til å legge skjul på at filmen har forandret afrikaneres tilgang til å bruke plass, ikke bare på lerretet, men også i selve kinoen, lobbyen og digitalt. Afrikanske klær, tromming og dansing har aldri tidligere vært en velkommen og aktiv del av kinolobbyer verden over. Kinoopplevelsen har slik gått fra å være en todimensjonal opplevelse til en femdimensjonal aktivitet, hvor call and response-sangen starter lenge før en ser filmen, og fortsetter lenge etter. Er du heldig og ser filmen med nok afrikanere i salen vil du raskt finne ut at call and response også skjer underveis, noe filmen faktisk har tatt høyde for - det er som om regissøren har lagt inn kunstpauser akkurat der han vet at afrikanere vil føle en uimotståelig trang til å prate til lerretet. Det er en gjennomført kulturell forankring som en må innstille seg på og ønske
velkommen.

Filmen er stappfull av kulturelle referanser, pakket så tett oppå hverandre at det blir som en vitamininnsprøyting med tre doser steroider for alle som har vandret i en ørken av flat og repetitiv mager afrikansk representasjon i vestlige filmer. Referansene er så estetisk sterke at de vil treffe selv dem som ikke får med seg halvparten. Det er også slik at mange ved ettertanke kan føle at mye gikk dem hus forbi, og hvite stemmer glimrer da også sterkt med sitt fravær i samtalene om filmen. Kanskje kommer denne stillheten av at mange av referansene ikke fanges opp? Eller kanskje man opplever, med rette, at filmen har en dialog som i all hovedsak egentlig ikke er rettet mot europeere? Uavhengig av hva årsaken måtte være kan det være greit å kontekstualisere og synliggjøre noen av filmens mange afrosentriske referanser.

I utgangspunktet bygger Black Panther-filmen på panafrikansk filosofi, afrofuturisme, afrosentrisitet, afrisisme, og womanisme. Dessuten er den basert på meget grundig forskning på afrikansk og afrikanskrelatert estetikk. Allerede her er det nok mange nye begreper for de fleste, og det kan derfor være et behov for å pakke ut litt.

Panafrikanisme er en filosofi og politisk bevegelse/retning som vektlegger solidaritet mellom alle med afrikansk arv, uavhengig av etnisitet, nasjonal tilhørighet, tilknytning til kontinentet eller om en er etterkommer av transatlantiske slavebundne. Panafrikanisme betyr forenklet sett «alt afrikansk».

I filmen vil man se at «eldrerådet», Black Panther-monarkens rådgivere, består av eldre afrikanske personer som tydelig representerer ulike folkegrupper eller etniske nasjoner i Afrika. De snakker ulike språk, som xhosa, swahili, hausa og igbo, og har drakter som er inspirert av ulike ekte og eksisterende etniske grupper. Men de er samlet under en stat og en monark. Dette er et eksempel på panafrikanisme i filmen. Mot slutten av filmen utvides dette til også å inkludere etterkommere av den transatlantiske slavehandelen, som afro-amerikanere, og andre folkegrupper som har migrert ut av Afrika. Wakanda/Black Panther skal ut i verden og samle dem. Dette er helt i tråd med panafrikanismens utvikling som begrep, hvor det først omhandlet afrikanere på kontinentet og så ble utvidet til også å omhandle afrikanere i diaspora (Se Encyclopedia of Black Studies/Molefi Kete Asante.)

I en av filmens hotteste slåsscener går tre av hovedrollene, Okoye (Danai Gurira), Wakandas general og leder for Black Panthers/kongens livvakt, Nakia (Lupita Nyong´o), kongens romantiske interesse, og Black Panther selv, kledd i rødt, grønt og svart. Rødt, grønt og svart regnes som fargene i det panafrikanske flagget, og forbindes også med Black Panthers, en politisk bevegelse og interesseorganisasjon som har preget afrikansk-amerikansk politikk fra 70-tallet til nå.

Rødt, grønt og svart (noen ganger i kombinasjon med gull/gult) er å finne i svært mange afrikanske flagg, samt flaggene til land som styres av etterkommere fra Afrika. Marcus Garvey introduserte først rødt, grønt og svart som det panafrikanske flagget/fargene, hvor svart representerer alle folk med afrikansk opphav, rødt er for blodet som forener alle med afrikansk opphav, samt for blodet som forfedrene ofret under slaveriet, og grønt er for Afrikas rike mangfold i form av folk og fruktbar jord.

Bruken av disse fargene er ikke tilfeldig, og er en av de mange subtile og mindre subtile referansene til panafrikanisme som ideologi i filmen.

Begrepet afrosentrisme ble først introdusert av Molefi Kete Asante i 1976, men har sine røtter i panafrikanisme.

«Afrocentricity is the belief in the centrality of Africans in post modern history. It is our history, our mythology, our creative motif, and our ethos exemplifying our collective will (...). The songs, poems, stories, sermons and proverbs demonstrate our ancestors´ inexorable movement toward the humanizing function, (...) our people affirm in the Diaspora and on the continent the mission of spirit».

(Afrosentrisme er troen på afrikaneres sentralitet i postmoderne historie. Det er vår historie, vår mytologi, vårt kreative tema, vår etos, som uttrykker vår kollektive vilje (...) Sangene, diktene, historiene, seremoniene og ordtakene er eksempler på våre forfedres ustoppelige bevegelse frem mot det humaniserende (...) våre folk i diaspora og på kontinentet bekrefter vårt åndelige oppdrag) (Asante 1988:6)

Å ha et afrosentrisk perspektiv vil si å plassere afrikanske idealer i sentrum for analysene som involverer afrikansk kultur og atferd. Å være afrosentrisk vil si å plassere afrikaneres og Afrikas interesser i sentrum for vår tilnærming til problemløsning. Afrosentrisme er kun på overflaten relatert til hudfarge. Den er, mer presist, et filosofisk utsyn basert på historie.

Afrosentrisme er et filosofisk konsept som kan gjennomsyre en rekke fagdisipliner som psykologi, sosiologi, antropologi, sosionomi, historie, filosofi, kunst og så videre. Det er både en øvelse, et verdenssyn (eller flere), faglighet og livsfilosofi.

Filmen er en av de mest fullkomne afrosentriske øvelsene vi har sett i kommersiell form. Den baserer seg på å trekke på Afrikas og afrikanske etterkommeres verdenssyn, kultur, utfordringer, atferd og interesser. Afrosentrisme handler også om en afrikansk åndelighet og om mental og åndelig sentrering av afrikanere og det afrikanske. Afrikansk kultur og historie og afrikanske folk settes i sentrum og refereres til gjennom hele filmen, og dette gjøres fra et «innenfra-perspektiv» og som noe helt naturlig. Den vanlige eksotiseringen og othering, som skjer når det afrikanske representeres som noe «fremmed» og som «den andre» (den som ikke er «den første»/«subjektet», men som observeres av subjektet), er fraværende. Her er det Vesten som er «annerledes» og fremmed.

Samtalen i filmen går i all hovedsak mellom afrikanere, og i noen tilfeller med afrikanere plassert utenfor Afrika. Europeere utgjør en svært liten del av filmen og er ikke sentrale for hverken historien, utviklingen eller narrativet som fortelles. Det afrikanske folk er i sentrum og refererer til seg selv. Derfor bruker filmen lite energi på å forklare de ulike kulturelle elementene, språkene, aksentene, osv. Man antar et «innenfraperspektiv» og opererer som om alle relevante seere tilhører de «innvidde» og dermed forstår hva som sies. Målet er imidlertid ikke å ekskludere andre, men å utøve retten til å ha seg selv som utgangspunkt og referanse.

Det er interessant å merke seg at det meste som skrives om filmen omhandler Killmonger (filmens antihelt/kjeltring) som en representant for etterkommerne av den transatlantiske slavehandelen på den ene siden, og Black Panther og de andre innbyggerne i Wakanda på den andre. I svært liten grad er europeere, Europa eller USA et direkte tema. Der disse elementene omtales, gjøres dette fra afrikanernes/wakandernes perspektiv, og europeere framstår som det ukjente eller fremmede element. Særlig filmens humor fremhever dette.

I denne filmen desentraliseres «den hvite mann». Han får ikke være hovedblikket, stemmen eller bærer av noe sentralt element av historien. Han får her en behandling som speiler måten afrikanere og melaninrike oftest får i Hollywood-filmer. Dette påpekes ofte i den pågående diskusjonen rundt filmen, og mange argumenterer for at det vil være sunt for hvite å se filmen, nettopp for å få kjenne på hvordan dette oppleves.

Personlig er jeg så vant med å se filmer hvor folk som ser ut som meg ikke er sentrale at det for meg blir for banalt å påstå at det vil være umulig for hvite å følge filmen bare fordi «de» selv ikke er sentrale i den. Jeg stoler på hvites evne til å utøve empati og bli revet med i en film med høy kvalitet og meget god historieoppbygning uten at farge skal være noen hindring. Kanskje er dette naivt av meg. Jeg sier dette fordi man i dag ikke kommer unna at blant annet det amerikanske samfunnet i stor grad splittes av identitetspolitikk, hvor farge både historisk og nå har vist seg å være en reell hindring for empati og samhandling.

I Black Panther får «den hvite mann» ikke automatisk tillit, men må jobbe for den. Før noen kommer med påstander om motsatt rasisme, må det understrekes at dette også er på grunn av hans status som agent og hans tilknytning til en organisasjon som vil ha vibranium, Wakandas så langt hemmelige supermineral. Wakanderne risikerer hele sitt samfunn, som til da har vært hemmelig, for å redde livet hans. «The white man´s burden» er ikke et perspektiv som dominerer her, og fraværet av dette nesten altomfattende perspektivet må sies å være mer enn bare litt forfriskende.

Afrofuturisme er panafrikansk og afrosentrisk og regnes som oftest også for å være feministisk og tilhenger av kjønns- og seksualitetsmangfold. Afrofuturismen tar utgangspunkt i en afrosentrisk tilnærming til estetikk, filosofi, kunst, historie, mytologi, kultur og så videre. Gjennom grep hentet fra fantasy og science fiction utforsker man hvordan disse elementene kan blandes med teknologi og futuristisk estetikk og narrativ. Afrofuturisme skaper ofte en utopisk visjon hvor afrikanere aldri ble slavebundet eller kolonialisert.

På denne måten kan man både problematisere utfordringer som afrikanere står overfor i samtiden, og/eller se nærmere på historiske begivenheter. Afrofuturisme kan forenklet forstås som et tankeeksperiment. Det er fiksjon som motstand og kritikk - en kreativ øvelse som ser fremover for å belyse og kritisere fortid og nåtid. Afrofuturisme er afrosentrisk - den tar utgangspunkt i afrikaneres verdenssyn, og det regnes foreløpig bare som mulig for dem med afrikansk opphav å utøve afrofuturisme. Om ikke afrikanere står i sentrum for både narrativ og prosess, vil det ganske enkelt regnes som fiksjon.

Det afrofuturistiske perspektivet handler også om å bruke fremtidstenkning aktivt for å gjenoppbygge håp, ambisjoner, selvtillit og selvopprettholdelse. Den transatlantiske slavehandelen, kolonialisering, apartheid og generell urett har skapt et bilde av Afrika og afrikanere som i liten grad gir «rett til» eller «eierskap til» modernisme og samtid, ei heller til fremtiden. I flere århundrer har afrikanere hatt lite oppløftende fremtidsutsikter, og har i svært liten grad vært del av fortellinger om fremtiden. I de fleste scifi- og postapokalyptiske filmer er afrikanere ikke til stede, eller er utelukkende fremstilt som representanter for det fremmede element i en alien-estetikk, slik for eksempel rollefiguren Klingon i Star Trek i stor grad er basert på afrikansk estetikk. Et annet eksempel er avatarene i Avatar-filmen, som i høyeste grad er basert på østafrikansk estetikk. Også her blir det afrikanske brukt for å representere aliens, de fremmede, fremfor som del av menneskeheten.

Afrofuturisme ble først brukt som et begrep for å beskrive en spesifikk retning innen musikk, men har siden blitt utvidet til å omhandle dans, skuespill, film, mote og de aller fleste andre kunst og kulturuttrykk. I Norge er for eksempel Tabanka Dance Ensembleå regne som utøvere av afrofuturistisk dans.

Afrofuturisme blander ofte realisme og fiksjon for å skape en «virkelighet». Filmens mest åpenbare afrofuturistiske element er at den framstiller et afrikansk samfunn som er urørt av vestlig kolonialisering og har fått utvikle seg i fred til å bli en sci-fi-liknende høyteknologisk utopi.

I filmen flyr vi over Wakanda, landet som aldri ble kolonialisert, et land som har tilgang på mineraler som driver frem et høyteknologisk samfunn som bygger på tradisjonelle afrikanske verdier. Arkitekturen som er å se i filmen er interessant nok basert på ekte arkitektur som er å finne på kontinentet. For å se noen av bygningene fra filmen kan man google arkitektur fra blant annet Mali, Nigeria og Sør-Afrika.

Hovedstaden er bygd i en sirkulær eller spiralformet struktur, med de viktigste bygningene inn mot sentrum. Denne strukturen er kjent fra afrikanske landsbyer og tradisjonelle byer, spesielt i Vest-Afrika.

De afrikanske smykkene i filmen har flere roller, som for eksempel kommunikasjonsverktøy, våpen og skjold. Det er ingenting som ikke har en funksjon. Pistoler finnes ikke, men tradisjonelle våpen som spyd er blitt høyteknologiske. I det afrofuturistiske perspektivet regnes pistolen som håpløst primitiv og dessuten umoralsk. Måten de slåss på i Wakanda likestiller motstanderne, og ferdigheter avgjør hvem som vinner. Moral og rettferdighet, ikke overmakt, styrer i Wakanda.

Kemeth er det opprinnelige navnet på det afrikanske sentrale området som nå kalles Egypt. Andre makt- og handelssentra i oldtidens Afrika er Timbuktu, Nubia og Aksum, for å nevne noen. En detalj for oss nerder er de ulike flygende fartøyene i filmen. Noen er formet som «gresshopper», andre som amfibiske skapninger. Alle disse formene er å finne i egyptiske hieroglyfer - det er grunnen til at så mange mener at det er aliens som har bygd pyramidene. Populære serier som «Stargate» bygger videre på dette konseptet.

Forestillingen om at aliens har bygd pyramidene er en videreføring av rasistiske holdninger mot afrikanere. Fysiske bevis på afrikansk høykultur, som pyramidene, passer ikke inn i en forestilling om afrikanere som tilbakestående og primitive. Nettopp av den grunn har det historisk vært viktig for afrosentrismen å plassere Egypt tydelig inn i afrikansk historie. «Afrika sør for Sahara» er et uttrykk som ikke helt gir mening, hverken kulturelt, etnisk eller historisk, men det fungerer som et tydelig skille mellom «det svarte Afrika» og den delen av det afrikanske kontinentet hvor de fleste vil plassere etterlevninger etter afrikansk høykultur. Få vet at det finnes pyramider i Afrika også i områder mye lenger sør, og som også er eldre enn dem som er å finne i Egypt.

I de tidligere afrofuturistiske øvelsene mente man ofte at afrikaneren ble «mutert» gjennom den transatlantiske slavehandelen. Denne muterte versjonen ble ofte sett på som noe av lavere verdi og moral enn den originale. Dette henger ofte igjen. Filmen sentraliserer dette og Killmongers behandling gjør ham til bærer av nettopp denne delen av den afrofuturistiske dialogen.

Killmonger framstilles som mer voldelig, mer nådeløs og den «urørte» afrikaneren fysisk overlegen. Kroppen hans er mutert og formet til et våpen. Den er skapt for fysisk ødeleggelse og styres ikke av spiritualitet og moral, men av sinne, hevn og hovmot. Han har en overkompenserende oppførsel og et tomrom der diaspora-opplevelsen ikke har lykkes å fylle sjelen med de elementene som regnes for å være sentrale i det afrikanske verdenssynet. Han gjøres til et hypersymbol på Afrikas tapte barn – en som har internalisert Vestens syn på Afrika, og som bidrar til å tømme kontinentet for sine ressurser og særegenheter. Ha dette i tankene mens du ser filmen neste gang eller for første gang.

The void (norsk: tomrom, mangel, tomhet) er et begrep som beskriver den avstanden og det umettelige tomrommet som ble etterlatt etter den transatlantiske slavehandelen, og den erfaringen dette skaper og den brutaliteten det utgjør. The void er tomrommet som er igjen etter språket, kulturen, religionen, åndeligheten, historien og arven som ble brutalt fratatt de slavebundne og deres etterkommere. Uansett hvor mye man forsøker å ta tilbake er det umulig å fylle dette tomrommet. Det var et vellykket kulturelt folkemord. The void symboliseres ofte med selve Atlanterhavet og dets dypeste regioner.

The void er også Black Panther-filmens hovedfriksjonspunkt. Det er her dialogen mellom afrikanere og Afrikas mange etterkommere sentraliseres. Det er her avstanden mellom Killmonger og Wakandas rollefigurer ligger. Det er denne avstanden som gjør at Killmonger ikke har noen forfedre som venter på ham når han gjennomfører ritualet for å bli Black Panther. Han har en giftig maskulinitet, som her tilegnes the void. Han har liten respekt for kvinner, er voldelig mot dem og dreper dem. Han lykkes aldri i å komme spirituelt til Wakanda, som er preget av feminin balanse. Han lykkes bare i å komme dit fysisk, og det gjennom voldsutøvelse. Dette blir hans undergang. Det er ingen formødre å finne, bare hans far, som uttrykker at de begge er fortapt. Killmongers sjel manifesterer seg også i en ghettoleilighet fremfor i Wakanda. Han uttrykker sitt sinne og hat mot det feminine gjennom å angripe en eldre kvinne, og også å brenne blomstene formet som et hellig symbol for femininitet.

The void er også årsaken til at så mange kjenner sympati for Killmonger. Han er like mye et offer som han er kjeltring. Han er således en kjeltring med mange lag, og man heier nesten på ham på noen måter. Man håper at han vil finne en balanse, en forsoning. Han lykkes ikke med dette, og det er kanskje noe av det mest kontroversielle med filmen. Særlig gjelder dette der han er den eneste representanten for diaspora-afrikaneren i filmen. Mange har blitt sinte for dette, og klaget over den urettferdige behandlingen som diaspora-afrikaneren får her. Samtidig er dette filmens kanskje kraftigste kritiske virkemiddel, og det har lykkes i å fremheve en dialog som har foregått mellom Afrika og dets etterkommere i lang tid.

Afrisisme er et begrep først introdusert av Aloysius M. Lugira for å beskrive en kategorisering for afrikanske religioner, åndelige retninger og praksiser. Det samler fellesnevnerne for hvordan afrikanere og afrikanske etterkommere i stor grad ser på guddommelighet, ved bruk av begreper som suprahuman (ånder, halvguder osv) og den suprahumane kroppen (den spirituelt forsterkede kroppen).

Black Panther-filmen bygger sterkt på afrisisme, noe som for eksempel er illustrert ved at Bast, en kvinnelig pantergudinne, er hovedguden i Wakanda, og også en kilde hvor Black Panther henter sin kraft.

Balanse mellom det feminine og det maskuline er sentralt i de fleste afrikanske spirituelle tradisjoner. Pantere er ofte symbolsk for denne balansen. Dette er et gjennomgående tema i filmen. De kvinnelige livvaktene og krigerne i filmen er sine mannlige motparter overlegne. De er fysisk like sterke, er elitetrente og utviser en kraft en sjelden ser hos kvinnelige skikkelser i film. Filmen lykkes i å vise feminin kraft uten å gjøre kvinnene maskuline eller hyperseksualisere dem. (Det er for øvrig noe det ikke skader om fremtidige Hollywood-filmer tar lærdom av.)

Black Panther velger gjennomgående å omgis av sterke kvinner, både som krigere og rådgivere. De representerer visdom, kraft og kontinuitet. Kongen har 100 prosent tillit til kvinnene rundt seg, og de skuffer ikke. Black Panther selv er også skapt gjennom foreningen av maskuline og feminine kvaliteter, noe som befestes gjennom ulike ritualer i filmen.

For å bli kronet til konge må Black Panther først utfordre andre mannlige krigere som måtte betvile hans fysiske evne til å lede ­­– med andre ord en rituell manndomsprøve. Men denne manndomsprøven skjer ikke uten tilstedeværelsen av et feminint element. Ritualet utføres i vannet, ved et fossefall, som i afrisisme ofte regnes som et feminint element.

Andre ritualer for å bli Black Panther går blant annet ut på å drikke en spesiell eliksir som kommer fra «den hjerteformede blomsten». Denne blomsten er en gave fra Bast, pantergudinnen, og gir Black Panther hans styrke, sterke tilknytning til forfedrene, intuisjon og reflekser. Den «hjerteformede» blomsten er formet som en vulva og representerer feminin kraft. Etter at han har drukket eliksiren begraves Black Panther i rød jord, som kan ses som symbolsk både for Afrika og for «moder jord» - en symbolsk gjenfødelse gjennom det feminine. Mens han er begravet møter han også forfedrene og formødrene sine. Symbolsk viser dette også at veien til forfedrene går gjennom det kvinnelige. Black Panthers hemmelige kraft kommer således fra hans evne til å inneha og balansere både feminine og maskuline kvaliteter.

De kvinnelige krigerne i filmen viser en liknende styrke, noen som illustrerer hvor sentral feminin kraft er i afrisisme. De slåss med nesten like stor styrke som Black Panther, uten å være forsterket av noen eliksir, og gjør superhelt-liknende stunts. Uten vibraniumrustning og teknologiske forbedringer motstår de fiendene med mer eleganse enn Black Panther selv, og de overlever eksplosjoner og bilkrasj så og si uskadd. Det er tydelig at de har Pantergudinnens kraft.

Dette illustreres også i Black Panthers rituelle gjenfødelser i filmen, hvor det feminine elementet vann stadig er sentralt. Black Panthers gjenfødelse bygger ikke på kristne dogmer, men på historien om Osiris og Isis. Folk som ønsker å lese seg opp på denne afrikanske skapelseshistorienvil nok oppleve å få mange aha-opplevelser, både med tanke på filmen, og med tanke på historier som man ofte oppfatter som å ha sitt opphav i kristendommen. Valget som er gjort i filmen om å befeste afrikanske myter og religioner på dette området er for øvrig også et afrosentrisk grep.

Womanism er en form for «svart» feminisme, som er afrosentrisk og som anerkjenner kvinners betydelige bidrag til samfunnet. Begrepet brukes ofte som en form for motsats til feminisme, som for mange er befestet i den hvite kvinnebevegelsen og dens til dels problematiske historiske forhold til rasismen.Wakandakvinnene er en naturlig og bærende del av samfunnet, og deres bidrag til teknologi, politikk og forsvar står helt sentralt i Wakandas historie. De gjennomsyrer alle lag av samfunnet og deres tilstedeværelse der er ikke bare gitt, men også ofte årsaken til samfunnets fremgang.

Dette perspektivet er noe av det Black Panther-filmen hylles mest for, og dette aspektet av filmen er noe som bør fremheves.

Jeg håper at jeg har maktet å gi nytt innsyn i noen av filmens elementer og et grunnlag for å lese, høre, diskutere og se filmen i nytt lys. Det er på tide at vi også i Norge får et begrepsapparat som lykkes i å ta opp de mange dype og interessante punktene som denne filmen presenterer.