Fred er frihet - Somalias oppgjør med Al-Shabaab

Ved slike terrorangrep reagerer verden vanligvis voldsomt, med solidaritet og samhold. Terrorisme defineres som en av vår tids største trusler, og sosiale medier responderer med sirkulering av ulike emneknagger og deling av bilder. Slik respons har det ikke vært på det massive angrepet i Mogadishu. Det har vært utrolig lite medieoppmerksomhet, og det etterlater et inntrykk av at massedrapet i Mogadishu har liten betydning.

Men somalierne ventet ikke sympati. De sto opp og skapte selv den oppmerksomheten de ville ha. Plutselig var det flere av verdens ledere som begynte å kondolere. Store byer som Paris, Istanbul, Minnesota og Toronto viste sin solidaritet ved å la Somalias flagg skinne over byen.  

Til tross for 27 år med krig og konflikter i Somalia, har det aldri vært så mange drepte på ett og samme sted som det var 14. oktober i Mogadishu. Likevel ble denne blodige dagen Somalias enhetsdag - The Unity Day. Kanskje vi endelig innså at uten fred er man egentlig ikke fri. Dermed må man ta et oppgjør med dem som truer freden, nemlig Al-Shabaab.

Årsaken til Somalias borgerkrig i 1990 var konflikt mellom klaner. Konflikten eksisterer fortsatt. Den har bare fått en politisk dimensjon, ettersom landets styringssystem nå er basert på klanstørrelse og klanbehov. Somalias største hinder for stabilitet er klankonflikt og ikke Al-Shabaab, mener jeg. Al-Shabaab har bare gjennomskuet klansplittelsen i systemet og  utnytter den optimalt for å få utført sine umenneskelige handlinger. Folk ble redde for dem. De har sett hva de har gjort mot de svakeste og at de slipper unna med det. Folk følte seg maktesløse. De opplevde ikke at de hadde en sterk regjering i ryggen, som kunne beskytte dem mot Al-Shabaab. Men dette terrorangrepet endret alt. Myndighetenes håndtering av katastrofen var eksepsjonell.

Det ble erklært tre dagers landesorg. De første minuttene etter angrepet var det stor etterpørsel etter blod. President Mohamed Abdullahi Farmaajo oppfordret folk til gjøre sin borgerplikt, og i løpet av få minutter stilte flere hundre mennesker seg i kø ved alle sykehusene i Mogadishu for å donere blod.

Presidenten, statsminister Hassan Kheyre og Mogadishus ordfører Thabit Abdi Mohamed var blant de første lederne som var ute i gatene, donerte blod, deltok i redningsarbeidet og i demonstrasjoner. Denne enestående innsatsen og barmhjertigheten motiverte andre somaliere, enten de befant seg i landet eller utenfor landet. Somalierne begynte å demonstrere avsky mot Al-Shabaab. Nå var de ikke redde lenger. De gikk med røde skjerf på hodet og ropte  ”Nok er nok!”, ”Ikke mer blod!”.

Det ble opprettet en nasjonal redningskomite. Flere diasporagrupper startet innsamlingsaksjoner. Før angrepet skjedde var det en politisk interessekonflikt mellom de føderale myndighetene og fylkeslederne som bunnet i konflikten mellom Qatar og Emiratene. Men denne interessekonflikten hindret dem ikke i å bistå. De bidro med økonomisk støtte, medisin, mat og kunnskap. Plutselig var klanmotsetningen og regionkonflikten borte.

Dette er noe man sjelden ser i en somalisk kontekst. Derfor betraktes den 14. oktober nå som The Unity Day - Enhetsdagen. Med tanke på landets kapasitet og ressurser fortjener  myndighetene ros for den fremragende katastrofehåndteringen.

Spørsmålet alle nå stiller seg, men ingen tør å stille høyt, er hva som skal til for at dette fredelige samholdet kan vare lenge. Hvordan kan vi holde fast på en slik nødvendig fredsbevegelse, når de grunnleggende behovene til hvert enkelt individ ikke er godt nok ivaretatt? Hvordan kan vi bekjempe klanisme og Al-Shabaab sammen, når de offentlige institusjonenene og rettsapparatet fungerer dårlig, og klanens rolle til nå har vært å fylle den offentlige rollen som beskytter og omsorgsgiver?

Ingenting er umulig. For åtte måneder siden skjedde et historisk presidentvalg i Somalia. Folks ønske vant over klanenes makt. Somalierne valgte en president, Mohamed Abdulahi Farmaajo, en de mente var den rette mannen for jobben. President Farmaajo dannet videre en regjering hvor statsministeren ble norsk-somalieren Hassan Kheyre. Karakterene til de to lederne utfyller hverandre på glimrende vis. Den ene betraktes som mer inkluderende, ydmyk, hensynsfull og sjenerøs, mens den andre er dristig, arbeidssom, dyktig og solid. Land som Somalia trenger ledere med slike evner: En som lytter med forståelse, og en som er uredd og
handler. Når vi nå har fått de lederne vi trengte, gjenstår det at den somaliske befolkningen tar sin del av ansvaret.

Kunnskap er løsningen. På skolene og i hjemmene må barn lære verdier og historier som bidrar til et harmonisk samfunn. Al-Shabaab er født av folk. De lever med folk. De er gift med folk. Alle kjenner hverandre. Oppgjøret med Al-Shabaab må begynne hjemmefra og i familiene. Folk må tørre å peke på morderen og den hjernevaskede rekrutteren som finnes  blant dem.

Fattigdommen og arbeidsledigheten blant unge i Somalia  er veldig høy. Det sies at 70 prosent av Somalias befolkning er unge under 30 år. Et tiltak som kan forebygge mot rekruttering til Al-Shabaab, samt utjevne sosiale forskjeller i samfunnet, kan være å opprette flere arbeidsplasser og skaffe flere aktiviteter til ungdommen. Myndighetene må tørre å handle. Sektorer som har høy andel ungdom blant de ansatte må belønnes og verdsettes høyt. Privat sektor må tvinges til å ha en viss prosent ungdom blant de ansatte.

Dersom samholdet fra 14. oktober ikke skal gå over i historien som en tapt sak, må myndighetene tørre å stille spørsmålet høyt: Hva er det nye Somalias verdi som en nasjon? Hva er det som binder oss sammen som en nasjon, som veier tyngre enn klan og familie?