Rekordhøy ungdomsledighet tross satsing på utdanning

Sør-Afrika bruker en større andel av statsbudsjettet til utdanning enn de fleste land i verden, og den største budsjettandelen av alle land på det afrikanske kontinentet. Regjeringen bruker litt over 20 prosent av totale statlige utgifter på utdanning, noe som tilsvarer 6 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Det er mer enn på noen annen sektor. Til tross for disse høye tallene er antallet som stryker eller dropper ut av grunnutdanningen høyt, hele 25 prosent, ifølge utdanningsminister (for grunnutdanning) Angie Motshekga. «Dette bør ses på som en nasjonal krise», uttalte ministeren i 2016.

Under apartheidtiden brukte regjeringen fire ganger så mye midler på utdanning til hvite barn som til svarte, og selv om regimet er avskaffet, er det fortsatt forskjell på svarte og hvite studenter. I de tradisjonelle townships, bydelene hvor majoriteten av dem som ble plassert der under apartheid og deres etterkommere fortsatt bor, er det få eller ingen skolemuligheter for barn. Dette fører til at de som bor her blir busset til tidligere hvite områder for sin skolegang, noe som ofte gir en veldig lang skolevei. Selv om det bygges flere skoler, er det fortsatt stor mangel på kvalifiserte lærere og strukturerte læringsprosesser i disse områdene.

TIMSS-undersøkelser fra 2012, der sørafrikanske studenter sammenlignes med andre studenter globalt, viser at de i gjennomsnitt er den nest svakeste gruppen i matematikk, og den svakeste i naturfag. Dette illustrerer at det sørafrikanske utdanningssystemet produserer utilstrekkelig utdannede nye arbeidssøkere, noe som igjen fører til at flere forblir arbeidsløse.

 Andre faktorer som kan ha bidratt til den økende arbeidsledigheten er at hverken utdanningen og eller øvrige ferdigheter i arbeidsstyrken samsvarer med den kompetansen som etterspørres. Arbeidsledigheten er faktisk høyere blant dem med høyere utdanning enn i gruppen med ufullstendig grunnskole eller videregående utdanning, noe som kan tyde på at arbeidsstyrken ikke har ferdighetene og utdanningen som er ønsket i arbeidsmarkedet. Nærliggende eksempler her er mangelen på utdannede håndverkere og fagarbeidere, og generelt en yrkesutdanning som kritiseres for å være for dårlig. De ferdig utdannede er ofte enten ikke ettertraktet i arbeidsmarkedet, ellers det finnes allerede rikelig med kvalifiserte arbeidstakere på markedet innenfor deres fagområde.

En mye brukt distinksjon i arbeidsmarkedssammenheng, særlig i det globale sør, er mellom formell og uformell sektor. I Sør-Afrika er en betydelig andel av arbeidsstyrken ansatt i den uformelle sektoren. Det kan være vanskelig å beregne akkurat hvor mange dette er, og ulike kilder viser ulike tall, men ifølge Statistics South Africa er 13,6 prosent ansatt i uformell sektor.

En rapport utgitt av Det internasjonale pengefondet (IMF) i 2016 viser at personer med erfaring fra uformell sektor har en større mulighet for å få en jobb i den formelle sektoren enn dem som ikke har denne arbeidserfaringen. Dermed kan uformell sektor bli sett på som et springbrett inn i den formelle sektoren. Hvis det er riktig at formell sektor absorberer arbeidskraft fra uformell sektor, og tidligere arbeidserfaring teller mye for en arbeidsgiver, kan dermed den uformelle sektoren være nøkkelen for å få flere i arbeid. Det er flere svakheter ved å arbeide i den uformelle sektoren, som få rettigheter og lav stabilitet, men disse funnene viser at arbeidserfaring fra denne sektoren i et lengre perspektiv kan føre til sysselsetting i formell sektor. Likevel er også sannsynligheten for å miste jobben og falle ut av arbeidslivet større med en jobb i uformell sektor, enn i formell sektor.

Gupta-familien har de siste to tiår blitt svært kjent i Sør-Afrika. Deres nære forhold til president Zuma har fått mye oppmerksomhet, og særlig deres posisjon i statlige anbudsrunder er beskrevet som korrupt. Anbudsrunder har ikke vært rettferdige, og prosjekter som kunne foregått på korrekt vis og dermed økt både sysselsettingen, lønninger og investeringer i landet, har i stedet blitt vunnet på usikkert grunnlag av Gupta-drevne selskaper. Statlig korrupsjon kan føre til lavere sysselsetting, og insentiver til å starte næringer i Sør-Afrika kan svekkes, dersom det fester seg et inntrykk av at statlige anbudsrunder er styrt av personlige forhold til president Zuma. Dette kan i et lengre perspektiv føre til at den økonomiske veksten bremses.

Dette illustrerer sammenhengen mellom høy statlig korrupsjon og lav sysselsetting. Tidligere finansminister Pravin Gordhan kritiserte Zumas nære forhold til Guptafamilien, og mente Gupta-familien blant annet var involvert i «mistenkelige overføringer». Han arbeidet mot dette blant annet ved å sørge for strengere overvåkning av bankkonti. I april 2017 måtte Gordhan gå av, noe som møtte sterk motstand og mye kritikk, og som også førte til at Sør-Afrika igjen falt på økonomiske rankinger. Eksempelet med Gupta-familien viser hvordan korrupsjonen i landet har fått stort spillerom under president Zuma, men også at dette fører til økt press fra befolkningen. I disse tilfellene blir det tydelig at en maktelite vinner på bekostning av befolkningen, og korrupsjonen i statsapparatet skinner klart igjennom.

Skal Sør-Afrika oppnå lavere ulikhet må arbeidsledigheten reduseres, men det er ikke gitt at mer utdanning er nøkkelen til denne reduksjonen. Omfordelingspolitikk alene løser ikke det underliggende problemet, selv om dette selvfølgelig kan være svært viktig for fattigdomsproblemer. Selv om Sør-Afrika investerer mye i humankapital, viser dette at elevene ikke nødvendigvis blir bedre rustet til å møte arbeidslivet. «Mer» utdanning gir ikke nødvendigvis «bedre» utdanning. Kvantitet er ikke lik kvalitet, og dette kan være nøkkelen til å forstå den manglende effekten av økt utdanning på arbeidsledighet i Sør-Afrika.