Afrika på afrikanernes premisser

Sarr briljerer med kunnskap og vidd. Han er en belest mann: Kryssreferansene mellom europeiske og afrikanske forskere og forfattere er mange og gode. Felwine Sarr leser Michel Foucault (født i Frankrike i 1926) opp mot Kwasi Wiredu (født i Ghana i 1931) og er kritisk både til hvilke språk som brukes i Afrika og hvordan språket brukes.

At de offisielle språkene i Afrika fortsatt er europeiske (koloni)språk synes Sarr er opprørende. Språk er både kunnskap og makt, og at bruken av europeiske språk i Afrika understreker kontinentets underlegenhet reflekterer Sarr godt omkring.

Hvilke ord som brukes når vi snakker om Afrika, og hva vi legger i dem, er også viktig for vår forståelse av kontinentet. Ofte går ordene «utvikling», «globalisering», og (manglende) «framskritt» igjen. Sarr påpeker paradokset som dermed oppstår ved at Afrika alltid blir målt opp mot Europa istedenfor å bli sammenlignet med seg selv og sine egne verdier. Er det så sikkert at «framskritt» betyr det samme i Europa som i Afrika? Hvorfor aksepterer afrikanere at europeere definere hva som er utvikling for Afrika? Og han minner oss på at globaliseringen innebærer langt flere friheter og muligheter for europeere enn afrikanere, og at «globalisering» derfor ikke er et globalt gode.

Sarr leser Ngũgĩ Wa Thiong’o og argumenterer for å ta språket tilbake ved å begynne å bruke afrikanske morsmål i undervisning og definere betydninger av ord på måter som er kompatible med afrikanske univers og tenkemåter. Ngũgĩ (født i Kenya i 1938) skrev romaner på engelsk fram til 1970-tallet da han, som en protest mot den tidligere kolonimakten og som en identitetsmarkering, begynte å skrive på sitt morsmål gikuyu. Bøkene hans ble så oversatt fra gikuyu til engelsk.

1970-tallet var et autentisitetstiår for store deler av Afrika. Eksempelvis skiftet presidenten i Tsjad både navnet på hovedstaden fra Fort-Lamy (Lamy var en fransk general som falt under koloniseringen av Tsjad) til N’Djamena (som på lokalt arabisk betyr «stedet for hvile») og sitt eget fornavn fra François til Ngarta. I Kongo skiftet president Joseph Désiré Mobuto sitt eget fornavn til Sese Seko og landets navn til Zaïre. Det Sarr her argumenterer for er med andre ord ikke noe nytt, men det er fremført på en ny måte, av en ny og yngre stemme blant intellektuelle afrikanere med internasjonal anerkjennelse. Språk og identitet blir løftet opp på et politisk plan hvor afrikanere oppfordres til å overta styringen selv.

Sarr diskuterer Martha Nussbaum (født i USA i 1947) og John Rawls (født i USA i 1921) opp mot Valentin Mudimbe (født i Kongo i 1941) og argumenterer for at både rettferdighet og menneskelige behov er diskutable størrelser som heller ikke er like i Europa og Afrika. Han forklarer oss hvorfor markedstenkning og kapitalisme ikke er kompatibelt med de mange afrikanske verdisyn som setter menneskelige relasjoner høyere enn økonomisk profittmaksimering. Han viser at verdi og pris kan være helt ulike størrelser og at økonomisk aktivitet har en mengde ulike drivkrefter.

Spesielt spennende er innføringen i brorskapet Mourides, der sufitilhengerne lever etter Cheikh Amadou Bambas (1853-1927) oppfordring om å «arbeide i dette livet som om du var udødelig og arbeide i det hinsidige som om du skulle dødd i morgen». Mouridene arbeider mye, samtidig som om de er solidariske og deler mye av sin rikdom. Denne moralen har gjort deres hovedsete, innlandsbyen Touba, til et økonomisk lokomotiv i Senegal.

I bokens økonomikapittel minner Sarr oss ellers på fakta mange av oss er klar over: Kontinentet er mangefasettert med sine vel 1 milliard innbyggere fordelt på 54 land; kontinentet hadde mange mektige og rike kongedømmer før koloniseringen, ikke bare statsløse småsamfunn; i dag gir store naturressurser og en ung befolkning gode muligheter for økonomisk utvikling. De beste delene i kapitelet omhandler prangende forbruk, hvor det å vise seg fram er det viktigste, og relasjonell økonomi, som følger en helt annen logikk enn markedsøkonomi. Jeg skulle ønske Sarr hadde utdypet disse temaene mer.

Hele prosjektet til Felwine Sarr i denne boken er å vise at Afrika er ulikt Europa og at kontinentet, med alle dets variasjoner, må beskrives, analyseres og måles med konsepter og verdier som afrikanere kjenner seg igjen i. Vestliggjøringen av Afrika må opphøre. «Afrikanere må redefinere hva det «moderne» er i Afrika og slutte med å oppføre seg som en dårlig kopi av Europa» argumenterer Sarr. Afrikanske kulturer, samværsformer, identiteter og meninger med livet er annerledes enn europeiske og må snakkes om, diskuteres og analyseres på afrikanske premisser, ikke europeiske eller såkalt universelle.

For dem som har lest verk skrevet av fransk koloniserte intellektuelle som Frantz Fanon (1925-61), Aimé Césaire (1913-2008), Cheikh Anta Diop (1923-86) eller Leopold Sédar Sengor (1906-2001) er ikke tankene til Felwin Sarr revolusjonerende nye. Men han formidler dem med mot, og gir oss tydelige og skarpe betraktninger om dagens Afrika. Reis til Senegal og kjøp boka billig for 5000 CFA, hent den hjem fra Paris for 15 Euro eller vent på den engelske utgaven, som kommer i 2018.

(Anmeldelsen sto på trykk i Ny Tid i mai 2017)