Clemantine, som nå driver påvirkningsarbeid mot folkemord, delte nylig en lengre versjon av denne historien i nettmagasinet Matter. Det er en rørende fortelling om jakten på overlevelse i møte med meningsløs vold.
I forsøket på å finne en mening i volden hun var vitne til og opplevde, begynte Clemantine å lese tekstene til den tysk-britiske forfatteren W.G. Sebald. Igjen og igjen leste hun de store verkene hans: Luftkrig og litteratur, Saturns ringer, Austerlitz, Vertigo, og De utvandrede. Sebald ga henne innsikt i forsøket på å tenke gjennom voldeligheten hun så. - Sebald ga meg en metode, en teknikk for å navigere ut av tåken, skriver hun.
Lidelse og refleksjon
Da jeg leste det, begynte jeg umiddelbart å lete i hukommelsen etter afrikanske forfattere som kunne gitt Clemantine den samme trøsten og klarheten som Sebald gjorde. Teju Cole kanskje? Eller Ivan Vladislavic? Eller til og med Wopko Jensma? Det jeg hadde i tankene var verk hvor historiefortellingens form kunne bære byrden av lidelse og vold på en slik måte at det ga rom for refleksjon. Poenget er ikke å se etter afrikanske versjoner av Sebald, men å spørre hva som er forskjellen på Sebalds måte å skrive om vold på og måten en som Uwem Akpan gjør det på i Say You are One of Them.
I sin novellesamling iscenesetter Akpan scene etter scene med lidelse fra ulike afrikanske settinger – Rwanda, Benin, Kenya, Nigeria og Etiopia. Historiene er kjent for å være opprørende lesning. Noen av scenene er spesielt vanskelige å lese fordi de viser barn som lever i nedverdigende forhold. Akpan er en god forfatter. Og kanskje er det en etisk verdi i å møysommelig dokumentere de mørke, ubehagelige detaljene i disse fiktive livene. Det er ikke meningen å fremheve Akpans arbeid, men det er en generell fornemmelse av at hans novellesamling er blant de fremste eksemplene på afrikansk fattigdomsporno.
De av oss som studerer fiksjon vet at å fremstille vold med gruoppvekkende nivåer av livaktighet ikke gjør volden mer virkelig
Sebald er i sine tekster dypt opptatt av å tenke på forholdet mellom historie og vold. Holocaust er, slik han ser det, en hendelse som gir endeløs gjenklang gjennom historien. Det er ikke bare en hendelse som vi mister av syne i historiens tåke, men en levende fortid som fortsetter å hjemsøke nåtiden. Voldelige hendelser i historien – det er en lang liste av dem: Slaveri, kong Leopolds Kongo, nesten-utryddelsen av de innfødte amerikanerne, etc – de etterlater spøkelsesliknende rester som hjemsøker oss i vår hverdag i dag. Det som er så bemerkelsesverdig ved Sebalds tekster er hans evne til å formidle historier om vold med rikt stemningsfulle bilder. Tekstene hans er sørgelige, med dyp resonnans, og utrolig vakre.
Denne typen tekster skiller seg fra den såkalte fattigdomspornoen i at de bruker volden for å fremkalle ekte refleksjoner, heller enn å vise fram volden på utstilling, som en scene for leseren, som først og fremst blir en kikker. Fattigdomsporno inviterer leseren til en teatralsk oppsetning av vold, hvor det av og til blir satt spørsmålstegn ved den fortellende hovedpersonens menneskelighet.
Som kikker vil leseren ønske mer og mer av lidelsesscenene, fordi det å se menneskeliv bli redusert til sjokkerende nivåer av fordervelse gir næring til en pervers nytelse. Jeg har hørt innvendingen om at fattigdomsporno opplyser leseren fordi den er realistisk, at den viser oss sannheten om vold uten filter. De av oss som studerer fiksjon vet at å fremstille vold med gruoppvekkende nivåer av livaktighet ikke gjør volden mer virkelig.
Conrad: Noe uanstendig
Men det finnes en enda større fare, noe Joseph Conrads Mørkets Hjerte illustrerer så altfor tydelig. Folk prøver å overbevise oss om at Conrad hadde hjertet på rett plass. Forsvarerne har snakket seg hese i forsøkene på å argumentere for at hans fremstilling av Kongo som en slags skjærsild var en metode for å skape bevissthet om ondskapen ved belgisk kolonialisme. Det kan så være, men Conrad hadde ikke trengt å nedverdige afrikanernes kropper for å vise hvordan de led.
Uansett om du er enig eller uenig med Chinua Achebe om at Conrad er rasist, så må du i det minste se at det er noe uanstendig ved Conrads beskrivelse av Afrika og de urettferdighetene kontinentet blir utsatt for. Det er denne uanstendigheten mange afrikanske lesere synes er sårende, ikke Conrads intensjoner. Det finnes mange måter å vise lidelse på som ikke dehumaniserer ofrene.
Denne typen tekster skiller seg fra den såkalte fattigdomspornoen i at de bruker volden for å fremkalle ekte refleksjoner, heller enn å vise fram volden på utstilling
Sebalds metode for å skrive om lidelse holder en respektfull og meditativ avstand fra de voldelige scenene som beskrives. Og i avstanden, eller rettere sagt i den dype kløfta, mellom leseren og voldsscenen skaper han et febrilt rom fullt av spøkelser, hvor leseren blir invitert til å risikere å bli involvert i historiens vold.
Forfattere som skriver om vold burde tenke nøye over hva de ønsker å oppnå. Voldelig fiksjon bør ikke bare handle om å gjenskape voldelige scener for at folk skal se. Den bør handle om å avsløre voldelighetens logikk, hvordan det fungerer, etc. Er det ikke en etisk forpliktelse å behandle dem som led skikkelig? Kan vi ikke finne en måte å fremstille deres lidelse på uten å utsette kroppene deres for all slags uanstendighet?
Tekster om vold bør fengsle oss på en måte som etterlater rom for tanker, som får oss til å føle oss involvert, dømt, ute av oss og sårbare. Historier om vold bør fungere som en påkalling av de døde, og ikke som en eksponering av kroppene deres i lidelsens betingelsesløse siste fase.
