Mye forskning har vært gjort på kjønn og migrasjon, men den har stort sett tatt for seg kvinnelige migranter. Når svarte mannlige migranter havner i søkelyset, er det gjerne som undertrykkende familiefedre eller høyprofilerte «problemer» – utenfor og på tvers av konvensjonelle kjønnsmodeller. Vi må utfordre den typiske framstillingen i media, akademia og populærkulturen av afrikanske maskuliniteter som utelukkende voldelige, patriarkalske og undertrykkende. Studien vår undersøker transnasjonale sammenhenger hvor mannlige afrikanske migranter tar til seg og spiller ut det som ofte anses for å være «respektable» former for maskulinitet.
I studien, som er basert på intervjuer og fokusgruppediskusjoner med mannlige og kvinnelige migranter fra Afrika (Gambia, Kenya og Zimbabwe) i London, har vi sett på hvordan svarte afrikanske menn forhandler om og utøver respektabel maskulinitet i et transnasjonalt miljø, på arbeidsplassen, i lokalsamfunnet og i familien. Studien bygger også på artikkelforfatterens forrige studie av den zimbabwiske diasporaen i Storbritannia. Det er viktig å huske på at afrikanske maskuliniteter ikke er de samme overalt og hele tiden. I likhet med andre kjønnsroller er de også sosialt konstruert (Morrell og Ouzgane 2005). En grundig og helhetlig forståelse av afrikanske maskuliniteter må være historisk fundert, ettersom de har vært formet både av slaveri, kolonialisme og globalisering. For eksempel var ideen om en «mannlig forsørger» en kolonial oppfinnelse som oppsto gjennom et system der menn ble hyret til migrantarbeid og masseproduksjon av avlinger. I postkolonial tid har kontinentet vært preget av svekket statsstyring og en aggressiv nyliberal kapitalisme. Det har ført til at mange afrikanske menn har funnet det vanskelig å oppnå det som historisk har vært ansett som «vellykket maskulinitet».
Noen av våre respondenter sammenligner gifte diasporakvinner med Storbritannias innenriksdepartement, med myndighet til å utstede «visum» til sine ektemenn for å dra ut og møte venner på pub eller grillfester. Som en av dem forklarer: «Hvis din kone gir deg et studentvisum, bør du henge ut med vennene dine i tre til fem timer og så dra hjem igjen.
Migrasjon er en eksperimentell prosess som gjør det mulig for migranter å revurdere forhåndsgitte ideer om maskulinitet, kjønnsrelasjoner og kjønnsroller. For de fleste afrikanske migranter har diasporaen eller tilværelsen «hjemmefra» nærmest blitt et "forhandlingsområde" der tidligere kjønnsrelasjoner og -roller blir utfordret, forsterket eller forkastet (Pasura 2008). Som en av respondentene i vår studie forklarer:
«Jeg vet ikke hva som skjer. En av grunnene til at ekteskap går i oppløsning, er at kvinner som ikke var forsørgere plutselig har det største forsørgeransvaret i familien. Og det er ikke bare innenfor det zimbabwiske samfunnet de har opplevd den omveltningen, men i hele det afrikanske samfunnet.» Sitatet belyser forvandlingen av kjønnsrelasjoner og kjønnsroller i afrikanske diasporafamilier. Samtidig skjer ikke disse endringene uten motstand, forhandling og konflikt.
«Respektabilitet» brukes her om mannlige migranters ønske om og innsats for å få positiv anerkjennelse i nyliberale og flerkulturelle samfunn, hvor de gjerne blir sett på som den «andre», den fremmede iblant oss. Selv om innholdet i hva vi regner som respektabelt skifter over tid og fra sted til sted, er respektabilitet bestemmende for individets sosiale status og former mellommenneskelige forhold. Dermed går respektabilitet utover individuelle ønsker og lyster, og svarer på forventningene til kollektivet, familien og det bredere samfunnet. I studien vår fant vi at afrikanske migranter reagerer på tapet av sin «hegemoniske maskulinitet» med fire ulike strategier: tilbaketrekning, tilpasning, motstand, samt omfavnelse og undergraving.
Tilbaketrekning, tilpasning og endrede kjønnsrelasjoner
Noen menn gir opp et tradisjonelt ekteskap i diasporaen eller vender tilbake til hjemlandet for å gjenvinne sin privilegerte posisjon. Som en av respondentene uttrykker det: «Hvis man pleide å si til kona: ‘lag maten og ta den med hit’, og nå har en veldig ydmykende jobb, så finner man iblant veien tilbake til hjemlandet ... Noen har valgt å returnere, selv om arbeidet i hjemlandet ikke gir dem så mye. De vil heller beholde en lederrolle der enn å ha en kvinne som styrer huset som forsørger.» Enkelte mannlige afrikanske migranter som ikke vil gi slipp på sitt hegemoniske kulturelle ideal om hva det vil si «å være en mann», vil føle seg tvunget til eller frivillig forlate vertslandet til fordel for hjemlandet. Alternativt blir de værende i Storbritannia, med den følge at ekteskapene deres kollapser. Dermed blir returmigrasjon, med en uunngåelig oppløsning av forhold og familie, veien til å potensielt gjenvinne en respektabel maskulinitet. Mens jakten på en respektabel maskulinitet i diasporaen feiler, dukker den opp igjen som et alternativt mål ved returmigrasjon. Slik blir mobilitet en ny vei til å virkeliggjøre en respektabel maskulinitet i framtiden. Den andre strategien for å håndtere tap av hegemonisk maskulinitet er tilpasning, en strategi flertallet av deltakerne i vår studie hadde valgt. Stilt overfor redusert makt og innflytelse i diasporafamilien, vil mange mannlige afrikanske migranter bevisst forhandle om og omfavne transformative maskuline identiteter. En av respondentene sier: «Hvis min mor hadde sett at jeg skifter bleier, ville hun trodd jeg var forhekset.»
Det er bevist at migrasjon har gjort det lettere for kvinner å involvere menn i husarbeid. En annen respondent bemerker at «kvinner i Kenya overlater alt til mannen, men her [i Storbritannia] er de skarpere, mer ansvarlige. Det er markedsøkonomien som dikterer alt. Uansett hva som gir mer penger, omstrukturerer vi oss slik at vi kan få det … Så kultur har blitt fortrengt av økonomi. Du kan ikke holde på en kulturell uforsonlighet bare fordi det er din kultur, da vil du sulte.» Slik har migrasjon blitt et redskap som endrer kjønnsrelasjoner i afrikanske migrantfamilier.
Kvinner i ledelsen
Noen av våre respondenter sammenligner gifte diasporakvinner med Storbritannias innenriksdepartement, med myndighet til å utstede «visum» til sine ektemenn for å dra ut og møte venner på pub eller grillfester. Som en av dem forklarer: «Hvis din kone gir deg et studentvisum, bør du henge ut med vennene dine i tre til fem timer og så dra hjem igjen. Og hvis hun stempler et arbeidsvisum for deg, kan du le og more deg sammen med kameratene dine og komme hjem rett før hun skal sove ... Det finnes også et statsborgervisum, som jeg ikke liker, men jeg kjenner andre menn som har det. Med dette visumet går du på puben hver dag, bartenderen kjenner familien og barna dine, og du har alltid en reservert plass der. Du er en del av inventaret ... Og så er det et asylvisum, som gjør at du kan drikke deg full på øl selv om du ikke har penger, men du er fortsatt et barmøbel. De fleste menn holder seg unna dette asylvisumet …» ( Pasura 2014). Karakteristisk for fortellingen er bruken av diaspora-afrikanernes hverdagsvokabular. I tekstmeldinger, telefonsamtaler og annen daglig kommunikasjon snakker mennene om hvordan de har «blitt nektet visum» eller «fått et totimersvisum», om hvor «vanskelig det er å få visum for tiden», og at de i noen tilfeller må «stemple visumet selv». Diskusjonene om menn som skaffer «visum» fra konene sine illustrerer et skifte i maktbalansen fra menn til kvinner. I disse sosio-kulturelle rommene blir fleksible maskuliniteter skapt og gitt legitimitet av andre menn.
Motstand, omfavnelse, og undergraving
Motstand er en tredje strategi for hvordan noen mannlige afrikanske migranter håndterer det de oppfatter som et tap av status, respekt, makt og autoritet i hjemmet. I stedet for å gi opp ekteskapet eller returnere til hjemlandet, tyr noen noen menn til en slags «hypermaskulinitet» preget av voldsutøvelse og alkoholmisbruk i et forsøk på å gjenetablere dominans og tidligere kjønnsroller. Blant mannlige afrikanske migranter blir vold mot kvinner og drikking sett på som trusler mot ens respektabilitet, men med denne ”motstrategien”, som fører til utstrakt alkohol- og voldsbruk hos enkelte menn, befester en patriarkalsk dominans og aggresjon seg på ny. Strategien bør derfor ses på som en gjenetablering av hegemonisk maskulinitet, og viser hvordan tidligere forestillinger om hegemoniske maskuliniteter blir hybridisert i en transnasjonal setting.
Den siste strategien, omfavnelse og undergraving, viser til hvordan menn bevisst omfavner og utøver «respektable» former for maskulin atferd (for eksempel ved å dele på husarbeid), mens de samtidig bruker religiøse og sosiale rom strategisk for å stå imot endringer i kjønnsrelasjoner og -roller. Som en pastor uttrykker det: «I eksil snakker du ikke om totemet ditt (hvilken klan du tilhører. Red.anm). Det handler om hvem du er, om vår identitet som zimbabwere, ikke jamaikanere. Du kan skifte bleier, re opp sengen, lage mat, men ikke la kona beordre deg til å utføre disse oppgavene.»
Mens maktforhold mellom ektefeller fortsatt er omstridt i husholdningene, sørger religiøse og sosiale rom for bekreftelse av de mer tradisjonelle rollene og relasjonene som forvandles i privatsfæren (Pasura 2008). Med omfavnelses- og undergravningsstrategien forhandler mannlige afrikanske migranter om maskuline idealer for å produsere flytende og hybride former for maskulinitet. Maskuliniteter bør ses på som noe om kontinuerlig beskyttes og forsvares, samtidig som de hele tiden brytes ned og skapes på ny. Ikke alle de fire strategiene til våre respondenter kan ses på som artikulasjoner av respektabel maskulinitet. Det viser hvordan maskulinitet er en skiftende størrelse, og kan også skape nye forestillinger om hva respektabilitet kan være. Vår studie viser at det finnes et gap mellom den idealiserte konstruksjonen av afrikanske menn som patriarkalske, og de utlevde maskulinitetene i diasporaen som er mangfoldige, overlappende, og til en viss grad respektable.
