Boka Seeking Sanctuary: Stories of Sexuality, Faith and Migration er en samling av historiene til 14 skeive afrikanske kristne som har migrert til (og innenfor) Sør-Afrika. Rammen for disse historiene er LHBT-menigheten i Holy Trinity Catholic Church i Braamfontein, Johannesburg. Her møter vi opplevelsene til lesbiske, homofile og transkjønnede afrikanere i deres egne ord. De representerer ulike nasjonale bakgrunner, inkludert Zimbabwe (Dumisani, D.C., Thomars, Mike, Tino, Toya, Tinashe), Kamerun (Mr. D), Etiopia (Eeyban), Zambia (Dancio), Nigeria (Sly), Uganda (Engel), Sør-Afrika (Zee) og Lesotho (Nkady). Forfatteren, John Marnell, innrømmer at det er en overvekt av fortellinger fra homofile og zimbabwiske menn i boka. Selv om denne overvekten nok ikke er representativ for migrantbefolkningen i Sør-Afrika, reflekterer det kanskje den relative sikkerheten og handlefriheten som er tilgjengelig for ulike grupper.
Samlingen tar for seg et spesielt merkbart gap i forskningen på kristendom og seksualitet i det sørlige Afrika, nemlig migranter og migrasjon. Disse fortellingene har ofte blitt satt på sidelinjen fordi forskere, inkludert meg selv, har vært mer interessert i å utforske det kristne skeive subjektet som velger å bli hjemme, innenfor sin religiøse institusjon eller sitt land, til tross for LHBT-fiendtlige doktriner, politikk og lovgivning. Mens disse studiene har gitt viktig innsikt i hvordan skeive mennesker navigerer i undertrykkende eller ekskluderende kontekster, framhever de mangfoldige fortellingene i Seeking Sanctuary betydningen av å utforske bevegelse, grensekryssing og liminalitet i religiøse og skeive studier i Afrika.
Sammen med andre utgivelser – som Stories of Our Lives av NEST Collective i Kenya, og Sacred Queer Stories: Ugandan LGBTQ+ Refugee Lives and the Bible av Adriaan van Klinken og Johanna Stiebert i samarbeid med Sebyala Brian og Fredrick Hudson – bidrar Seeking Sanctuary til å bygge et arkiv med skeive, afrikanske og religiøse fortellinger. Mangfoldet av historier og samtalepartnere i boka utfordrer med Adrian van Klinkens ord «den generelle stillheten og tabuet rundt homoseksualitet og seksuelt mangfold i afrikansk teologi». Seeking Sanctuary er imidlertid unik ved at den går empirisk til verks for å utfordre myten om Sør-Afrikansk skeiv eksepsjonalisme. Sør-Afrika blir ofte framstilt som «Afrikas homofile hovedstad», fordi landet i motsetning til andre steder i Afrika har forbud mot diskriminering basert på seksuell legning i grunnloven og ble i 2006 det femte landet i verden som legaliserte likekjønnet ekteskap. Men dette omdømmet har i beste fall vist seg å være svakt fundert. Bølgen av drap på skeive mennesker i hele Sør-Afrika, som utløste høylytte protester tidlig i 2021, er bevis på at denne myten ikke er basert på realitetene i folks liv. På samme måte viser Marnells bok hvor skjøre skeive friheter er i Sør-Afrika.
Historiene i Seeking Sanctuary maler ikke et bilde av bidragsyternes hjemland som undertrykkende og voldelige, eller et Sør-Afrika som et land av melk og honning. Fortellingene deres er komplekse og nyanserte. Mange forteller om kjærlige hjem og familier, og idylliske, iblant til og med privilegerte, barndommer. Derimot opplever mange av bidragsyterne vold, diskriminering, korrupsjon og liminalitet i Sør-Afrika. I mange av fortellingene finnes det en tydelig lengsel etter å forlate Sør-Afrika, hvis bare lovene i hjemlandet blir endret, eller hvis de bare kunne vært åpnere om seksualiteten sin med familien eller lokalsamfunnet.
Sør-Afrika er faktisk ikke en skeiv utopi. Det ser ut til at potensialet for og løftet om sikkerhet (uansett hvor begrenset) som ligger i Sør-Afrikas grunnlovsfestede beskyttelse og politiske diskurs om skeive friheter, er nok til å overbevise mange migranter om å bli værende innenfor landets grenser. Klasse betyr noe: Det ser særlig ut til at de som allerede var relativt økonomisk privilegerte i hjemlandet, i stor grad er de som har tilgang til noe av dette potensialet for sikkerhet og stabilitet. For mange får utbredt fremmedfrykt dem til å oppsøke sikkerhet og nettverk innenfor allerede etablerte migrantmiljøer i Sør-Afrika, men fobi mot skeive i disse miljøene tvinger dem til å finne tilhørighet og tilknytning i skeive sørafrikanske samfunn. Denne liminale tilværelsen plasserer dem i spesielt utsatte posisjoner, og det er få eksempler i bidragene som uttrykker genuine opplevelser av vedvarende tilhørighet, sikkerhet og trygghet.
Selv om det ikke først og fremst er en teologisk tekst, bidrar Seeking Sanctuary også til den voksende samlingen av forskning som produserer ordinære skeive teologier i Afrika. Boka minner oss på, slik svarte feminister konsekvent har gjort, at «historier er data med sjel». Sjelen i disse fortellingene vekker til live måtene kjærlighet, medfølelse, rettferdighet og nestekjærlighet kan få et skeivt perspektiv. I boka ser vi hvordan disse betydningene er konstruert ut fra de ulike versjonene av kristendom som bidragsyterne identifiserer med – deriblant ulike former for metodisme, anglikanisme og pinsebevegelse, for å nevne noen. Videre, fordi LHBT-menigheten som presenteres i Seeking Sanctuary er innenfor en katolsk menighet, innleder boka med å se næremere på katolisismen i Sør-Afrika – et felt som er spesielt underforsket. Historiene til LHBT-menighetens grunnleggere, fader Russell Pollit og Ricus Dullaert, og den nåværende lederen, Dumisani Dube, kombinert med fortellingene til de som har søkt et fristed i denne gruppen, viser de praktiske aspektene og utfordringene som følger med å etablere bekreftende religiøse rom.
Historiene i Seeking Sanctuary er modige, motstandsdyktige, kritiske, innsiktsfulle og lærerike. Boka er en enestående gave til aktivister, akademikere, og allierte som forsøker å gjøre sine religiøse hjem trygge for skeive og/eller tilby et sted for helbredelse og bekreftelse for andre. Migrantfortellingene som gjengis i Seeking Sanctuary lar leserne føle empati med de levde erfaringene og menneskeligheten til dem som ofte er plassert i utkanten av det sørafrikanske samfunnet på ulike måter. Dette er i seg selv et betydelig bidrag, siden historiene fungerer som nyttige katalysatorer for dialog innenfor og mellom skeive kristne og religiøse institusjoner, og kanskje også politiske organer. Boka bærer i seg dette potensialet i stor grad på grunn av motet til dem som forteller historiene sine. Bidragsyterne minner oss om hvor lett det er for dem å bli utsatt for vold og forfølgelse, noe de opplever i sine familier og lokalsamfunn (enten de er født inn i det, har funnet det eller skapt det) eller i hendene på embetspersoner, offentlige tjenestepersoner og religiøse myndigheter i Sør-Afrika og i hjemlandet.
Historiene deres framhever også de unike og interseksjonelle undertrykkelsessystemene som former hverdagen deres, inkludert fobi mot skeive, fremmedfrykt, undersysselsetting og fattigdom. Disse strukturelle realitetene er grunnlag for bidragsyternes forskjellige veier til (og også innenfor) Sør-Afrikas grenser for å få statsborgerskap og finne tilhørighet, og peker på den enorme oppgaven som gjenstår i å realisere potensialet til Sør-Afrikas konstitusjonelle idealer. Bidragsyternes uttrykk for håp basert på deres erfaringer med LHBT-menigheten, er også en utfordring til andre religiøse institusjoner i Sør-Afrika om å engasjere seg i mulighetene for å skape skeivere former for tjeneste – selv når deres offisielle teologiske standpunkter kanskje ikke er bekreftende overfor skeive. Disse skrevne historiene tjener som en illustrasjon av de små seirene som har blitt vunnet i religiøse rom i Afrika og, kanskje enda viktigere, som en påminnelse om at det fortsatt er mange historier å fortelle og mye arbeid å gjøre.
Opprinnelig publisert av Africa Is a Country, 9. juni 2022
