«Faen heller! Hvis vi går ut herfra, så vinner de», sa Kgosi Motšoane. Et av de digitale ballene som nylig ble avholdt hadde akkurat startet da Motšoane, i likhet med de andre deltakerne, skjønte at livestreamen var blitt hacket. «Det kom masse bilder av halshuggede kropper og misogyne ord opp på skjermene våre», forteller Treyvone Moo, en av arrangørene. Og ord som «sopere» og ting som at «dette er en svart homsegreie». Han sukker:
«Så som åpning av arrangementet var det ekstremt ... negativt. Vi ga nesten opp.»
Motivert av Motšoanes oppfordring jobbet arrangørene likevel febrilsk for å holde arrangementet i gang: «Vi opprettet raskt en ny konto, meldte fra til nettverkene våre, lagde et nytt passord, spredte alt gjennom nettverkene, og til slutt var det rundt 400 mennesker som så streamen», sier Moo. Arrangementet, som hadde fått navnet The Post-Apocalyptic Ball, var en digital fortsettelse av de månedlige ballene i Johannesburg:
«Vi hadde planlagt et ball uka før koronaviruset nådde oss», sier Moo. «Det var så mange skeive kropper som var klare til å opptre, så vi tenkte at det ville hedre dem å holde en digital versjon av ballet. Spesielt i disse tider hvor folk virkelig vil møtes, ikke sant. Den tidlige, følelsesladde fasen av Covid-19 var sånn: ’Herregud, skjer dette virkelig?’ Nå vil folk virkelig møtes. Så vi laget dette som et verktøy for å finne sammen.»
«Det handler egentlig om å ta hensyn til det faktum at nedstenging, for mange skeive, egentlig betyr at du må gå inn i skapet igjen, fordi du nå kan være tvunget til å bo sammen med familien. Så dette forumet er et viktig rom hvor ungdom fra Wits [University] og andre høyskoler og universiteter har tilgang, selv om noen av dem ikke nødvendigvis har fortalt familiemedlemmer om legningen sin
I «Reflections on Lockdown: On Safety, Being Queer and Home» reflekterer Neil Hassan «over den iboende trygghetsfølelsen som hjemmet representerer».
Hassan skriver: «For mange som bærer annerledeshet som en rustning (og for de som ikke kan eller ønsker å gjøre det), finner den skeivgjorte kroppen sjelden ro når den er ubevæpnet, selv ikke i tilflukt hjemme. For dem og mange andre kan nedstenging være et farlig terreng å navigere i. […] Det er få framstillinger som feirer skeive kropper og måten de inntar og legemliggjør byrommet på i Afrika og andre steder i det globale sør. Uten innsikt i nyansene som sammen danner livsgrunnlaget til skeive, tror jeg ikke vi får en helhetlig forståelse av hvordan de marginaliserte opplever sted og rom [...] Uten disse andre perspektivene risikerer vi en farlig representasjon av skeive kropper som objekter og subjekter […]».
Moo stemmer i: «Det er ekstremt viktig å dokumentere skeives opplevelse under Covid-19-pandemien. Hendelser som denne minner oss om at vi ikke er alene. Så det var også veldig viktig for oss å få kontakt med og skape rom for afrikanske utøvere.» Blant deltakerne var dansere fra Sør-Afrika, Brasil og Nigeria. Det var gjennom fotograf Sabelo Mlangenis nylige utstilling «The Royal House of Allure» at Moo fikk vite om et Safe House for LHBTQIA+-personer i Lagos, Nigeria. Han tok kontakt med grunnlegger og «mother of the house», Mr. Morrison, i håp om å få beboerne til å delta i dansekampen:
«Alle i huset var så begeistret», sier Morrison. Mer enn bare en mulighet til å vise seg fram og ha det gøy, var det noe annet som gjorde det viktig for dem å delta. «Utover det faktum at omgivelsene og samfunnet vårt kriminaliserer seksualiteten vår, følte vi at det var på tide å fortelle verden at vi, til tross for vår situasjon, ennå har kraft til å fortsette kampen. Skjønner du? Vi ønsket at hele verden skulle vite at vi finnes, og at vi her og kjemper for det som virkelig burde vært vårt, friheten vi skal få en dag. Vi benyttet anledningen til å uttrykke vår eksistens, våre kamper og vårt ønske om å være frie.»
Kgosi Motšoane nektet å la ondsinnede hackere skape kaos
I huset, som har tre soverom hvor det for tiden bor 17 personer, var stemningen oppglødd da forberedelsene startet. «De kunne knapt vente på at dagen skulle komme», sier Morrison. «Det vi gjorde var for eksempel å gå og skaffe ting til bakteppet, litt dekorasjoner. Vi måtte finne på noe som ville se, du vet, iøynefallende ut. Det var bare en uhyre spennende tid. Vi var alle kjempenervøse mens vi ventet på at hele verden skulle se oss. Og det var veldig, veldig tilfredsstillende da vi oppdaget at folk utenfor virkelig applauderte motet vårt, ikke sant, og sa ’wow, er dere fra Nigeria’. Det var utrolig at noe som dette skjedde i Lagos. Skjønner du? Så vi var veldig, veldig glade.»
Imot utvisking
«Den største utfordringen for skeive folk på dette kontinentet er utvisking. Og denne utviskingen skjer på mange forskjellige måter», sier Motšoane. «Og nå ser vi mange land som bruker Covid-19 for å undertrykke skeives rettigheter. Så jeg tror at å lage disse nettplattformene gjør at vi kan huske historiene våre og skape rom hvor de kan fortelles. Og at vi på et vis kan styrke, forsterke og motivere hverandre til å holde oss synlige – å føle oss sett, for ikke å bli visket ut.» I tillegg til å delta på et og annet ball, er Motšoane også grunnlegger av den månedlige arrangementsrekken Bare Stories, en «plattform hvor det skeive samfunnet kan lufte sensurerte fortellinger».
For tiden holder han på å sette sammen fanzinen Alt Q, som skal gi skeive muligheten til å formidle sine opplevelser under the queerentine. «Jeg tror at det oftest er skeives historier som beleilig nok blir glemt eller utvisket», sier Motšoane. Keval Harie er leder for Gay and Lesbian Memory in Action (Gala), det skeive arkivet ved University of Witwatersrand. I et forsøk på å forhindre den mulige utviskingen av skeive historier, har arkivet satt i gang Gala Queer Lockdown Project:
«Det startet nesten samtidig med at regjeringen kunngjorde nasjonal krise og nedstenging», sier Harie. «Ideen på det tidspunktet var å sikre at skeives opplevelser under nedstengingen ikke ble overdøvet og glemt. Da vi etterlyste bidrag, holdt vi det ganske åpent og kreativt fordi vi mente det var et viktig aspekt. Da kunne folk dele opplevelser i det formatet de følte seg komfortable med. Og det har vært ganske mange som har sendt inn.»
Harie legger til at i motsetning til andre nettinitiativer, som gir mer umiddelbare resultater, vil denne samlingen av førstehånds- fortellinger ta tid å sette sammen:
«Fordi vi ber folk om å dele personlige historier, må vi være veldig forsiktige med hvordan vi sprer denne informasjonen. Og som alltid med arkivprosjekter er det ikke sannsynlig at vi pakker dette inn i en eller annen form med en gang. Det handler mer om å bare sikre at vi faktisk gjør innsamlingen på dette tidspunktet. En annen del av utfordringen er at for mange mennesker er det digitale rommet veldig utilgjengelig på grunn av datakostnader og at folk ikke nødvendigvis ønsker å dele noe personlig på nett.»
Keval Harie er ansvarlig for Gay and Lesbian Memory in Action, queer arkivet på University i Witwatersrand.
For ikke å la seg begrense av denne typen tidkrevende prosjekter, har arkivet også opprettet nettfora som Gala Youth Forum, drevet via WhatsApp:
«Det handler egentlig om å ta hensyn til det faktum at nedstenging, for mange skeive, egentlig betyr at du må gå inn i skapet igjen, fordi du nå kan være tvunget til å bo sammen med familien. Så dette forumet er et viktig rom hvor ungdom fra Wits [University] og andre høyskoler og universiteter har tilgang, selv om noen av dem ikke nødvendigvis har fortalt familiemedlemmer om legningen sin. Det handler egentlig om hvordan vi kan skape et støtteapparat under nedstengingen for å sikre at folk fortsatt kan kjenne på en følelse av fellesskap. For den harde virkeligheten er at hjemmet, for mange mennesker, ikke nødvendigvis et trygt eller bekreftende rom. Så vi må prøve å holde disse kommunikasjonskanalene åpne. Det er ikke alltid ideelt, fordi ting som data koster. Men likevel, vi blir bare nødt til å holde disse kanalene åpne.»
For Harie er opprettelsen av de nye kommunikasjonskanalene spesielt viktig gitt usikkerheten som følger med det å gjennomleve en pandemi:
«Jeg tror, med tanke på hvordan denne globale pandemien arter seg, at menneskeligheten kan gå tapt når vi bare snakker om helseeffekt og antall døde og smittede. Og for oss handler det om å sikre at vi ikke mister menneskeligheten i det større bildet. For når alt kommer til alt har dette viruset konsekvenser for mennesker – mennesker med historier om motgang, utholdenhet, kjærlighet, familie og hva familien betyr for dem.»
«Det handler også om å sikre at vi skaper en følelse av fellesskap i en tid hvor vi har denne sterke opplevelsen av angst, av tap, av det vi har mistet og det vi vil fortsette å miste. Et tap av fellesskap og den enorme innvirkningen dette kommer til å ha på oss alle i veldig mange år. Det handler om å spørre hvordan vi skaper en følelse av fellesskap som holder oss alle i det samme rommet, men som også gir oss en mulighet til å virkelig utfordre måten vi har operert på hittil.»
Treyvone Moo er en av arrangørene nal online-ballet.
Etter en vellykket gjennomføring av det første digitale ballet, tenker Moo tilbake på hvor oppløftende det var: «Ballet fikk kanskje ikke en god start, men endte med at jeg følte meg håpefull. Gjennom det fant vi historier om familier – en mor som filmet for en deltaker i Cape Town, en far som filmet for en annen utøver. Det inspirerte meg. Jeg mener, hvis du har mødre og fedre som deltar i det som må være det skeiveste opplegget du kan finne i Sør-Afrika, så viser det at holdninger og synspunkter forandrer seg, noe som er fantastisk.»
Tilbake i Lagos har konkurransedeltakelsen fått varige virkninger. «Vi holder på ennå», ler Morrison. «Forrige lørdag hadde vi vårt eget ball her i huset. Om en måned skal vi ha to. Så det er der vi viser oss fram: Hvem skal være ansiktet til The Royal House of Allure utad? Hvem er den mest sexy? Hvem er den dyktigste? Nå har det blitt en vanlig rutine for oss å fortsette med dette. Skjønner?»
For Motšoane er det en enkel grunn til at han nektet å bøye seg og la homofobe hackere ødelegge den berusende gleden:
«Hør, å ha disse plattformene gjør at vi kan styrke vår tilstedeværelse. Det er så mange mennesker som blir tvunget tilbake i skapet i disse dager, så å ha disse samlingene på nett gir oss et utløp for å dele historiene våre, trøste hverandre, feire vår utholdenhet – og egentlig bare prøve å finne ut måter å overleve alt dette på.»
