President Farmaajo ble valgt på tross av at han ikke var populær hos den eksisterende politiske eliten i Somalia, og på tross av at han har markert seg som en motstander av korrupsjon. Både lokale og internasjonale medier meldte om rekordhøy korrupsjon i valget. I en artikkel i avisen The New York Times ble det anslått at nesten 100.000 dollar ble utbetalt i bestikkelser til representantene i nasjonalforsamlingen, som skulle velge president. Dette viser seg nå ikke å ha påvirket valgutfallet.
President Farmaajo var statsminister i overgangsregjeringen i 2011, og han har markert seg som en sterk kritiker av den voksende elitismen i Somalia. Han satt som statsminister i bare åtte måneder, men i løpet av sin periode klarte han å betale lønn til både soldater og offentlig ansatte. Dette har han blitt kjent for, og mange i Somalia har sterk tro på at han kan være en god leder for landet i den utfordrende perioden landet står overfor. Presidenten har lovet å svekke Al-Shabaabs makt, noe hans regjering tidligere hadde en viss suksess med da han var statsminister i 2011. De klarte da å svekke Al-Shabaabs makt i hovedstaden Mogadishu.
Jubel etter fredelig overgang
Somaliske politiske analytikere hadde ikke spådd at Farmaajo skulle vinne, siden han var den minst korrupte kandidaten - selv om de mente at han var den mest populære. Men i andre runde klarte Farmaajo å vinne majoriteten av stemmene. Han fikk støtte fra 184 representanter, mot motkandidatens 97. Motkandidaten, sittende president Hassan Sheikh Mohamoud, valgte å godta nederlaget, og den nyvalgte presidenten ble tatt i ed rett etter valget.
Denne fredelige overgangen er historisk i Somalia. Til tross for at den nye presidenten ikke er fra hawiye-klanen, som analytikerne mente måtte ha denne posisjonen, har somaliere over hele verden jublet. I Somalia og Kenya tok somaliere til gatene på kvelden for å markere sin støtte til presidenten og feire det de håper blir en ny epoke, og internasjonalt tok somaliere til sosiale medier for å dele sin begeistring.
Maktfordeling mellom klanene
Den somaliske nasjonalforsamlingen er basert på et prinsipp om å fordele makten mellom klanene, og ministere i Somalia skal også velges på grunnlag av dette. Ifølge dette prinsippet skal presidenten være fra hawiye-klanen. Denne maktfordelingen ble innført etter borgerkrigen for å få klaner som kriget mot hverandre til å dele makten seg i mellom.
De to forrige presidentene var fra hawiye-klanen. Den nye presidenten tilhører darood-klanen, og ifølge analytikerne minsket dette hans allerede svake sjanse til å vinne valget. Dette tyder på at det har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte i Somalia, hvor klantilhørighet har blitt mindre viktig.
Norsk-somalisk statsminister
For få dager siden utnevnte presidenten Hassan Ali Khaire til statsminister. Khaire er norsk-somalier og har norsk statsborgerskap, og har tidligere vært leder for Flyktninghjelpens arbeid på Afrikas horn i flere år. De siste årene har han vært direktør for oljeselskapet Soma Oil & Gas. Khaire kommer fra hawiye-klanen, og ifølge avisen The East African har han vært en nær medarbeider av tidligere president Mohamoud. Begge de to nye lederne i Somalia har bodd mange år i utlandet - mens statsminister Khaire har bodd mange år i Norge, har den nye presidenten bodd i USA og har amerikansk statsborgerskap.
Man har forsøkt å utvikle et valgsystem som var tilpasset den somaliske virkeligheten, en prosess som ble beskrevet som ”styrket legitimitet”
Professor ved Universitetet i Minnesota og politisk rådgiver Abdi Samatar skriver i sin nye bok Africa´s First Democrats at Somalia på 1960-tallet var det første landet i Afrika som fikk en demokratisk utvikling etter en fredelig maktoverføring. Det fredelige valget 8. februar lover godt for at dette nå på nytt kan oppnås i Somalia, etter nesten 25 år med krig.
Valg med styrket legitimitet
I 2012, etter 22 års borgerkrig, ble Somalia omdannet til en føderal stat. Det ble opprettet et føderalt iverksettingsorgan som hadde som oppgave å gjennomføre et indirekte nasjonalt valg. Organet hadde representanter fra hele landet. Årets valg har altså ikke vært et direkte valg basert på alminnelig stemmerett. Etter planen skal Somalia ha direkte valg i 2020.
Den somaliske regjeringen, FN og andre internasjonale partnere som støttet valget, innså at det var umulig å holde et normalt valg i Somalia nå på grunn av manglende ressurser, knapp tid og en utfordrende sikkerhetssituasjon. Man forsøkte derfor å utvikle et valgsystem som var tilpasset den somaliske virkeligheten, en prosess som ble beskrevet som ”styrket legitimitet”. Det ble bestemt at valget skulle baseres på prinsippet om maktfordeling mellom klanene, kombinert med at de somaliske regionene skulle velge sine representanter. Resultatet er at for første gang på 40 år greide Somalia å få til en sammensatt valgprosess, hvor resultatet er basert på et bredere grunnlag. Denne valgprosessen ga kvinner og ungdom større mulighet til å bli valgt inn.
Egen målestokk
Hvordan kan et land som har vært gjennom så mye måle suksess og framgang? Jo, ved å bruke sin egen målestokk. Ved å sammenlikne med valget i 2012 ser vi at mye har endret seg. I 2012 var det kun 135 tradisjonelle eldre som sto for utnevning av representantene i nasjonalforsamlingen. I 2017 var det 14.025 involverte.
En satsing på utvikling ville bidra til at Somalia kunne bevege seg stadig mer mot selvstendighet og en utløsning av det potensialet som finnes for å skape produktivitet
Lokale og internasjonale organisasjoner, samt en gruppe somaliske kvinner som grunnla et somalisk kvinnenettverk som de kaller Somalisk likestillingsbevegelse (SGEM), presset regjeringen til å oppfylle kvinnekvoten på 30 prosent. Denne kvoten er angitt i de politiske avtalene fra 2012 som kalles Garowe II Principal og i NLF-avtalen fra 2016. Dette førte til at kvinnerepresentasjonen gikk opp til 24 prosent fra 14 prosent. Og for første gang er også unge voksne under 35 år representert, med 16 prosent i nasjonalforsamlingen.
Utfordringer
Den nye presidenten står overfor mange utfordringer både nasjonalt og internasjonalt. Presidenten arver en regjering som er midt i arbeidet med å gjenopprette landets institusjoner, samtidig som de skal bekjempe en sultkatastrofe som har rammet Somalia hardt. Presidentens manifest ved valget var at han skulle beskytte Somalia mot eksterne interesser, særlig mot nabolandene Kenya og Etiopia. Somalia og Kenya strides om eierskapet til ressurser ved kysten av Indiahavet. Det er en utbredt oppfatning at Etiopia har hatt stor politisk innflytelse i Somalia under den forrige regjeringen, og det er forventet at presidenten skal evaluere relasjoner med andre land i regionen basert på hva han mener er best for landet. Presidenten er også ansett som nasjonalist, så det forventes at han klarer å samle de regionene som har vært plaget av klanuroligheter. I regionen Puntland har det for eksempel vært uroligheter på grunn av statsdannelsesprosessen.
Tre av den nye presidentens satsingsområder er
1) Å forbedre sikkerheten ved å bekjempe Al-Shabaab og ved å forbedre soldatenes levekår, som er svært dårlige i dag.
2) Å bekjempe fattigdom. Målet er at Somalia skal slippe å leve av bistand.
3) Å satse på konfliktforebygging og forsoning etter den lange borgerkrigen.
Dette er gode satsingsområder. Det store spørsmålet vil være om det internasjonale samfunnet vil bidra med bistand til utvikling, og ikke kun forholde seg til humanitære behov. Somalia har fortsatt en lang vei å gå for å oppfylle FNs bærekraftsmål (SDG) før 2030. Det er veldig viktig at bistandsland som Norge fortsetter å støtte landet. En satsing på utvikling ville bidra til at Somalia kunne bevege seg stadig mer mot selvstendighet og en utløsning av det potensialet som finnes for å skape produktivitet.
