Afrika.no Meny
Gambia:

Hvordan oppnå forsoning og rettferdighet etter 22 års despoti?

Hundretusener av glade mennesker var møtt fram å for å motta Gambias nye president da han ankom landet. Nå starter forsoningsarbeidet.

Gambia, kjent som den smilende kysten i Vest-Afrika, smiler igjen, etter at tidligere president Yahya Jammeh nå har forlatt landet. Jammeh, som tok over makten i Gambia i et militærkupp i 1994, hadde hatt et jerngrep på landet i 22 år.

I løpet av denne perioden ble det begått grove brudd på menneskerettighetene. Misnøyen med Jahmmehs stadig mer egenmektige styre toppet seg særlig på grunn av hans innføring av en skremmende politikk basert på etnisitet. Hans ekstreme uttalelser om den største folkegruppen mandinka, som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen, skapte bekymring blant folk i Gambia.

Ekspresidenten befinner seg nå i Ekvatorial-Guinea, og det er ingen tilfeldighet at han velger det landet. President Teodoro Obiang Nguema i Ekvatorial-Guinea er Afrikas lengst sittende diktator - han har holdt fast ved makten i sitt land siden 1979, etter at han tok makten i et kupp mot sin onkel Francis Macias Nguema. Landet er ikke medlem i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), noe som også kan ha hatt betydning for Jammehs valg.

Etter at den nyvalgte presidenten, Adama Barrow, ble tatt i ed i Senegal, kom det signaler om etablering av en sannhetskommisjon for å skape forsoning i Gambia. Er det veien videre i Gambia, eller bør Jammeh stilles for retten?

Over 20 år med jerngrep

Jammehs maktovertakelse i 1994 markerte starten på Gambias utvikling til et av de verste diktaturer på kontinentet. Ifølge både Amnesty International og Human Rights Watch var Jammehs regjering preget av grove brudd på menneskerettighetene - misbruk av statsmakten, innblanding i valgprosessen, forfølgelse av minoriteter som homofile og lesbiske, hemmelige drap og forsvinninger, alt orkestrert av Jammeh og spesielt av den beryktede sikkerhetstjenesten NIA (National Intelligence Agency). Mange er fortsatt savnet. Blant dem er journalisten Chief Ebrima Manneh, som ble arrestert i 2006, to amerikanske statsborgere med gambisk bakgrunn, Alhagie Mamut Ceesay og Ebou Jobe, som var på ferie i Gambia i 2013, og Lamin Kanyi, en sosialarbeider som forsvant for ti år siden.

Jammehs maktovertakelse i 1994 markerte starten på Gambias utvikling til et av de verste diktaturer på kontinentet

I 2012 ble ni innsatte ved Mile 2-fengselet i Banjul henrettet uten lov og dom. Den politiske situasjonen i Gambia var på dette tidspunktet så elendig at Amnesty International i juli 2014 oppfordret Gambias regjering til å avskaffe de undertrykkende lovene og det jerngrepet de hadde på landet. To spesialrapportører fra FN, som i 2014 fikk adgang til landet for første gang, konkluderte med at "tortur er en konsekvent praksis" fra myndighetenes side og at det å "unngå arrest er en nødvendig forholdsregel” for vanlige gambiere, om man vil bevare liv og helse og evne til å forsørge seg og sin familie.

Sannhetskommisjon eller rettssak?

Nå har diktatoren falt, og Gambia møter utfordringen det er å skulle legge bak seg det som har skjedd. Når et land opplever massevold, er det behov for sosial helbredelse for å gjenopprette et sunt samfunn og legge bak seg den onde historien. Det er også et behov for at ofrene forstår traumatiske hendelser for å kunne gå videre til et normalt liv. President Barrow har lovet å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon. Flere land i Afrika og Latin-Amerika har hatt slike kommisjoner for å avdekke fortidens alvorlige brudd på menneskerettighetene og bidra til forsoning. Gambias naboland i Vest-Afrika, Sierra Leone og Liberia, etablerte begge sannhetskommisjoner etter flere blodige kriger som krevde mange liv.

Spørsmålet nå er om gambiere kan tilgi og glemme det som har skjedd. Det er utallige ofre som led under Jammehs brutale regime, og mange har hevdet at den tidligere presidenten bør stilles for retten. I oktober 2016 trakk Jammeh Gambia ut av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, nettopp fordi han er redd for en mulig straffeforfølging.  Gambias daværende informasjonsminister, Sheriff Bojang, hevdet at ICC hadde blitt brukt "til forfølgelse av afrikanere og spesielt deres ledere", samtidig som domstolen ignorerer forbrytelser begått av Vesten.

Et amnesti eller et forsøk på å glemme det som har hendt i Gambia gjennom 22 års despoti kan skade mange og hemme samfunnsutviklingen

Tidligere har land som det tidligere Jugoslavia, Liberia, Rwanda og Kongo-Kinshasa (DRC) utlevert tiltalte statsledere og hærsjefer, henholdsvis Slobodan Milosevic, Charles Taylor, Jean Kambanda og Jean-Pierre Bemba, til internasjonale domstoler i henhold til internasjonale straffelover og konvensjoner. I Tsjad ble tidligere president i Chad Hissene Habré dømt for blant annet å ha drept 40.000 mennesker. Disse rettsoppgjørene har skapt en viktig presedens med hensyn til å stille for retten statsledere og andre som har begått grove forbrytelser.

Jammehs regime har etterlatt dype sår, og det er svært viktig at den kommende regjeringen ser at dette kan hemme forsoningsprosessen. Et rettsoppgjør har et stort potensial for å lege slike sår. Et amnesti eller et forsøk på å glemme det som har hendt i Gambia gjennom 22 års despoti kan skade mange og hemme samfunnsutviklingen. Det er viktig å anerkjenne befolkningens lidelser, og det er først etter en slik anerkjennelse vi kan være klare til å snakke om symbolsk rettferdighet. Slagordet ”Et Gambia, en nasjon, et folk” er en uoppnåelig utopi i et nytt Gambia så lenge ofrene ikke får et rettferdig rettsoppgjør.

Aldri mer straffefrihet

Demokratiet er på i frammarsj i Afrika og søkelyset er rettet mot kontinentets diktatorer. Disse statslederne kan ikke lenger uforstyrret misbruke sin makt på bekostning av landenes befolkning. Det at Ecowas var klare i sitt budskap, understøttet av militær intervensjon i Gambia, viser at demokratiske verdier og prinsipper må respekteres og opprettholdes. Vi ser en ny epoke med ansvarliggjøring av ledere, noe som illustreres av det faktum at flere land i Afrika, som Senegal, Sierra Leone, Nigeria, Zambia, Botswana, Malawi og Elfenbenskysten, har stadfestet sin støtte til ICC - selv om det også finnes land som er kritiske til domstolen, fordi de mener den stort sett straffeforfølger afrikanere.

I 22 år har Gambia hatt et regime med en stil som minner mye om Habrés Tsjad. I løpet av disse årene har mange liv gått tapt, og flere mennesker er fortsatt savnet. Landet er fortsatt i sorg, blandet med nytt håp etter valget i desember. Gambia har bestemt seg (#GambiaHasDecided), og forhåpentligvis vil aldri noen diktator herje med det gambiske folket igjen. Den nye regjeringen har et kolossalt arbeid å gjøre, og det er behov for reformer for å bygge opp landet og gjeninnføre et godt styresett. Samtidig er det vesentlig å fremme et rettsoppgjør for å lege sår og få fram sannheten, slik at alt det vonde kan bli tatt hånd om. For å tilgi må man ha kunnskap om det som har foregått. Det kan gjøre det lettere å gå videre i livet. De som ønsker dette, må få anledning til det, slik at de kan få en avslutning på sin sorg og fortvilelse over det som har skjedd.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Franske myndigheters arv og ansvar

Algeriere på begge sider av Middelhavet venter fortsatt på at den franske regjeringen og politiet skal ta ansvaret for massakren på algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961.

Aktuelt

På vei mot demokrati?

Et av verdens siste absolutte monarkier nærmer seg kanskje slutten. –Folk er lei, sier menneskerettighetsaktivist.

Emner

Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Siste oppdatering av bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2021. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.