Dette utfordrer alt vi trodde vi visste om maktovertakelse i totalitære regimer i Afrika. Fredelig protest har mange ganger hindret utvikling mot autoritært styresett i demokratiske land i Afrika – men at autoritære ledere går fra makten uten væpnet kamp, er sjelden kost.
Forut for valget tydet ingenting på at Jammeh forutså et negativt resultat eller at han ville akseptere et nederlag. Men straks etter at valgnederlaget var et faktum, erklærte han at han går fra makten i januar. Nyheten eksploderte umiddelbart i sosiale medier og utløste stor feiring i bygatene.
Til tross for at Gambia er Afrikas minste land, utgjorde gambiere den fjerde største gruppen av alle flyktninger som krysset Middelhavet til Italia fra januar til oktober i år.
«Diktator for utvikling»
Jammeh kom til makten i et kupp i 1994. Han avløste Dawda Jawara, som hadde sittet siden frigjøringen i 1965. Jawara ble hyllet for sitt demokratiske sinnelag, og Gambias økonomi opplevde en viss vekst i hans tid som president. Det var i denne perioden at turistindustrien blomstret opp, og Gambia ble kjent som Afrikas smilende kyst – en oase av ro i en turbulent region.
Stabilitet til tross, mot slutten av 1980-tallet tiltok kritikken mot korrupsjon og mangelfulle offentlige tjenester. Da jeg tilbrakte mitt første år i Gambia i 1992, fantes det tre videregående skoler – på landsbasis. Gambia hadde den gang én høyskole, men ikke et eneste universitet.
Det var lite som tydet på endring forut for valget, da Jammeh stilte til sin femte periode. Han hadde erklært at han ville bli ved makten i en milliard år
Jammeh hevdet at han tok makten for å stoppe korrupsjon. Den selvutnevnte «diktatoren for utvikling» gjorde «development» til sitt fremste varemerke. Utviklingen har bestått i en rekke byggeprosjekter: Skoler, sykehus, og flere prestisjebygg. Under Jammeh har Gambia fått sitt første universitet, og nylig kunne gambiere for første gang studere medisin i eget land.
Men den økonomiske framgangen uteble. Feilslått jordbrukspolitikk har skapt fortvilelse blant bønder som ble beordret «tilbake til jorda». Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger er lavere i dag enn i 1994. De
fleste gambiere lever i dyp fattigdom, og nybygde skoler og helsestasjoner mangler kvalifisert personell. Gitt Jammehs gjentatte påstand om at han har brakt Gambia «fra steinalder til modernitet», har det vært liten grunn til å tro at det fantes vilje eller evne til å snu utviklingen.
Styre i en milliard år?
I sitt første TV-intervju etter kuppet sa Jammeh at han ikke ønsket å bli sittende ved makten. Men etter at han ble demokratisk valgt første gang i 1996, endret han profil. Han ble kjent som eksentrikeren som tok til orde for at rastaflettede «beach boys» skulle barberes i all offentlighet, og at homofile skulle få halsen snittet over. I 2007 introduserte han en kur mot aids som besto av urter og håndspåleggelse. Hans retorikk har vært tiltakende aggressiv og stadig oftere hatt etniske utfall: Opposisjonen skal begraves, og det samme skal folk som tilhører Gambias største folkegruppe, mandinko. Pressefrihet har vært nærmest ikke-eksisterende.
Amnesty og FNs generalsekretær har kritisert Jammeh for angrep på journalister og politiske motstandere, for drap, forsvinninger og tortur. Jammeh reagerte ved å be Ban Ki-moon om å «dra til helvete». Jammeh har også meldt Gambia ut av det britiske samveldet, nylig også ut av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og i fjor erklærte han Gambia som islamsk stat.
Resultatet er historisk, og det gir et sjeldent eksempel på at en totalitær leder kan presses fra makten gjennom valg
I april i år tok en uredd opposisjon til gatene i protest mot valgreglementet og de begrensede mulighetene for demokratisk deltakelse. Valgkamp var blitt forbudt, med unntak av to uker forut for valg – en gylden mulighet for makthaverne til å registrere motstandere. 90 opposisjonelle ble arrestert, hvorav 15 ble idømt tre års fengsel.
Ytterligere to skal ha blitt slått i hjel under avhør. Jammeh kommenterte opposisjonspolitiker Solo Sandengs dødsfall i mai, og bemerket at dødsfall under avhør slett ikke er uvanlig.
Det var lite som tydet på endring forut for valget, da Jammeh stilte til sin femte periode. Han erklærte at han ville bli ved makten i en milliard år. Da gambierne gikk til urnene den 1. desember ble telefonlinjene ut av landet stengt og internett blokkert.
Den nye overraskelsen
Med store deler av opposisjonen bak murene samlet sju opposisjonspartier seg bak én felles kandidat, Adama Barrow. Han er politisk uerfaren, men forener et bredt spekter av menneskerettsaktivister. Hans program er demokratisk reform og nasjonal forsoning, og han har lovet nyvalg innen tre år.
Da resultatene ble lest opp av valgkomiteen, distrikt for distrikt, var Jammehs nederlag et faktum. Resultatet er historisk, og det gir et sjeldent eksempel på at en totalitær leder kan presses fra makten gjennom valg. Like overraskende er det at Jammeh faktisk aksepterer nederlaget og går fra makten på fredelig vis. At en totalitær statsleder går fra makten uten kamp er svært uvanlig i Afrika. Jammeh slutter ikke å overraske, og det lille landet gir grunn til en stor undring – og beundring. Nå må utviklingen følges med argusøyne.
