Voksende støtte til krav om løsrivelse for Biafra

I 1967, bare sju år etter Nigerias uavhengighet fra Storbritannia i 1960, hadde landet allerede vært gjennom både kupp og motkupp. Landet var i liten grad samlet. Allerede i 1947 uttalte den nigerianske nasjonalisten og uavhengighetslederen Obafemi Awolowo at “Nigeria er ikke en nasjon. Nigeria er bare et geografisk uttrykk. Det finnes ikke ´nigerianere´, ikke slik det finnes engelskmenn, walisere eller franskmenn. Ordet ´nigerianer´er bare et uttrykk for å skille dem som bor innenfor Nigerias grenser fra dem som ikke gjør det.”

Britisk kolonistyre manipulerte, utnyttet og underbygde skillelinjer i samfunnet. Det nigerianske nasjonsbyggingsprosjektet resulterte aldri i et solid, nasjonalt fellesskap mellom de over 250 forskjellige etniske gruppene i landet, som snakker like mange språk. Blant de etniske gruppene er det gjerne tre som blir regnet som de dominerende - yorubaene i vest, iboene i øst, og hausa-fulaniene i nord. Den nordlige delen av landet er hovedsakelig befolket av muslimer, mens majoriteten i sør er kristne.

Den nye staten Biafra ble først og fremst støttet av ibo-folket i øst. Deres velutdannede og veltalende leder Chukwuemeka Odumegwu Ojukwu erklærte Biafras uavhengighet fra Nigeria i 1967. Det skjedde etter blodige pogromer mot ibo-befolkningen i nord. Pogromene kom som reaksjoner på et tidligere statskupp foretatt av en gruppe militæroffiserer med ibo-bakgrunn. De hadde også sammenheng med en oppfatning av at iboene var i ferd med å utvikle seg til å bli landets elite.

Nigeria svarte på Biafras uavhengighetserklæring med å gå til krig for å bevare landets enhet. Biafranerne kjempet standhaftig tilbake. Til tross for sin store underlegenhet når det gjaldt antall soldater, mat, våpen og ammunisjon, vant de mange slag.

Krigen utviklet seg etterhvert til en blodig konflikt som gikk hardt
ut over sivilbefolkningen i Biafra, blant annet på grunn av en blokade
satt i verk av Nigeria. Mange husker fortsatt dramatiske
fjernsynssendinger fra krigen, spesielt bildene av sultende barn. Dette
var i fjernsynets barndom, og bildene utløste en storstilt internasjonal
hjelpeaksjon, hvor også Norge deltok.

Etter krigen fulgte det ikke noe rettsoppgjør eller noen nasjonal forsoningsprosess, til tross for en mengde rapporter om overgrep og krigsforbrytelser. Derimot fulgte en gjenoppbygging og reintegrering av områdene som hadde utgjort Biafra. President Gowon skal i tiden etter krigen ha fortalt at han ikke delte ut en eneste medalje for krigsinnsatsen i Biafra, da folket der var hans brødre og søstre, og medaljer kunne bidra til krangel i «søskenflokken».

Minnene fra krigen ble stuet bort, men ikke glemt. Spørsmålet om Biafra har alltid murret i bakgrunnen i Nigeria, men det var først i 2015, da Nnamdi Kanu, leder for foreningen The Indigenous People of Biafra (Biafras urbefolkning), ble arrestert av nigerianske myndigheter, at temaet for alvor kom tilbake på dagsordenen. Masser av folk, spesielt unge menn, i den østlige delen av Nigeria tok til gatene og krevde Kanus løslatelse. Agitasjonen fortsatte og ekspanderte. Demonstrasjoner med tusenvis av deltakere som vifter med Biafras flagg og synger Biafras gamle kampsanger er nå et ikke uvanlig syn i områdene som en gang utgjorde Biafra.

De fleste analytikere utenfor Biafra-bevegelsen anser det som lite sannsynlig at Biafra vil gjenoppstå som stat. Grunnen er simpelthen at Biafra-bevegelsen ikke har så bred støtte som den tidvis gir uttrykk for. Mange etniske minoritetsgrupper i øst er sterkt imot løsrivelse. I tillegg krever lovlig løsrivelse både godkjenning av Nigerias parlament og folkeavstemning i de aktuelle delstatene. Flere av disse delstatene har store petroleumsforekomster, noe det skal godt gjøres at lederne fra de andre regionene i Nigeria vil gi slipp på.

I områdene som tidligere utgjorde Biafra er det, til forskjell fra det fattige nordøst, hvor Boko Haram herjer, mye mindre analfabetisme og fattigdom, og kristendommen dominerer. Men utviklingen øst i Nigeria har likevel stagnert. Det finnes mange universiteter i regionen og mange som tar seg gode utdannelser, men det finnes ekstremt få arbeidsmuligheter. Arbeidsledigheten, i tillegg til dyp korrupsjon og mistillit til staten, er kilde til frustrasjon og sinne som har fått mange unge iboer ut på gata for å kreve et selvstendig Biafra. Folket i øst føler seg marginalisert, ignorert, utnyttet og forbigått. Hva er det så Biafra-agitatorene gir folket? De tilbyr et alternativ til tingenes tilstand. Dette alternativet kan de fleste i øst forholde seg til, til tross for at den overveiende majoriteten blant dem som nå agiterer for Biafra er unge folk som ikke var født da Biafra eksisterte

Hvordan bør Nigeria som land møte denne utfordringen? Gjennom åpenhet omkring krigen, ærlighet og dialog. Det bør ikke være et tabu å snakke om Biafra-krigen, ei heller hva folket i øst ønsker for seg og sin framtid. President Muhammadu Buhari har nå sittet ved makten i halvannet år, og hans  hovedfokus har vært på å bekjempe terrorgruppen Boko Haram, nord i Nigeria. Men for å unngå nok en «exit» for Biafra, må myndighetene også finne en måte å imøtekomme behovene i øst på.