Antikorrupsjonspresidentens mørkere sider

Det sies at Magufuli henter inspirasjon fra nabolandet Rwanda. Etter seks måneders selvpålagt reiseforbud var det nettopp til Rwanda han la sin første utenlandsreise som president. Rwanda har de siste årene blitt en favoritt blant investorer på grunn av et effektivt statsapparat og nulltoleranse for korrupsjon. Landet har vist stor framgang i oppnåelse av FNs tusenårsmål, men er også kjent for streng mediekontroll, omfattende overvåkning og forfølgelse av politiske motstandere.

Også tanzanianske myndigheter beskyldes for å begrense ytrings- og pressefriheten. En ny lov for regulering av internettbruk åpner for minst seks måneders fengsel for publisering av falsk og misvisende informasjon. Loven, som riktignok ble innført under forrige president, har skapt usikkerhet rundt lovligheten av deling av informasjon på sosiale medier. Under valgkampen ble loven tatt i bruk ved flere anledninger. Blant annet ble det største opposisjonspartiet CHADEMAs lokaler stormet, og åtte av deres ansatte ble anklaget for publisering av ”unøyaktige og ubekreftede opplysninger” på blant annet Facebook og Twitter.

Det er også blitt innført restriksjoner på kontakten utenlandske ambassader og internasjonale organisasjoner kan ha med myndighetene, så vel som med opposisjonens representanter. I stedet for at nasjonalforsamlingens debatter blir sendt direkte på TV, sendes det nå kun sammendrag i etterkant – sensurerte sammendrag, ifølge kritikerne. Og i januar ble den Dar es Salaam-baserte avisen Mawio stengt, etter å ha publisert kritiske artikler om den politiske situasjonen på Zanzibar.

Og det er nettopp i forhold til situasjonen på Zanzibar at Magufuli viser sine minst demokratiske sider. Zanzibar er en del av Tanzania, men har selvstendighet innen en rekke politikkområder. I tillegg til å stemme ved valget på Tanzanias president og nasjonalforsamling, stemmer zanzibarere på egen president og eget parlament.

Siden gjeninnføringen av flerpartisystemet har Magufulis parti, Chama Cha Mapinduzi (CCM), møtt sterk motstand fra Civic United Front (CUF), det største opposisjonspartiet på Zanzibar. Etter hvert valg har imidlertid CCM blitt utpekt som vinner. CUF har protestert på valgfusk, ofte med støtte fra internasjonale valgobservatører. En forsoningsprosess i forkant av valget i 2010 førte til folkeavstemning om grunnlovsendringer som skulle sikre de to største partiene plass i fremtidige regjeringer på Zanzibar. Valget i 2010 gikk fredelig for seg. Også denne gangen mente CUF seg snytt for seieren, men i gatene deltok CUF-tilhengere i feiringen av Zanzibars første samlingsregjering.

Etter valget 25. oktober 2015 så CUF lenge ut til å vinne, inntil valgkommisjonens leder, Jecha Salim Jecha, plutselig, og uten støtte fra andre kommisjonsmedlemmer, annullerte hele valget på grunn av uspesifiserte ”uregelmessigheter”. Et samlet observatørkorps hevdet derimot at valget var det best gjennomførte i Zanzibars historie, og juridiske eksperter mener Jecha manglet mandat til å annullere.

Etter mislykkede forhandlinger mellom CCM og CUF erklærte Jecha omvalg på Zanzibar. Det omstridte valget fant sted 20. mars. CUF og de fleste andre opposisjonspartiene boikottet. Det gjorde også de fleste valgobservatørene. Dagen etter ble CCM ikke overraskende erklært som vinner.

Internasjonale observatører undres over at den turbulente situasjonen på Zanzibar ikke har ført til mer uro. I forkant av valget hevdet CUF at myndighetene stadig forsøkte å framprovosere reaksjoner, blant annet ved å sende grupper av væpnede unge menn for å skremme befolkningen. Det kan se ut til at folk lyttet til CUFs oppfordringer om å forholde seg i ro. I ukene før valget sirkulerte bilder på sosiale medier av rekker med militære kjøretøyer som kjørte i land på Zanzibar. I gatene patruljerte bevæpnet tanzaniansk opprørspoliti. Dette har nok også bidratt til å dempe opprørsviljen.

I tiden før omvalget kom det daglig meldinger om arrestasjoner og vold mot personer knyttet til opposisjonen. Statsansatte hevdet å ha blitt truet med oppsigelse hvis de ikke gikk for å stemme, og flere CUF-ledere ble satt i varetekt. Det ble også journalister, inkludert en av Zanzibars mest kjente frilansere, Salma Said. Hun ble bortført fra flyplassen i Dar es Salaam av ukjente menn to dager før valget og mishandlet før hun ble sluppet ut valgdagen. I følge Said selv sa kidnapperne at de ikke likte jobben hun gjorde.

24. mars ble Zanzibars nye regjering innsatt under en seremoni der ingen vestlige ambassader var til stedet. Ikke overraskende anerkjenner ikke opposisjonen den nye regjeringen. Parlamentet består nå kun av CCM-medlemmer. Posisjonen som visepresident, i det som etter den nye grunnloven skal være en samlingsregjering, står ubesatt.

Magufuli har stort sett forholdt seg taus om Zanzibar. Han har konsentrert seg om å overbevise velgere og omverdenen for øvrig om at han mener alvor med sin antikorrupsjonskampanje og sine tiltak for å redusere unødvendig offentlig ressursbruk. Da nasjonalforsamlingen skulle åpnes igjen etter at han hadde blitt president, avlyste han den tradisjonelle banketten. Pengene ble brukt til innkjøp av utstyr til landets største offentlige sykehus. Ved regjeringsdannelsen reduserte han antall ministere fra 30 til 19, og innførte midlertidig stans i utenlandsreiser for regjeringsmedlemmer. Da uavhengighetsdagen skulle feires i desember, droppet han festen og lanserte i stedet en dugnadsdag for rydding av søppel landet rundt. Det er med andre ord ikke bare i statsapparatet det skal ryddes opp.

Men Magufulis tiltak er ikke bare av populistisk karakter. Opprydningen i skatteetaten har hittil ført til mer enn en fordobling av månedlige skatteinntekter. På sikt håper de mest ambisiøse observatørene at antikorrupsjonstiltakene også rettes mot de mer strukturelle årsakene til korrupsjonen i landet.

På Zanzibar har Magufuli vært mindre villig til å rydde opp. Når han har blitt oppfordret til å megle i den politiske konflikten, har han svart at det ville være å blande seg inn i interne zanzibariske forhold. Samtidig sender han som øverstkommanderende for politiet og militæret tropper til øyene, med den konsekvens at han oppfattes mer som okkupant enn som president av mange zanzibarere.

Magufulis udemokratiske sider skaper utfordringer for samarbeidsland som Norge. Flere givere vurderer nå hva de kan gjøre. USA har allerede stanset et infrastrukturprogram til Tanzania verdt fire milliarder kroner. Selv om det er usikkert om stans av midler vil føre til reell endring i hvordan CCM styrer landet, ønskes slike sanksjoner velkommen av mange på Zanzibar. CUF ønsker seg i tillegg reiserestriksjoner og stengning av sentrale CCM-lederes utenlandske konti.

Samtidig fortsetter CUFs leder på Zanzibar, Seif Sharif Hamad, å be folk om å forholde seg i ro. Under en pressekonferanse 10. april formante han nok en gang sine støttespillere om at ”rettferdighet kun oppnås med demokratiske midler”.

I tillegg til å vanskeliggjøre CUFs innsats med å overbevise folk om at demokratiet er beste vei videre, bidrar den ensidige hyllesten Magufuli har fått de siste månedene til å tilsløre brudd på menneskerettighetene og CCM-regimets forsøk på marginalisering av politiske motstandere. Den bidrar dermed til å undergrave en legitim kamp mot menneskerettighetsbrudd.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bistandsaktuelt.