Snur ryggen til menneskerettighetsforkjempere

Parallelt med denne dystre utviklingen arbeides det aktivt for å etablere et internasjonalt rammeverk for beskyttelse av utsatte aktivister. Norge spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet, og fremmet i november i fjor et utkast til en resolusjon i en FN-komité. I desember ble resolusjonen lagt fram for FNs generalforsamling.

Resolusjonsteksten anerkjenner menneskerettighetsforkjemperes uunnværlige bidrag, uttrykker bekymring for trusler, vold og forverring av arbeidsvilkår, og tar til orde for tiltak for å ivareta deres sikkerhet. Resolusjonen møtte imidlertid uvanlig sterk motstand i FN–komiteen, og særlig fra en koordinert gruppe afrikanske land.

I forhandlingene om tekstens innhold samlet afrikanske land seg i den såkalte Afrika-gruppen, og ble i motsetning til andre regionale grupper representert av én stemme: Egypt. Med støtte fra Kina og Russland utmerket denne Afrika-gruppen seg med flere endringsforslag for å undergrave resolusjonens innhold. Blant annet ble det foreslått å slette referanser til vold, tortur, forsvinninger og drap av menneskerettighetsforkjempere, og å fjerne en oppfordring til stater om å løslate personer som har blitt fengslet for sitt menneskerettighetsarbeid.

Afrika-gruppens oppsiktsvekkende forsøk på å undergrave resolusjonen har vakt reaksjoner både på og utenfor kontinentet. Florian Irminger ved Human Rights House Foundation i Genève var tett på forhandlingene i New York. Han påpeker overfor Afrika.no at fiendtlige standpunkter mot sivilsamfunn og menneskerettigheter tidligere var unntaket når afrikanske land uttalte seg i FN. Det er imidlertid nå en økende tendens til at afrikanske land organiserer seg i én blokk, som ofte blir representert av autoritære stater:

-Det er oppsiktsvekkende at afrikanske demokratier lar seg representere av en av de mest repressive statene på kontinentet, sier Irminger til Afrika.no. -Kan Egypts stemme virkelig ivareta Senegals syn på arrestasjoner av menneskerettighetsforkjempere eller Tunisias holdning til kritisk sivilsamfunn? Dette kan umulig være representativt.

Resolusjonsforslaget ble til slutt vedtatt i FN-komiteen av et overveldende flertall på 117 stater. Mot denne majoriteten sto 14 stater, som stemte mot forslaget, og 40 stater som avholdt seg fra å stemme. Nær halvparten av de negative (seks av 14) og avholdende (18 av 40) stemmene var afrikanske land. Hele 22 afrikanske stater stemte imidlertid for resolusjonen, noe som bekrefter Irmingers poeng og stiller den felles koordineringen av Afrika–gruppen i et merkelig lys.

Blant de 14 negative stemmene finner vi ‘the usual suspects’, som Nord-Korea, Iran og Russland. Mer overraskende, og høyst bekymringsverdig, er det at også Afrikas regionale stormakter er på lista: Både Sør-Afrika, Kenya og Nigeria stemte mot forslaget.

Men det klamme selskapet og kritikk fra lokalt sivilsamfunn må ha bidratt til ettertanke i Kenya og Sør-Afrika. For da resolusjonen ble behandlet i FNs generalforsamling tre uker senere, stemte Sør-Afrika likevel for den, mens Kenya hadde endret sin stemme fra negativ til avholdende. Forslagsteksten var identisk i de to avstemningene, og ifølge Irminger er det svært uvanlig at stater endrer sin stemme.

Zimbabwe og Sudans motvilje mot menneskerettighetsarbeid er gamle nyheter, men færre ventet negative stemmer fra stormaktene Sør-Afrika, Kenya og Nigeria. At spesielt Sør-Afrika, med sin særegne historie og posisjon i FN–systemet, først stemte nei til resolusjonen, bekymrer diplomater og har vakt sterk kritikk i sørafrikansk og internasjonalt sivilsamfunn. Flere påpeker paradokset i at Sør-Afrika, med sin brutale historie med undertrykking av menneskerettighetsforkjempere i apartheid-tiden, valgte å stå sammen med autoritære krefter mot aktivisters rettigheter. Det er fristende å spørre seg hva Nelson Mandela – en av det 20. århundrets viktigste menneskerettighetsforkjempere – ville ment om dette.

I Kenya gir det samme argumentet gjenlyd. I en sterkt kritisk lederartikkel i Kenyas viktigste avis The Nation skriver kommentator George Kegoro følgende:

-Presidenten hyller ofte heltene fra frigjøringskampen. Sannheten er at frigjøringsheltene var sin tids menneskerettighetsforkjempere. Deres etterkommere er lærere og foreldre som forsvarer barnas rettigheter, journalister som avslører korrupsjonssaker og grasrotaktivister som krever ansvarliggjøring av lokale myndigheter.

Lederartikkelen setter stemmegivningen i sammenheng med Kenyas trøblete forhold til Den internasjonale straffedomstolen ICC. Artikkelen viser til at de landene som støttet Kenyas ledere  i motstanden mot ICCs etterforskning av president Uhuru Kenyatta også stemte mot FN-resolusjonen. Kenyas nasjonale menneskerettighetskommisjon er også sterkt kritisk, og mener at stemmegivningen går imot både demokratiske prinsipper og intensjonen i Kenyas grunnlov. Kenyas rolle må være spesielt vanskelig å svelge for kommisjonens tidligere leder, Maina Kiai, som er blant Afrikas mest profilerte menneskerettighetsforkjempere, og siden 2011 Spesialrapportør for ytrings- og forsamlingsfrihet i FN.

I motsetning til Sør-Afrika og Kenya holdt Nigeria fast på sin motstand mot resolusjonen i avstemningen i FNs generalforsamling. Siden overgangen fra militærstyre i 1999 har arbeidsforholdene for nigerianske menneskerettighetsforkjempere blitt betydelig bedre, men også her blir aktivisme risikabelt når det utfordrer politiske og økonomiske interesser. Front Line Defenders beskriver situasjonen slik:

-Menneskerettighetsforkjempere er i økende grad mål for angrep fra begge sider i konflikten (Boko Haram og myndighetene, red. anm.), og arbeider under stor grad av frykt og usikkerhet. (…) Menneskerettighetsforkjempere som avslører overgrep begått av militære og politi har blitt utsatt for represalier og vold, og har blitt vilkårlig arrestert.

I Nigerias menneskerettighetsbevegelse er det stor bekymring for hvilken  retning landets ferske president, Muhammadu Buhari, signaliserer med stemmegivningen. Direktøren i en av Nigerias ledende menneskerettighetsorganisasjoner, (CDD), Idayat Hussain, frykter for fremtidens arbeidsforhold:

-Det er bekymringsverdig at myndighetene allierer seg med land som er kjent for menneskerettighetsbrudd (…). Å nekte beskyttelse til dem som risikerer angrep som en konsekvens av sitt arbeid er et klart brudd med Nigerias tidligere posisjon. Det er skremmende, svært skremmende, sier hun til Afrika.no.

Under forhandlingene om resolusjonen argumenterte Afrika–gruppen hovedsakelig med at resolusjonen innebar en innblanding i interne forhold. Afrikanske lands sensitivitet i spørsmål som berører suverenitet er velkjent, men blir paradoksal i lys av den stadige utviklingen av Afrikas eget menneskerettighetssystem. Den afrikanske union (AU) har opprettet en egen menneskerettighetskommisjon (ACHPR), som har som oppgave å overvåke overholdelsen av menneskerettighetene i Afrika. Siden 2004 har ACHPR hatt ansvar for å utnevne en Spesialrapportør med eksplisitt mandat til å overvåke situasjonen og anbefale tiltak for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere på kontinentet.

Reaksjonene på Afrika–gruppens forsøk på å undergrave FN-resolusjonen bør tjene som en vekker for afrikanske land som ønsker å gi menneskerettighetsforkjempere det vernet de trenger og har krav på. Det er lov å håpe at Sør-Afrika og Kenyas snuoperasjoner signaliserer at de kan spille konstruktive roller i dette arbeidet fremover. De 22 afrikanske landene som stemte for, innser at resolusjonen betyr det motsatte av innblanding i interne forhold - den dreier seg om å anerkjenne og beskytte sitt eget lands menneskerettighetsforkjempere. Aktivister som daglig risikerer sine liv i forsvaret av menneskerettigheter fortjener all den støtte de kan få, og ikke at deres ledere allierer seg med verdens mest autoritære krefter i forsøk på å kneble dem.