Afrikas "livstidspresidenter"

Dokumentaren "Incorruptible", som vises på filmfestivalen Human Rights Human Wrongs i disse dager, handler om den senegalesiske bevegelsen "Y'en a marre" ("Nok er nok") som dannet frontlinjen i kampen mot Wade. Filmen veksler mellom å skildre hip hop-bevegelsens mobilisering og presidentens kampanje, og viser hvordan avgrunnen mellom president og folk vokser etterhvert som valgdagen nærmer seg.

Historien fra Senegal viser hva som i beste fall kan skje når befolkningen protesterer mot en presidents maktbegjær, og kan være en viktig påminnelse i tiden framover. For historien kan kanskje gjenta seg.

I sin nyttårshilsen til det rwandiske folk kunngjorde president Paul Kagame at han vil stille for en tredje periode i 2017. Hans vedvarende kandidatur var på ingen måte uventet. I november vedtok et enstemmig senat en grunnlovsendring som tillater Kagame å stille til valg nok en gang. Kagame har tidligere hintet flere ganger om muligheten for å ta en periode til.

I Republikken Kongo (Brazzaville) er det etter planen duket for valg i løpet av kort tid. Etter en folkeavstemning i fjor ligger veien åpen for at president Denis Sassou-Nguesso igjen kan stille. Protestene mot folkeavstemningen og Sassou-Nguesso var store, men vant ikke fram.

Både Kagame og Sassou-Nguesso har tatt i bruk velkjente virkemidler som populisme og undertrykkelse for å sikre sine kandidaturer. I begge land har det vært arrangert store markeringer til støtte for regimet. Samtidig har opposisjonelle blitt slått hardt ned, og journalister har ikke fått rapportere fritt fra regimekritiske markeringer.

Stor spenning er det også knyttet til hva president Joseph Kabila i Den demokratiske republikken Kongo (Kinshasa) vil foreta seg når landet går til valg til høsten. Kabila har vært unnvikende, men de fleste tror at også han vil stille for tredje gang. Like før jul ble bevegelsen "Citizen Front 2016", med tilslutning fra en rekke sivile organisasjoner og profilerte samfunnsaktører, stiftet for å presse Kabila til å respektere grunnloven og gå av. I tillegg har ungdomsorganisasjonen #Telema arrangert protester og andre kampanjer mot Kabilas styre i over et år allerede.

Eksemplene ovenfor er bare noen av mange på at afrikanske presidenter enten får endret grunnloven eller på annet vis omgår restriksjoner på hvor lenge de kan sitte ved makten. Fenomenet er så utbredt at det har fått betegnelsen "third term-ism".

Ugandas president, Yoweri Museveni, ble en pioner på området da han fikk vedtatt en slik grunnlovsendring i 2005. Siden den gang har et tosifret antall presidenter forsøkt å følge i hans fotspor. Musevenis stadig faste grep om presidentembetet står i grell kontrast til hans erklæring da han først kom til makten i 1986: "Problemet med Afrika generelt, og Uganda spesielt, er ikke dets folk, men ledere som blir sittende for lenge". I februar kan Museveni bli valgt til sin femte periode.

Fenomenet kan ses i sammenheng med den økonomiske veksten mange av landene for tida opplever. For enkelte statsledere og deres støttespillere blir landets framgang uløselig knyttet til deres egen identitet og posisjon. Overbevisningen om at veksten er betinget av det sittende regimet blir så sterk at man er villig til å gå drastisk til verks for å opprettholde framdriften. Selv om det innebærer å sette demokratiske prinsipper og tidligere valgspråk til side.

Dersom regjeringspartiet i tillegg har flertall i nasjonalforsamlingen viskes skillet mellom den utøvende og den lovgivende makt fort ut. I enkelte tilfeller også den dømmende, dersom regjeringen har lojale tilhengere blant landets dommere.

I land der regimet har stor kontroll over militæret, kan kombinasjonen av statslederes maktbegjær og folkelig motstand bli katastrofal. I Burundi eskalerte volden raskt da folk protesterte mot president Pierre Nkurunizizas gjenvalg i fjor. Rundt 200.000 mennesker har flyktet fra landet.

Det finnes også eksempler på at motstand mot "third term-ism" vinner fram slik som i Senegal. Etter press fra både det internasjonale samfunnet og blant egen befolkning lovte Benins president Thomas Boni Yayi i sommer at han ikke vil stille for tredje gang ved årets valg, til tross for spekulasjoner om at det kunne bli aktuelt.

Et annet eksempel fikk vi i 2014, da Burkina Fasos president gjennom 27 år, Blaise Compaoré, noe overraskende trakk sitt kandidatur etter massive protester fra mange tusen mennesker over flere dager. Det er interessant å merke seg at protestene i Burkina Faso også ble anført av en grasrotbevegelse med utgangspunkt i et ungt musikermiljø, "Balai Citoyen". På samme som Y'en a marre i Senegal drev denne gruppen et tålmodig kampanjearbeid for å øke interessen og kunnskapen om politikk, først og fremst blant landets ungdom.

For både Balai Citoyen, Y'en a marre og deres respektive tilhengere var bevisstheten og kravet om respekt for demokratiet sterkere enn den politiske støtten til noen enkelt kandidat. Omfanget av mobiliseringen ble etterhvert så stor at denne kraften var umulig å overse.

En viktig suksessfaktor i både Senegal og Burkina Faso var naturligvis at opposisjonen og grasrotbevegelsene fikk operere nokså fritt. I begge land forsøkte riktignok myndighetene ettertrykkelig å stanse enkelte demonstrasjoner, men denne maktutøvelsen ble aldri så brutal at aktivistene ga opp. Til syvende og sist valgte også Wade og Compaoré å respektere de demokratiske spillereglene og trekke seg.

Hvorvidt vi vil se det samme utfallet i for eksempel Rwanda, hvor menneskerettighetene er under sterkt press, er høyst tvilsomt. Det er vanskelig å se for seg noen reell opposisjon til Kagame i 2017.

Da er håpet ørlite granne større for at årets valg kan by på positive overraskelser i Kongo-Kinshasa og Kongo-Brazzaville. Foreløpig har protestaksjoner i de to landene blitt møtt med undertrykkelse, men mobiliseringen mot de sittende presidentene er samtidig relativt stor og bærer flere likhetstrekk med grasrotopprørene i Senegal og Burkina Faso. 2016 i så måte bli et år som nok en gang viser hvilken kraft som kan ligge i demokratisk vilje.