Afrika.no Meny
Et kritisk perspektiv på hvithet:

For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker

Foto: Lund Hagem Arkitekter/Atelier Oslo

Rasisme handler om en hvit overlegenhetsideologi som kommer til uttrykk som veldig små, men allestedsnærværende hverdagspraksiser, skriver forfatteren. Foto: Lund Hagem Arkitekter/Atelier Oslo

Rasisme handler ikke bare om eksplisitte hathandlinger. Rasisme handler også om en hvit overlegenhetsideologi - en hvit form for skjult hverdagsrasisme som er såpass internalisert i våre hoder at den kommer til uttrykk i praksiser vi hvite oppfatter som normale og hverdagslige.

Kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge. Et sentralt perspektiv innenfor kritiske hvithetsstudier er at hvithet er et sosialt konstruert begrep, i likhet med begrepene rase og rasisme. Begrepet hvithet handler både om rase, det vil si et sosialt konstruert grunnlag mennesker grupperes på bakgrunn av, og om rasisme, det vil si de daglige handlingene som opprettholder denne grupperingen.

Innenfor dette feltet blir hvithet forstått som nedarvede rester fra vår felles koloniale og imperiale historie.

Rase, forstått fra dette perspektivet, handler ikke bare om antatte biologiske forskjelligheter. At det dreide seg om biologi var en utbredt forståelse som ble aktivt fremforsket gjennom eugenikken. Rase handler om en grupperingslogikk som, i likhet med klasse, har den effekten at den deler grupper av folk inn i et antatt sosialt hierarki. Og det er alltid den gruppen som foretar inndelingen som er plassert på topp. I vår vestlige og norske kontekst innebærer dette at det er den hvite gruppen – hvis medlemmer i Norge ofte kalles «etnisk norske» – som besitter topposisjonen.

Den hvite overlegenhetsideologiske rasismen oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den, mens den for dem som kontinuerlig rammes av den oppleves den som et planlagt, rytmisk mønster

Rasisme, forstått fra dette perspektivet, handler ikke kun om eksplisitte hathandlinger, som for eksempel drapet på Benjamin Hermansen, drukningen av Arve, massakren på ungdom på Utøya, angrepet på Jacob Kuteh i Verdal eller det nylige drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

Rasisme sett fra et kritisk hvithetsperspektiv handler om en hvit overlegenhetsideologi som kommer til uttrykk i praksis. Denne ideologien er såpass internalisert i våre hoder at den oppfattes som normal, vanlig og hverdagslig. Selv om den ikke er så tydelig, ligger den til grunn for mange handlinger. Det spesielle ved denne hvithetens ideologiske rasisme er at den kommer til uttrykk som veldig små, nesten usynlige, systematiske hverdagspraksiser og at den er allestedsnærværende: Ingen slipper unna!

Hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kan komme til uttrykk via antatt sanne samfunnsdiskurser. Hvitheten kommuniserer til oss, på flere mer eller mindre synlige måter, hva det vil si å være fullgod norsk. For eksempel kommuniseres den norske hvitheten gjennom hvilke verdier og normer vi skal ha, at vi skal elske ski, brunost og friluftsliv, og selvfølgelig, at vi skal være mer eller mindre hvite. Det finnes ingen Kvikk Lunsj-reklame hvor påsketuristen er en melaninrik nordmann.

Frihetens søstre

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan for eksempel komme til uttrykk i form av billedkunst. Et eksempel: I Arne Ekelands maleri «Frihetens søstre II», som henger på Stortinget, framstilles hvite kropper som kognitivt og materielt overlegne, mens melaninrike kropper presenteres som kognitivt og materielt underlegne. Her kommer den hvite overlegenhetsideologiske rasismen ikke bare til uttrykk via maleriet i seg selv. Den kommer også til uttrykk gjennom dette maleriets institusjonaliserte plassering: Det henger i den norske nasjonalforsamlingen – i selveste Stortinget.

Fanget i en overlegenhetsideologisk diskurs: «Frihetens søstre» av Arne Ekeland, på Stortingets vegg

Den hvite overlegenhetsideologiske rasismen kommer også til uttrykk via hvordan bildet presenteres av Stortingets guide: Ifølge denne skal bildet symbolisere menneskeheten. Cecilia G. Salinas beskrev i et innlegg i Klassekampen 10. mai i år hvordan omviseren forklarte for en studentgruppe bestående av nyankomne innvandrere til Norge at de hvite kroppene på bildet, med sine bøker, verktøy og bygninger, symboliserte viten, teknologi og kunnskap, mens de melaninrike kroppene symboliserte jordens ressurser. Dette ble ikke problematisert i en samtidskritisk kontekst, noe som opprørte studentene. Salinas konkluderer med å spørre: Hvordan kan vi be individer eller grupper om å være åpne, tolerante og forståelsesfulle når de blir møtt med arroganse, fordommer, negative stereotypier og historieforfalskning?

Hvithet som hvit overlegenhetsideologi kommer altså til uttrykk via et maleri, noe som blir ytterligere forsterket i kraft av bildets funksjon som et institusjonelt visuelt uttrykk på en vegg i Stortinget og via omvisningens manglende kontekstualisering av bildet.

«Norske, samiske, flerkulturelle»

Den samme ideologien kan komme til uttrykk i norske utdanningspolitiske dokumenter. Her kan man oppleve at dokumentene beskriver ­– og således grupperer – «norske», «samiske» og «flerkulturelle» elever. Den «norske» elevgruppen knyttes til begreper som kunnskap, demokrati og forståelse og til beskrivelser av hvordan denne gruppen består av individer som er forskjellige, mens den «flerkulturelle» elevgruppen knyttes til begreper som konkretisering, visualisering og praktisk arbeid og til beskrivelser som antar at denne gruppen krever ekstra ressursbruk eller spesialundervisning. Den «samiske» elevgruppen presenteres i et grensesnitt mellom den «norske» og den «flerkulturelle» elevgruppen (dvs. ikke som norsk, men som del av den norske kulturarven og samtidig som en minoritet). Slike utdanningspolitiske dokumenter bygger opp en forestilling om «norske» elever som kognitivt overlegne de «flerkulturelle»: Mens «norske» elever forstår avanserte og abstrakte ord, trenger den «flerkulturelle» støttemidler og gjerne spesialpedagogiske tiltak.

Slik viderefører norske utdanningspolitiske dokumenter, i likhet med maleriet «Frihetens søstre II», et avleggs tankegods om en rasistisk gruppeinndeling basert på biologiske forskjeller og antatte tilhørende kognitive egenskaper og evner. Dette er et eksempel på det kritiske hvithetsstudier mener er nedarvede «rester» fra vår felles koloniale og imperiale historie.

Den «norske» elevgruppen knyttes til begreper som kunnskap, demokrati og forståelse og til beskrivelser av hvordan denne gruppen består av individer som er forskjellige, mens den «flerkulturelle» elevgruppen knyttes til begreper som konkretisering, visualisering og praktisk arbeid

Uaktuelle kandidater

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan altså komme til uttrykk på mangfoldige måter, for eksempel ved at HR-sjef Hansen «tilfeldigvis» i dag velger å legge Osama Mohammed Abduls jobbsøknad i bunken for «uaktuelle kandidater». Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk via hvordan hvite hevder å ikke bry seg om hvor noen kommer fra, hvordan de ser ut, eller hvilken religion de har, samtidig som de, i et eget ledd i samme setning, navngir de samme personenes antatte opphavsland og beskriver deres hudfarge eller hodeplagg, når samtalen egentlig dreide seg om barneoppdragelse.

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk gjennom at vi velger å ikke motsi hvite venners utsagn, men heller å være lojale mot hvitheten og våre hvite venner ved å sikre den vennskapelige balansen og velbehaget i samtalen. Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk via hvordan «eldgamle kvinner» med vold utrykker hvem de mener har rett til å gå med og eie en bunad, slik Camara Lundestad Joof beskriver. Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd i årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite.

«Eksotiske» studieobjekter

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom at folk grupperer mennesker basert på ideer om hvordan biologiske forskjeller er knyttet til overlegenhet og underlegenhet, gjennom at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte, eller gjennom hvordan en selvutnevnt feminist utøver egen hvithet overfor en ung mannlig innvandrer.

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også paradoksalt nok komme til uttrykk via akademias forkjempere for antirasisme, flerkulturalitet, interkulturalitet og mangfold. Forskere som tror på flerkultur, inkludering og global rettferdighet kan annengjøre sine melaninrike studieobjekter gjennom sine beskrivelser og presentasjoner av disse som eksotiske: Mens forskere følger Norsk senter for forskningsdata (NSD) sine strenge krav for anonymitet for personer forsket på i den norske konteksten, er det ikke uvanlig at de samtidig viser frem «eksotifiserende» portretter av sine studieobjekters ansikter og nakne bryster.

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet. Å være inkluderingsorientert er, til manges overraskelse, ikke nødvendigvis en utgangsbillett.

Flytende og nesten-usynlig

Et viktig prinsipp innenfor kritiske hvithetsstudier er at den hvite overlegenhetsideologiske rasismen oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den, mens den for dem som kontinuerlig rammes av den oppleves den som et planlagt, rytmisk mønster.

Hvithetens rasisme, nettopp fordi den består av så små, nesten usynlige og hverdagslige praksiser, har ingen konsekvenser for den som utøver den: Utøveren kan fortsette sin hverdag som vanlig. Mens den som utsettes for den, derimot, rammes av følelsesmessige og fysiske mén. HR-sjefens «tilfeldige» valg om ikke å kalle inn Osama Mohammed Abdul til intervju for jobben «akkurat i dag» rammer ham ikke på noe vis. Han vil fortsette sin arbeidsdag som før. Osama derimot vil bli følelsesmessig tynget og muligens «satt ut av spill» når han etterhvert erfarer hvordan det å ikke bli innkalt til jobbintervju er en trend som gjentar seg gang etter gang.

Den norske sosialantropologen Marianne Gullestad har kalt grensene for den forestilte norske likheten flytende. Hvithetens ideologi har også flytende grenser. De formes og gjenskapes avhengig av både tid, sted og kontekst. Den unge svensken «Louis» grupperes for eksempel som «svartskalle» i sitt hjemland Sverige, mens han i Norge, på grunn av sitt flytende svenske språk, grupperes som svensk. At melaninrike svensker blir sett på som mer hvite enn andre innvandrere i Norge på grunn av sitt svenske språk er et sentralt funn i Ida Tolgensbakks doktorgradsavhandling om partysvensker.

Det er kanskje litt overraskende og til og med litt sårende for oss hvite å høre at vi til tross for vår multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet og interesse sannsynligvis også er både «halvblinde» og mellombevisste aktive deltakere i denne hvithetens kompliserte struktur

En renere form

Hvithetens ideologiske rasisme grupperer ved å utestenge eller inkludere (assimilere) minoritetsgrupper, alt etter hva den til enhver tid finner hensiktsmessig. I Norge har hvithetens grenser endret seg for noen nasjonale minoriteter og for samer. Hvithet har også ulike grader. Forskning viser at det å være hvit og fra Norden globalt fremstilles som å ha en bedre, renere og vakrere form for hvithet enn den hvitheten som hvite fra land i Øst-Europa har. På en måte kan man si at den ultimate hvitheten representeres gjennom ideen om et hvitt herrefolk.

Hvitheten virker gjennom våre relasjoner, vår ideologi og vår identitet. Når hvitheten virker gjennom våre relasjoner, handler det om at hvite er lojale overfor andre hvite og at denne lojaliteten opprettholder en rasistisk samfunnsgruppering. De som blir akseptert som hvite inngår da i en gruppe som kollektivt besitter og kontrollerer materielle ressurser. Når hvitheten virker gjennom vår ideologi, handler det om at hvite deltar i et undertrykkende system som på grunn av deres topposisjon fremstår som usynlig for dem: Privilegier er vanskelige å se for de privilegerte selv. Når hvitheten virker gjennom identitet, handler det om hvordan personer med en antatt hvithet aksepterer de hvite lojale relasjonene og den hvite overlegenhetsideologien som en normal måte å leve på.

Hvithet som en raseposisjonalitet gir med dette dem som er akseptert som hvite en strukturell fordel. Å være hvit innebærer at man er plassert i en privilegert og dominerende samfunnsposisjon. Fra denne posisjonen ser hvite på seg selv, på andre og på samfunnet. Men, som jeg argumenterer for i min forskning, hvite ser ikke på seg selv på samme måte som de ser på dem de har definert som sine «andre»: Hvite lukker øynene for seg selv og sin egen praksis, men holder øynene vidåpne i retning mot de «andre». Ved at man framhever de «andre» som «usiviliserte» og «tilbakestående», plasserer man samtidig det «usiviliserte» og «tilbakestående» ved de hvite i en dødvinkel.

Litt sårende for oss hvite

Vi trenger kunnskap om hvithet, fordi det kan hjelpe oss å anerkjenne at fenomenet rase fortsatt i høyeste grad er aktivt i vårt samfunn. Kunnskap om hvithet gjør det lettere å identifisere og anerkjenne at den mest vedvarende og konstante formen for rasisme ikke dreier seg om ekstreme hathandlinger, men om hvites tilfeldige, urytmiske, små og hverdagslige praksiser og om hvilken strukturell effekt det har.

Å ha kunnskap om hvithet som sådan er viktig fordi den kan hjelpe hvite med å flytte sine definerende og grupperende praksiser og blikk bort fra dem de liker å plassere som sine «andre», til å få øynene opp for seg selv og sin egen lojalitet og praksis som medlemmer av en hvit gruppe: Som hvit er jeg aldri kun et individ!

Det er kanskje litt overraskende og til og med litt sårende for oss hvite å høre at vi til tross for vår multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet og interesse sannsynligvis også er både «halvblinde» og mellombevisste aktive deltakere i denne hvithetens kompliserte struktur. Og kanskje er det enda mer overraskende å høre at personer som gang på gang defineres som utenfor av hvitheten, allerede vet hvordan vår hvithet farger oss mentalt og hvordan den dermed blender vårt blikk: Melaninrike nordmenn kjenner til hvithetens rasistiske praksiser og de skader den volder. For mens våre melaninrike venner snakkar om det heile tida, lukker vi hvite ørene for det vi ikke vil høre: Jeg er ingen rasist!


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Afripod:

Avkolonisering i praksis - kunst og kultur

Hva innebærer avkolonisering innen film, bildende kunst og kulturlivet for øvrig? Hør Marta Tveit og Jonas Njau i vår tredje og siste afripod om avkolonisering her.

Afripod:

Koloniarven i klasserommet

I andre episode av serien om avkolonisering snakker vi om skolen i Afrika. Hva slags kunnskap er verdt å ta vare på? Hvorfor er bestemors snart utdøde språk fra landsbygda liksom bare å glemme så fort som overhodet mulig, mens tysk fortsatt undervises i den tanzanianske skolen?

Afripod:

Avkolonisering: Hvordan angår det oss?

Hvordan angår avkolonisering hver enkelt av oss, ikke minst afro-etterkommere i Norge? Hør første del i vår podkast-serie om avkolonisering her!

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe