Afrika.no Meny
Essay: Ein kolende svart morian

Da Vinje traff en afrikaner på Dovre

Aasmund Olavsson Vinje - stamfar-hipster med selvironi, skreppe og stav: På Dovre traff han en morian. (Illustrasjon: Anders Kvåle Rue)

«Der var med i Kongens Fylgje ein Morian, ein kolende svart ein med tykke Lippur og krullat stutt Haar … og denne stirde og glodde Folk paa meir enn paa sjølve Kongen.» Hvem var egentlig denne afrikaneren Aasmund Olavsson Vinje beskriver i 1860? Og hva gjorde han på Dovre?

Det var en sur og regntung ettermiddag i hovedstaden. Vinterisen nektet blankt å slippe taket. Grønlandsleiret så ut som et svømmebasseng, mens det i virkeligheten var en slags skøytebane. Det eneste lyspunktet denne dagen var å stå og se på de selvgode boblejakkene som henger rundt stasjonen gå rett på snørra, redusert til kavende masser av armer og bein, gucci-briller, Marlboro-pakker, ruller med sedler, lyca mobilkort og 14 smarttelefoner – alt sammen fløy i lufta, og gutta på hjørnet lo og lo.

Det var rett og slett en dag av den typen man håper vil gå fort over så man kan begynne på en ny. Da fikk jeg en idé: Jeg skulle høre på lydbok! Det ville lyse opp i det Kristiania-grå! Nærmere bestemt Ferdaminni fra 1860 av journalist og forfatter Aasmund Olavsson Vinje. Lite visste jeg om hva som ventet meg i en hall på Dovre.

Vinje: Original hipster

Jeg fikk Vinje-dilla etter at jeg så Linda Eide sitt fine program om Vinjerock på Eidsbugarden, hjemme hos mamma, etter en ypperlig komlemiddag, på en torsdag, for komle spiser man på torsdager. Vennene mine ertet meg og kalte meg Vinjejenta89. Jeg fremstår vel kanskje ikke som typen man treffer og tenker: hun der har Vinje-dilla. Men hvorfor ikke? Vinje var en rocka type, stamfar-hipster med selvironi, himmelstormer med skreppe og stav.

Vinje leverte denne regnværsdagen i Oslogryta i 2019 også. Vinje forsto meg, der jeg sto og tenkte at akkurat da hadde det ikke hadde gjort meg det grann om hele møkkabyen sank i fjorden.

Far vel, hovudstaden!
i deg var det best:
der fann eg dei beste,
der lærde eg mest.

[…] Og derfor til fjells
vil eg draga som døl,
og kjenningar finna
og gløyma meg sjølv.

Nå la Vinje riktignok ut på tur på sommeren og ikke på sen-vinteren, og jeg tror Grønlandsleiret så ganske annerledes ut i 1860. Kanskje hadde Vinje fått nok av pirkete redaktører, byens jag og mas, fint-folk som gjorde seg til (det vi kanskje i dag hadde kalt ‘Oslo-snobberi’). Han skulle til fjells! Han kom opprinnelig fra Vinje i Telemark, men var sjelden tilbake i hjembygda. Men på sommeren 1860 bestemte han seg for å gå fra Christiania til Trondheim for å dekke kroningen av kong Karl XV i Nidarosdomen.

Ferdaminne er en essayistisk reiseskildring utgitt i 1861 på tidsskriftet Dølen. Den inneholder novelle-aktige innslag, anekdoter, samfunnsdebatt, dikt og små biografier om mennesker han treffer på veien. Reiseruten var til Eidsvoll med toget, hvor han var gjest hos en annen forfatter, Jonas Lie. Deretter gikk han via Stemrudstua i Grue gjennom Østerdalen til Koppang, og derfra dro han gjennom Rondane og Sollia til Folldal. Videre gjennom Hjerkinn, Dovrefjell og Kongsvoll, gjennom Orkdalen og fra Orkanger til Trondheim med båt.

Det var da Vinje kom fram til Dovre (og jeg kom fram til Burger King) at det skjedde; Vinje treffer pinadø en afrikaner! På Dovre! Ham treffer Vinje ved kongens bord og sammen slår de to til med en heidundrende fest. Og ikke bare en hvilken som helst afrikaner, eller ‘morian’ som Vinje kaller ham, men kongens ‘pipestopper’! Jeg måtte spole tilbake for å høre skildringen på nytt:

Der var med i Kongens Fylgje ein Morian, ein kolende svart ein med tykke Lippur og krullat stutt Haar og liksom blodsprengde Augo, just ein adelboren Morian; og denne stirde og glodde Folk paa meir enn paa sjølve Kongen. Naar han kom ut til Gjenturne, skvatt dei tilside og skreik, og Morianen, som var ein løgjen Karl, han var Fugleskræma rett med Hjartats Lyst. Han var med som Pipereinskare og Cigarkveikjare og Fyrstikdragare, og alt det, som høyrde til Røykjevæsenet.

Han var just paa Hylla si med dette denne svarte Mannen, endaa han kunde hava vorit brukat til nokot annat, for eg fann honom klokast og best upplyst af dei lægre Tenarar i Kongens Fylgje. Han var ein Skalk, som vilde kunna gjera det likso godt ved den svenske Kongeborg, som den Morianen, Crusenstolpe talar um.

[…] eg hadde det hyggjelegare der eg sat, for der kunde eg stinga ein Bite til Malene og tyda for hena dei tyske, engelske, franske, svenske og norske Stumparne, som Morianen sagde, for han kunde likegodt alle desse Tungemaal. Det var ein Hakkemat af alle me rødde; men det var med Laatt og Løgi, og daa eg hadde greidt ut for honom um Malene […] saag han der burt og liksom gjekk inn raa mine Tankar.

(s. 127 – 128, gjengitt her med tillatelse fra Det norske Samlaget)

Ko'n vilde her?

Det første som farer gjennom hodet mitt når jeg hører om Vinje og afrikaneren, er sangen som Hellbillies nå nekter å spille på konsert – nemlig «Ål stasjon»:

Kanskje Hellbillies var inspirert av Vinje?

Han kom med toget frå Drammen
Ein neger stod på Ål stasjon

Han hadde krullut hår og dubbeltspent frakk
Og norsk det kunna'n, eg høyrde'n sa "takk"
Åsso gikk 'n beint burt åt drossju'n hass Per
Eg lurde på kor'n skull' åv, og ko'n vilde her?

Kanskje Hellbillies lot seg inspirer av Vinjes skildring av Morianen som «kolande svart», med «tykke lippur» og «krullat stutt haar». Slike ‘første kontakt’-møter fascinerer meg. Gjennom å se på dem kan man lære mye både om den fremmede og om hjemmekulturen og –enda mer fascinerende og kanskje til og med oppløftende – om vår felles menneskelige natur. I møte med noe helt nytt og fremmed kan vi bli som småbarn igjen, nysgjerrige, kanskje litt skeptiske i starten, men villige til å utforske og føle oss frem. Vinje var i alle fall ikke av typen som lot seg pille på nesen av det som var nytt og ukjent.

Sjølv om Vinje ser på afrikanaren med eit rasistisk sinnelag, eig han også godhug for framandkaren. Vinje kan rett og slett kjenne seg i same situasjon som han Olav Vesaas

Så kom jeg i tanke om en annen reiseskribent, Tété-Michel Kpomassie. I 1982 skrev han «En afrikaner på Grønland», en utgivelse som har blitt beskrevet som «den underligste reiseboka noen gang ført i pennen».

Kpomassie vokser opp i en liten landsby i Togo hvor han drømmer om et land uten trær eller slanger. Som 16-åring finner han en bok om Grønland på misjonsbiblioteket (da altså ikke T-banestoppet mellom Oslo S og Tøyen, men den enorme landmassen i nordvest) og bestemmer seg for at det er dit han skal. Han bruker over 10 år på reisen gjennom Afrika og Europa. Denne unike boka er verdt en artikkel i seg selv, men det jeg vil fram til her er beskrivelsen av hans første møte med hovedstaden Julianehåb, eller K’akortoq: «Så snart de så meg, sluttet alle brått å prate. Så intens var stillheten at du kunne ha hørt en knotts vingeslag. Så begynte de å smile igjen, kvinnene med litt senkede øyne... Noen barn klamret seg til sine mødres jakker, og andre begynte å hyle av skrekk eller å gråte. Noen kalte meg for «Toornaarsuk» eller «Qvivittoq» – åndene som bor i fjellene .... Scenen fikk meg til å tenke på Lilleputtene som omringer Gulliver. Jeg hadde startet på en oppdagelsesreise, bare for å finne ut at det var jeg som ble oppdaget.» (Min oversettelse)

Makeløst møte

Hvem var så afrikaneren på Dovre?

Jeg kontaktet Vinje-senteret, som henviste meg videre til diverse Vinje-eksperter. Det ble noen epostutvekslinger. På grunn av en brann mangler en del av de gamle papirene fra Kongsvoll, inkludert kongens (og Vinjes) besøk. Det er vanskelig å si noe sikkert om afrikaneren på Dovre.

En teori som kommer fram i Jon Severud og Olav Midttuns kommenterte versjon av Ferdaminne er at ‘Morianen’ kom fra Madagaskar, var oppvokst i USA og var senere blitt sjømann. Jon Haarberg skriver: «Han kom til Göteborg og Sverige ved en tilfeldighet. Sommeren 1860 var han ca. 22 år gammel. Kongen ble oppmerksom på ham og gjorde ham til "pipestopperen" sin. "Negertjenere" var å regne som statussymboler på denne tiden - Ole Bull var blant dem som hadde med seg en hjem fra USA (se biografiene). I og for seg var dette noe som begynte den gangen (på 1700-tallet) da Danmark-Norge hadde sin koloni på St. Thomas og St. Croix, med vanlig vestindisk slavehold til sukker-produksjonen. Norske lokalhistorikere har skrevet om flere av disse tjener- eller barnepikeskjebnene.»

En annen teori, som kommer frem blant annet i lokalavisa i Oppdal, er at afrikaneren Vinje beskriver antageligvis er en tidligere slave ved navn John Panzio Toxon.

Severud skriver i sin utgave av «Ferdaminne» under tittelen «Ei gjenreise» at ‘morianen’ også kunne ha vært kongssønn fra den daværende Kongostaten (Severud s. 242), i tjeneste hos den svensknorske kongen. I lokalavisa ‘Opp’ fant jeg en artikkel med tittelen «Oppdals første afrikaner»:

«Den svensknorske prins August fikk ham i gave (!) i 1858, og ca. 1860 ga han Toxon videre til kongen. Toxon ble samme år ansatt som «extra kammartjänare» ved hoffet. Kong Carl XV så på Toxon som et eksotisk statussymbol.»

ja, eg hever, det som meir er, fengit Ære på mange Måtar, endå denne Æra tidast var som den Morianen fekk i Sumar med Kongen, at Folk flaug etter og glodde liksom Gjeiti på Katten Aasmund Olavsson Vinje

Toxon jobbet som piperenser og tobakkansvarlig i 1860 da han var med kongsfølget over Dovrefjell. Han skal ha giftet seg i 1869 med Mathilda Charlotta Andersson og fått to barn med henne. Han fikk også tre barn med Cajsa Lisa Andersdotter. Hva skjedde videre med de fem barna?

Det fant jeg ikke noe svar på. Men Toxon derimot, han ble avskjediget som kammertjener etter angivelig å ha stjålet kongens sigarer. Allikevel ble han værende ved hoffet til sin død i 1888, ca. 50 år gammel.

Vinje og Toxon har tydeligvis funnet tonen. Olav Vesaas, som blant mye annet har forsket på Vinje, skriver i en epost: «I Dølen for 9. desember 1860 takkar Vinje lesarane for hjelp og støtte i strevet med bladet sitt, og så legg han til: "ja, eg hever, det som meir er, fengit Ære på mange Måtar, endå denne Æra tidast var som den Morianen fekk i Sumar med Kongen, at Folk flaug etter og glodde liksom Gjeiti på Katten." (Skrifter i samling, bind II, s. 35)»

Om Vinjes beskrivelse av afrikaneren kan man si så mangt. Men det er viktig å huske på konteksten. Jeg skulle uansett likt å være flue på veggen, og overvære det makeløse møtet mellom (antageligvis) Toxon kongssønn, fembarnsfar og pipestopper fra Kongoriket, og stick-it-to-the-man Aasmund Olavsson Vinje. Det er lett å tenke seg at de to kjente på en viss affinitet, en delt følelse av utenforskap som bandt dem sammen. Vesaas sa det fint: «Sjølv om Vinje ser på afrikanaren med eit rasistisk sinnelag, eig han også godhug for framandkaren. Vinje kan rett og slett kjenne seg i same situasjon som han.»

For en kveld de to må ha hatt på Kongsvoll i Dovre.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Afripod:

Avkolonisering: Hvordan angår det oss?

Hvordan angår avkolonisering hver enkelt av oss, ikke minst afro-etterkommere i Norge? Hør første del i vår podkast-serie om avkolonisering her!

Bokomtale: «Eg snakkar om det heile tida» av Camara Joof

– Det koster meg mer enn du aner

Dramatiker og samfunnsdebattant Camara Lundestad Joof har skrevet en sterk debut-bok om rasisme. Dette er hverken en offer-historie eller en utvidet endimensjonal kronikk.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe