Afrika.no Meny
Sudan:

Bashirs avgang: Bare et spørsmål om tid

Foto: AFP/NTB Scanpix

Tusenvis av fredelige demonstranter har nå i flere døgn vært samlet foran hærens hovedkvarter i Khartoum med krav om at president Bashir må gå av. Foto: AFP/NTB Scanpix

Protestene i Sudan, som begynte i desember i fjor, er langt mer enn noen tilfeldige aksjoner. Dette er en bred, fredelig folkebevegelse - og en mulig revolusjon, skriver forfatterne.

Sudan har de siste månedene opplevd daglige demonstrasjoner med bred oppslutning. Mediene, i den grad de har skrevet om protestene, har for det meste beskrevet dem som tilfeldige og spontane, og ikke lagt vekt på årsaker og omstendigheter. Sammen med et fokus på hvordan demonstrasjonene har blitt brutalt slått ned på, har dette gitt et bilde preget av lidelse og håpløshet – kort sagt, den samme gamle historien i en autoritær stat.

Men dette opprøret er noe langt mer. Dette er en fredelig, genuin grasrotbevegelse. Vi snakker om en folkelig revolusjon i emning, og den har ikke oppstått av ingenting. Etter Sør-Sudans løsrivelse i 2011 har president Omar al-Bashirs regime vært under sterkt press. Tapet av tre firedeler av Sudans oljeinntekter førte til en alvorlig økonomisk krise. På samme tid har regimet anslagsvis brukt 70-80 prosent av inntektene sine på sikkerhetstiltak og militære utgifter. Dette gjelder blant annet et forsøk på å kontrollere konfliktene i områdene rundt Nubafjellene og Den blå Nilen.

Korrupsjon er også utbredt. De som står regimet nær får milliarder av dollar, mens majoriteten av befolkningen blir mer og mer utarmet og fattig. Utenlandsk bistand fra styresmaktene i Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har bare utgjort dråper i havet.

En velorganisert mobilisering

I september 2013 ble massedemonstrasjoner mot regjeringens kutt i subsidier på drivstoff slått hardt ned på. Hele 185 demonstranter ble drept uten at noen siden er blitt straffet for det. Protestbevegelsen tok lærdom av dette nederlaget og har som følge av det utviklet langsiktige strategier.

Etter år med undertrykkelse, kombinert med mangel på muligheter, er den unge delen av befolkningen blitt den drivende kraften i protestbevegelsen. De tar ledende ansvar for utviklingen av organisatorisk kapasitet og arbeid i lokalsamfunn, samt for dokumentering av overgrep. Kvinner spiller også en ledende rolle, gjennom blant annet kampanjen No To Women´s Oppression
(Nei til undertrykking av kvinner). De slår nå tilbake etter år med restriksjoner, ydmykelse, mishandling og kontroll fra det islamistiske regimet.

Mot dette bakteppet kom ikke protestene, da de begynte den 19. desember i fjor i den nordlige byen Atbara, som noen overraskelse. Protestene ble raskt etterfulgt av andre velorganiserte og voksende mobiliseringer som brakte sammen ungdomsbevegelsen, fagbevegelsen og organisasjoner for advokater og andre frie yrker, samt politiske opposisjonspartier. De henter inspirasjon fra populærkulturen, sanger, rapporter og debatter på sosiale medier.

Protestbevegelsen tok lærdom av nederlaget i 2011 og har utviklet langsiktige strategier

Det sudanske regimet har tatt i bruk sine sedvanlige voldelige metoder mot protestene. Det rapporteres om bruk av makt, drap på protestanter fra snikskyttere som angivelig er trent opp av russisk sikkerhetspersonell, vilkårlige arrestasjoner, fengsling og utbredt tortur.

Disse angrepene har ikke skremt protestantene, men heller fungert som bensin på bålet. Etterhvert som protestantene har avslørt og navngitt individuelle overgripere, samt fått massiv støtte for sine saker, fremstår regimet som mer og mer isolert.

Hvordan og når, ikke om

Uansett hva som skjer, er de fleste observatører enige om at president al-Bashirs 30-årige styre nærmer seg slutten. Det er bare et spørsmål om hvordan og om hvor raskt det skjer.

Dessverre tror mange internasjonale beslutningstakere fortsatt at al-Bashir vil ri stormen av og at hans regime vil fortsette å tjene deres respektive strategiske interesser i Sudan. Mangelen på mediedekning forsterker dette bildet. Disse regjeringene slipper dermed unna å måtte forholde seg til dem som nå demonstrerer for fredelige og positive forandringer.

Vestlige staters politikk for «normalisering» av relasjonen med al-Bashir, som bygger på tanken om at «man vet man har, men ikke hva man får», står for fall

Det verste som kan skje er en opptrapping av volden, noe protestantene ønsker å unngå for enhver pris. De står fast på at dette er en fredelig bevegelse. En overgangsregjering er et annet scenario det snakkes mye om. Den store utfordringen da blir imidlertid hvilken rolle støttespillere til dagens regime skal inneha.

Det er historisk presedens for vellykkede opprør i Sudan, i 1964 og 1985. Men det demokratiske håpet ble raskt slukket i begge tilfeller, og det autoritære styresettet kom raskt tilbake. Mange analytikere påpeker at det er viktig å lære av disse historiske erfaringene.

Å sette de mange problemene i landet på dagsorden er avgjørende. Høyt på agendaen må være: respekt for politisk, religiøst og kulturelt mangfold, bærekraftig og rettferdig utvikling, samt utrydding av korrupsjon. Andre prioriteringer er gjenoppbygging av rettsstaten, respekt for menneskerettighetene og rettferdige oppgjør knyttet til straffbare handlinger begått i fortiden.

Vestlig politikk i oppløsning

Vestlige staters politikk for «normalisering» av relasjonen med al-Bashir, som bygger på tanken om at «man vet man har, men ikke hva man får», står for fall. Deres antakelser om at Sudans nåværende ledere sikrer stabilitet, en myte som dyrkes av regimet, har blitt avslørt som den feilslutning det alltid har vært. Deres egne interesser – det være seg USAs bekjempelse av terror, Storbritannias forretningsinteresser eller EUs forsøk på kontroll av uønsket migrasjon – er bare syltynt maskert av de rutinemessige oppfordringene til regimet om å unngå opptrapping og vise respekt for menneskerettighetene.

Når det gjelder EU er det faktisk slik at hvitvasking av regimets kriminelle milits fører til mer migrasjon fra Sudan som følge av brutale menneskerettighetsbrudd. Hva angår USA er deres interesse av å bekjempe terror legitim, men i Sudan samarbeider de med et regime som opprettholder sterke bånd til radikale islamistiske grupper som forsvarer voldelig ekstremisme i sin propaganda, noe som også går fram av USAs egne reiseråd, der de advarer mot reiser til Sudan.

Det er uomtvistelig at regimet har null demokratisk legitimitet. Det er på høy tid at man lytter til befolkningen i Sudan, ikke til dem som har frarøvet dem politisk frihet de siste tre tiårene.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Nic Bothma/EPA/NTB Scanpix

Sør-Afrika:

Gatetrakassering: En overlevelsesguide

«Trekk pusten dypt. Gå rett frem. Gå fort, men ikke løp. Ikke få panikk. Se irritert ut, eller enda bedre, lat som om du ikke ser dem i det hele tatt.»

Foto: Dai Kurokawa/EPA/NTB Scanpix

Sør-Sudan:

Kunst i kampen for fred

Kunstnerkollektivet Ana Taban i Sør-Sudan jobber ustanselig for fred. Med musikk, teater, stand-up, diskusjoner og demonstrasjoner prøver de å få med seg befolkningen opp og ut av den apatien som krigstrøtthet fører til.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe