Afrika.no Meny
De hemmelige lånene:

Bankranet i Mosambik

Foto: John Wessels/AFP/NTB Scanpix

Disse fiskerne har nettopp kommet i land med fisk i Palma, byen som skulle symbolisere Mosambiks planlagte gasseventyr. Eventyret har uteblitt - i stedet har myndighetene styrt landet inn i en låneskandale som viser at de er langt unna å kunne håndtere en gassindustriutvikling, skriver forfatterne. Foto: John Wessels/AFP/NTB Scanpix

Mosambiks president Filipe Nyusi er i disse dager på offisielt besøk til Norge. Det er grunn til å bruke dette besøket til å rette søkelyset mot bekymringsfulle politiske og økonomiske trekk ved utviklingen i landet.

Norge fremhever ofte Mosambik som en nær samarbeidspartner. Det hefter imidlertid tvil ved Nyusis regjerings egenskaper som partner. Og heller ikke på norsk side burde man forgå anledningen til selvrefleksjon.

Dette er historien om «de hemmelige lånene» som ble tatt opp under tidligere president Armando Guebuzas regjering i 2013, mens Nyusi satt som forsvarsminister. Lånene har vært en katastrofe for mosambikere flest. Skandalen illustrerer ikke bare hva som er galt i Mosambik, men også i det internasjonale politiske og økonomiske systemet: Regjeringsnære mosambikere konspirerte i hemmelighet med vestlige forretningsfolk og fikk tatt opp enorme lån i banker i Nord under falske forutsetninger.

Pengene som ble lånt synes å ha blitt delt av rike mosambikere og griske mellommenn med tilhold i Midtøsten. Etterpå har bankene overført lånene til andre kreditorer, og Mosambik klarer fortsatt ikke å betjene gjelden. For å gjenopprette kredittverdighet, planlegges nå en «løsning» der Mosambik (les vanlige mosambikere) må betale tilbake tre ganger så mye … for lån de aldri fikk noen glede av.

Løsningsforslaget som velter byrden over på de fattige

Nyusi leder landet som president og han leder regjeringspartiet Frelimo, som har hatt makten siden uavhengigheten i 1975. Den 9. november hadde den uavhengige mosambikiske nettavisen A Verdade («Sannheten») en leder og en hovedartikkel om de ulovlige lånene. I artikkelen dreide det seg om at dagens regjering, ved finansminister Adriano Maleiane, hadde gått inn på en avtale med kreditorene for en tredjedel av det totale lånebeløpet på over to milliarder dollar, 760 millioner.

Avtalen innebærer at kreditorene skal få nye obligasjoner, og i tillegg en andel av landets framtidige gassinntekter verdt 500 millioner dollar. Kort sagt, for at noen andre og hittil ukjente ansvarlige låntakere skulle få låne 760 millioner dollar, må altså fattige mosambikere betale vestlige kreditorer opp mot 2,2 milliarder dollar.

Regjeringsnære mosambikere konspirerte i hemmelighet med vestlige forretningsfolk og fikk tatt opp enorme lån i banker i Nord under falske forutsetninger

Finansministeren har også sagt at han arbeider med å få til en liknende avtale om resten av lånesummen og at disse forhandlingene vil finne sted i begynnelsen av neste år. A Verdade skriver at finansministeren innrømmet at han prioriterte kreditorenes interesser framfor det mosambikanske folk. Lederen beskriver blant annet hvordan fattigdommen rår i landet og påpeker at særlig landsbygda er utsatt.

Denne oppfatningen, som synes åpenbar for folk som reiser rundt i Mosambik, ble nylig forsterket av tall fra Verdensbanken, som viser at krisa etter at låneskandalen sprakk har økt fattigdommen med 4-6 prosentpoeng. Folk mangler adgang til rent vann, til helsetjenester og til skolegang. I en slik situasjonen valgte Frelimo-regjeringen å sette vanlige mosambikeres velferd til side til fordel for griske kreditorer – noe A Verdade kaller «udugelig».


Pengene som ble lånt synes å ha blitt delt av rike mosambikere og griske mellommenn med tilhold i Midtøsten

Statsminister Carlos Agostinho do Rosario hevder at regjeringen venter at restruktureringen av gjelda vil bidra til at Mosambik øker sin troverdighet på internasjonale finansmarkeder, og at dette ville fremme næringslivet i landet. Det vil i denne sammenheng si de interessene som er knyttet til utviklingen av gassfeltene. The Jubilee Debt Campaign, en organisasjon som har som formål å få slettet ulovlige og urettmessige lån i utviklingsland, avviser dette. De bruker nå den sterke karakteristikken «odious debt» på de hemmelige lånene. De omtaler den nye avtalen som «enda et støvelspark i fjeset» på folket i Mosambik.

Selvvalgt, men godt hjulpet, vei til gjeldskrise

Da Filipe Nyusi var forsvarsminister i 2013, opprettet Mosambiks sikkerhetsapparat tre statseide selskaper – EMATUM, MAM og ProIndicus – som angivelig skulle drive med tunfisk og sikkerhetsvirksomhet. De to siste var hemmelige. EMATUM, som skulle drive fiske etter tunfisk utenfor kysten av landet og også patruljere kysten, kjøpte 28 fiskebåter og sju patruljebåter fra et fransk verft. Ingen av båtene har hittil vært brukt. De ligger og ruster på havnen i Maputo.

De to andre selskapene skulle angivelig levere sikkerhetstjenester til forsvar og politi. Særlig de to siste har vist seg å være lite annet enn skinnselskaper for å få ut penger. Likevel fikk de til sammen lånt 2,2 milliarder dollar av den sveitsiske banken Credit Suisse og russiske VTB – det vil si, Mosambik mottok aldri mer enn rundt 80 prosent av beløpet, siden bankene og mellommenn umiddelbart holdt igjen «honorar» som i virkeligheten skjulte at dette dreide seg om ågerrenter. Det hører med til historien at det norske oljefondet har vesentlige interesser i Credit Suisse.

Lånene har vært en katastrofe for mosambikere flest

Lånene ble tatt opp i hemmelighet uten at Mosambiks giverland (blant andre Norge) eller Det internasjonale pengefondet (IMF) visste om det. Saken ble heller ikke forelagt parlamentet. Det er senere kommet fram at bankene ikke forsikret seg om at lånene var tatt opp i tråd med landets lover eller hadde gyldig statsgaranti. Ei heller foretok de en risikovurdering som bør ligge til grunn for god forretningspraksis (due diligence). Låneopptaket for EMATUM ble kjent i 2014, og de andre lånene ble offentlig kjent først i april 2016. Credit Suisse og VTB-bank har siden solgt de mosambikiske statsobligasjonene videre til andre kreditorer.

Revisjonen som ikke fant pengene

Lånene førte til at statsgjelden økte med 30 prosent, og gjelden ble den høyeste i Afrika i forhold til bruttonasjonalprodukt. Men verre var det at selskapene ikke ville gi innsyn i hva pengene var blitt brukt til.

Mosambiks kritiske sivilsamfunn og giverlandene forlangte oppklaring. Regjeringen aksepterte omsider at et internasjonalt revisorbyrå, Kroll, skulle få undersøke saken. Etter mye om og men gikk Sverige med på å betale for undersøkelsen. Kroll-rapporten viste at myndighetene ikke hadde samarbeidet om innsyn. Minst en halv milliard dollar var på avveie, og enda mer var karakterisert av absurd overfakturering. De ansvarlige er kun referert til som person A og B osv., og ingen av dem er stilt til ansvar.

Frelimo-staten og korrupsjonen

Dette eksempelet er den største korrupsjonsskandalen i Mosambik, men det finnes hundrevis av andre. For å forstå hvordan dette kunne skje, er det nødvendig å se på den politiske utviklingen i landet, et land som tilhører den gruppen politiske systemer som ofte karakteriseres som dominerende partistater. Det vil si at det er ett parti som har hatt makten i årtier, og som vinner valg etter valg, ofte som et resultat av at valgene ikke er frie or rettferdige.

Staten, partiet og næringslivet er tett sammenvevd. Partiets organer utøver stor økonomisk innflytelse. Mye av det politiske spillet i landet er knyttet til ønsket om å få adgang til de økonomiske fordelene politisk innflytelse innebærer. Det preger også knivingen mellom ulike fraksjoner i Frelimo. President Nyusi overtok makten fra president Armando Guebuza som var allment beryktet for å være korrupt og som sannsynligvis er landets rikeste person. Alt tyder på at han var dypt involvert i låneskandalen.

Resultatene i lokalvalgene viste at Frelimo har et stadig svakere grep om velgerne. Hvordan vil de agere fram mot presidentvalget neste år for å sikre makten – mens de samtidig forsøker å velte gjeldsbyrden over på de fattige?

Etter frigjøringen i 1975 var landet gjennom en ødeleggende borgerkrig som sluttet i 1992. Frelimo ledet kampen mot den portugisiske kolonimakten, og motstanderen i borgerkrigen var opprørsgeriljaen Renamo, som fikk støtte fra det daværende Rhodesia og apartheidregimet i Sør Afrika. I 1994 foregikk det første flerpartivalget etter at borgerkrigen var over og etter at Frelimo hadde avviklet ettpartistaten. Frelimo vant valget, og Renamo ble det viktigste opposisjonspartiet. Fram til nå har det vært valg både riks- og lokalplan. Det siste president- og parlamentsvalget var i 2014. Neste valg er neste år. Det siste lokalvalget var i år, og var preget av uregelmessigheter.

Siden Frelimo alltid har vunnet presidentvalget, har de også kunnet monopolisere alle stillinger i offentlige sektor, og også mye av næringslivet, som er avhengig av politisk støtte. Dermed har opposisjonen vært ute av stand til å omsette millioner av stemmer i noen form for politisk (eller økonomisk) makt.

Renamo har i perioder grepet til våpen for å forsøke å skaffe seg innflytelse, når de føler at de ikke når fram gjennom valg. Det har vært væpnet uro i flere perioder siden 2013, men forholdet mellom de to partene er nå preget av en våpenhvile, tross mangel på gjensidig tillit. Renamo og mange observatører mener at lokalvalget i oktober i år var preget av mange uregelmessigheter og fusk. Imidlertid har det i de siste to årene vært væpnete angrep nord i landet som det påstås er knyttet til islamistiske grupper. Disse kan også tolkes som uttrykk for betydelig sosial misnøye, ikke minst med at folk i nord hører om at det skal komme store inntekter som følge av gassfunnene, inntekter som de ikke får noen del i.

Mosambiks pressursforbannelse

Det synes å hvile en «ressursforbannelse» over land med store naturressurser – særlig olje og gass. Det er et paradoks at ressurser som man skulle tro kunne gjøre et land rikt, i stedet synes å henge sammen med økonomiske kriser, inflasjon, ulikhet, autoritært styresett, konflikt, korrupsjon og en voldsom kamp om statsmakten som kontrollerer ressursene. Angola, for eksempel, hadde verdens raskeste økonomiske vekst på 2000-tallet grunnet gigantiske oljeinntekter, men har fortsatt verdens høyeste barnedødelighet. Det er fullt mulig at mange land som i utgangspunktet var fattige og med svake institusjoner kunne ha klart seg vel så bra uten de store inntektene fra utvinningsindustrien.

Det virker i dag lite trolig at et gasseventyr vil skape stor velstand for vanlige mosambikanere – heller tvert om. Norge bør derfor tøyle sine egeninteresser for ikke å lokke Mosambik ut i en enda verre ressursforbannelse. Det stiller særlige krav om ansvar til norske selskaper med planer om å ta del i gassutvinningen, som Yara og Aker Solutions

Pressursforbannelsener et ordspill (skapt av forskerne David Mihalyi og James Cust) som beskriver at ressursenes svøpe kan ramme allerede forut for utvinningen (pre-). En slik prosess synes å ha funnet sted i Mosambik. Ikke en fjert av naturgassen som finnes offshore, er blitt produsert. Likevel er alle iboende konflikter og institusjonelle svakheter blitt forsterket av utsiktene til store inntekter. De mest optimistiske anslagene antar at produksjonen kan komme i gang i 2023. Inntil da vil Mosambik fortsette å ta opp lån blant annet fra Kina.

Gjeldsbetalingen betyr mindre penger til helse, utdanning og annen velferd. Mosambiks statlige energiselskap (ENH) har ikke engang penger til å kjøpe andeler i produksjonskonsortiene. Om gassproduksjonen faktisk kommer i gang etter 2023, vil likevel ikke Mosambik få ordentlige inntekter før langt ut på 2030-tallet. I mellomtiden har de «hemmelige lånene» og gjeldskrisen ført til økende fattigdom.

Foto: Marita I. Wangberg/Statsministerens kontor

Ønsker Mosambiks president Nyusi - her sammen med statsminister Erna Solberg under Norgesbesøket - å konvertere en eventuell gassrikdom til velstand og fattigdomsreduksjon, eller er han for dypt involvert med eliten i Frelimostaten som gjorde låneskandalen mulig? Foto: Marita I. Wangberg/Statsministerens kontor

Norges rolle

Det er slett ikke umulig at Mosambik kan konvertere gassrikdommen til bredere velstand og fattigdomsreduksjon. Men hvor sannsynlig er det? De måtte i så fall sette opp et utvinningsregime og institusjoner som tilrettelegger for en balansert utvinning, kontrollfunksjoner og mekanismer for å omfordele velstand. For at ikke korrupsjonen skal vedvare, må de ansvarlige for de ulovlige lånene stilles til ansvar. Kanskje kan et velregissert om enn så lite Olje- for Utvikling-program gi støtten som hjelper Mosambik i retning av å kunne håndtere et «gasseventyr».

Men kan og ønsker Nyusi alt dette – eller er han for dypt involvert med eliten i Frelimo-staten som gjorde låneskandalen mulig. Resultatene i lokalvalgene viste at Frelimo har et stadig svakere grep om velgerne. Hvordan vil de agere fram mot presidentvalget neste år for å sikre makten – mens de samtidig forsøker å velte gjeldsbyrden over på de fattige?

Det er fullt mulig at mange land som i utgangspunktet var fattige og med svake institusjoner kunne ha klart seg vel så bra uten de store inntektene fra utvinningsindustrien

Pressursforbannelsen forteller oss at det slett ikke er sikkert at Mosambik bør utvikle gassen, eller utvikle den i det i tempoet det nå legges opp til. Låneskandalen viser hvor langt landet i dag er fra å kunne håndtere en gassindustriutvikling. Vil det offisielle Norge fortelle Nyusi det? Norges posisjon og interesser i Mosambik er for tiden uklar. Fra en situasjon hvor Norge har hatt nesten utelukkende bistandsinteresser i landet, har gass- og mineralutvinningen ført til en økende interesse også fra norsk næringsliv. Næring foran bistand har i økende grad vært mantraet fra det politiske Norge – spesielt, men ikke bare, under dagens Høyre-regjering. Norge bør spille med åpne kort: Det virker i dag lite trolig at et gasseventyr vil skape stor velstand for vanlige mosambikere – heller tvert om. Norge bør derfor tøyle sine egeninteresser – i et av verdens aller fattigste land – for ikke å lokke Mosambik videre ut i en enda verre ressursforbannelse. Det stiller særlige krav om innsikt og åpenhet og ansvar til norske selskaper med planer om å ta del i gassutvinningen, som Yaraog Aker Solutions.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Ole Berg-Rusten/NTB Scanpix

Oljefondets ansvar må avklares

Mosambik: Millionene som forsvant

Fremtiden så lys ut for Mosambik etter flere år med høy økonomisk vekst og funn av store oljereserver. Men avkastning fra den fremtidige oljeutvinningen ble for fristende å vente på. Da hemmelige lån kom for en dag på toppen av høy statsgjeld var krisen et faktum.

Sør-Afrikas nye mann

Cyril Ramaphosa: Endelig på toppen

Sør-Afrikas nye president, Cyril Ramaphosa, har gått veien fra studentaktivist og fagforeningsmann til forretningsmann og multimillionær. Nå er han landets fremste leder, men til tross for at karrieren hans har vært vellykket, har den ikke vært fri for kontroverser.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe