Bildet av en demokratisk og fredelig modell slår sprekker

Zambia ble selvstendig i 1964, og landets første president Kenneth Kaunda regjerte i 27 år. Han fikk innført en ettpartistat i 1973. Dette varte fram til valgene i 1991, da han måtte akseptere flerpartivalg og tapte så det sang. Det nye regjeringspartiet, Movement for Multiparty Democracy (MMD), regjerte i 20 år, men med tre presidenter, til de tapte i 2011. Det er mange i Zambia som stadig gjentar: Vi skal uansett ikke tilbake til tiden med ettpartistaten og statlig kontroll over hele økonomien, som under Kaunda!

Det er imidlertid mange tegn på tilspissing av de politiske motsetningene, og mange tegn på udemokratiske overgrep fra den sittende politiske ledelsen. Dette er ikke nytt i Zambia – men kanskje er det som skjer nå mer alvorlig og mer faretruende.

Dagens situasjon har røtter et stykke tilbake i tid. La oss begynne med valget i 2011, da Michael Sata og hans Patriotic Front (PF) vant, knepent foran sittende president Rupiah Banda fra MMD. Da kom Hichilema og hans United Party for National Development (UPND) på tredjeplass, med støtte nesten bare fra Sør- og Vest-provinsene (Southern and Western Provinces).

I sin regjeringstid klarte den impulsive og ganske så autoritære Sata å lokke mange av politikerne i MMD over til sitt parti. Men Sata skaffet seg også uvenner ved sin uvørne stil og ved brutte valgløfter, slik at store deler av sivilsamfunnet ble stadig mer kritiske. Avisen The Post, som hadde støttet hans valgkamp og de første årene hans som president, ble kritiske til hans maktarroganse og vinglete økonomiske politikk og til den økende korrupsjonen i partiledelsen. Sata ble imidlertid sjuk og døde i oktober 2014.

Regjeringspartiet PF slet med å velge sin kandidat til det ekstraordinære presidentvalget i januar 2015, men samlet seg til slutt bak den relativt ukjente og uerfarne Edgar Lungu. Lungu inngikk en allianse med PFs tidligere erkefiende, Banda, og vant med snau margin.

UPNDs Hichilema var nå blitt den eneste politiske utfordrer av betydning. Han hadde økt sin base langt utover den snevre støtten i sør og vest, men landet ble likevel tydeligere delt etter geografiske og etniske linjer. PF hadde et klart overtak i nordlige og østlige provinser, UPND i sør, vest og nordvest, mens det var mer jevnt i den mineralrike Copperbelt-provinsen og i de sentrale områdene i og rundt hovedstaden Lusaka.

Politisk var det også forskjeller. Lungu framsto som en sentrum-venstre kandidat med vekt på statens rolle, mens Hichilema argumenterte sterkere for det private næringsliv og en liberal politikk. Samtidig hadde begge partier innslag av personer som trakk i mange retninger, blant annet en lang rekke politikere som stadig skiftet parti uansett politikk. Her, som ofte ellers i afrikansk politikk, er det personligheter og allianser som teller mest.

Hichilema protesterte mot valgutfallet i 2015, og påsto at Lungu hadde «stjålet» valgseieren hans. Likevel aksepterte han i praksis situasjonen. Han hadde gjort stor framgang siden 2011 – fra 18 til 47 prosent av stemmene – og det ville bli et nytt ordinært valg i 2016.

Før valget i 2016 ble grunnloven endret, slik at det nå kreves mer enn 50 prosent av stemmene for å vinne valget i første valgomgang – som i Frankrike. Ved valget var igjen Lungu og Hichilema hovedmotstandere, og Lungu ble erklært vinner med 50,3 prosent av stemmene i første omgang. Denne gangen protesterte Hichilema kraftigere, og hevdet at han selv hadde fått flest stemmer, og at Lungu uansett ikke hadde oppnådd 50 prosent.

Det var opprettet en grunnlovsdomstol som skulle avgjøre slike tvister. Men da Hichilema litt seint hadde samlet sine bevis på påstandene om valgfusk, konkluderte flertallet i domstolen meget overraskende med at den ifølge sitt mandat ikke hadde mer tid til å behandle klagen. Dermed ble saken avvist på et tvilsomt prosedyre­grunnlag. To av de fem dommerne var for en videre behandling, herunder selve justitiarius. Også advokatforeningen protesterte mot avgjørelsen. Mange mener at rettens beslutning var et resultat av press fra Lungu og hans tilhengere.

Hichilema har forsøkt å få omgjort beslutningen, men foreløpig går dette langsomt. Han hevder at Lungu ikke er lovlig innsatt som president, og av dette følger mye av den siste tidas oppstyr. Hichilema og hans folk blir stadig anklaget for å fornærme presidenten – anklager de ikke aksepterer. Så kom altså anklagen om høyforræderi etter kortesje-episoden, en situasjon noen karakteriserer som en «slåsskamp i skolegården». De fleste mener at anklagene om forræderi ikke vil holde i en rettssak. Likevel har Hichilema og fem medarbeidere nå sittet fengslet i over en måned.

Dette handler selvsagt om maktkamp, om posisjoner, og om tilgang til ressurser. Det er sterke personlige motsetninger mellom de to politiske lederne, og mellom deres tilhengere. Det er liten vilje til å inngå kompromisser, til å dele, eller vente på neste valgomgang. PF-partiet viser til at de har regjert «bare» siden 2011, mens MMD holdt makten i 20 år. Presidentembetet er mektig og gir tilgang til ressurser, både på lovlig vis og gjennom ulike former for korrupsjon, og dessuten muligheten til å ansette tilhengere og allierte. Regjeringspartiet argumenterer også for at de trenger mer tid for å få iverksatt sitt utviklingsprogram.

For Hichilema er det bittert å være så nær på seieren to ganger. Mange trodde han ville vinne i 2016. Internasjonale observatører sluttet likevel opp om valgkommisjonens opptelling, som ga Lungu seieren. Det gjenstår imidlertid et spørsmålstegn, ettersom påstandene om valgfusk ikke ble behandlet av grunnlovsdomstolen.

Mange er frustrerte i Zambia i dag. Utviklingen går framover, men ikke raskt nok. Økonomien var i god framgang fra rundt 2002, men stagnerte i 2015 og 2016. Middelklassen har vokst betydelig, mens fattigdommen på landsbygda er blitt redusert meget langsomt. Den største utfordringen er et økende antall arbeidsløs ungdom med svak utdanning og ingen yrkes­opplæring. Noen av disse kan lett la seg mobilisere til politisk aktivisme og voldsbruk av dem som betaler i cash eller noen øl. Den politiske utviklingen har også ført til en regional polarisering med etniske overtoner.

Imens forsøker moderate krefter i kirkesamfunnene og kvinnebevegelsen å dempe gemyttene. Men disse er også i økende grad frustrert over Lungu og PFs innstramming av ytrings­friheten, manglende innsats mot korrupsjon og svake økonomiske politikk.

Det er stort behov for å dempe gemyttene og ordbruken fra politiske ledere i Zambia i dag. Ikke minst bør president Lungu og hans PF-parti slutte med sitt misbruk av politi og domstoler mot politiske motstandere, og gi opposisjonslederen en reell mulighet til å få sine påstander om valgfusk testet i en seriøs øverste domstol. Så bør også Hichilema og hans tilhengere dempe sin språkbruk og opptre som en konstruktiv opposisjon. Hvis begge fortsetter som nå, kan det gå riktig galt i fredelige Zambia.