Afrika.no Meny
Nigeria:

Voksende støtte til krav om løsrivelse for Biafra

Foto: NTB Scanpix/AFP

Biafras leder, Chukwuemeka Odumegwu Ojukwu, på en pressekonferanse under Biafra-krigen for snart 50 år siden. Foto: NTB Scanpix/AFP

«Ingen er seierherre, ingen er beseiret!» Slik avsluttet Nigerias tredje president, general Yakubu Gowon, Biafra-krigen i 1970. Etter over to år med blodig krig og flere millioner døde måtte Biafra gi opp sin kamp for løsrivelse fra Nigeria.

Snart 50 år etter at Biafra erklærte sin uavhengighet i 1967, er kravet om at Biafra skal løsrives fra Nigeria igjen satt på dagsordenen, både i Nigeria og i nigerianske miljøer i USA og Europa. Budskapet spres gjennom radiokanaler, organisasjoner, massemøter, demonstrasjoner og nettsider, også i Norge.

Hvor realistisk er det at Biafra gjenoppstår som stat, og hvorfor er denne diskusjonen på dagsordenen akkurat nå?  Skal man forstå den tiltakende Biafra-agitasjonen, må man blant annet forstå Biafra-krigens historie, Nigerias befolkningssammensetning og landets politiske maktdelingssystem.

- Nigeria er ingen nasjon

I 1967, bare sju år etter Nigerias uavhengighet fra Storbritannia i 1960, hadde landet allerede vært gjennom både kupp og motkupp. Landet var i liten grad samlet. Allerede i 1947 uttalte den nigerianske nasjonalisten og uavhengighetslederen Obafemi Awolowo at “Nigeria er ikke en nasjon. Nigeria er bare et geografisk uttrykk. Det finnes ikke ´nigerianere´, ikke slik det finnes engelskmenn, walisere eller franskmenn. Ordet ´nigerianer´er bare et uttrykk for å skille dem som bor innenfor Nigerias grenser fra dem som ikke gjør det.”

Britisk kolonistyre manipulerte, utnyttet og underbygde skillelinjer i samfunnet. Det nigerianske nasjonsbyggingsprosjektet resulterte aldri i et solid, nasjonalt fellesskap mellom de over 250 forskjellige etniske gruppene i landet, som snakker like mange språk. Blant de etniske gruppene er det gjerne tre som blir regnet som de dominerende - yorubaene i vest, iboene i øst, og hausa-fulaniene i nord. Den nordlige delen av landet er hovedsakelig befolket av muslimer, mens majoriteten i sør er kristne.

Pogromer og sultende barn

Den nye staten Biafra ble først og fremst støttet av ibo-folket i øst. Deres velutdannede og veltalende leder Chukwuemeka Odumegwu Ojukwu erklærte Biafras uavhengighet fra Nigeria i 1967. Det skjedde etter blodige pogromer mot ibo-befolkningen i nord. Pogromene kom som reaksjoner på et tidligere statskupp foretatt av en gruppe militæroffiserer med ibo-bakgrunn. De hadde også sammenheng med en oppfatning av at iboene var i ferd med å utvikle seg til å bli landets elite.

Nigeria svarte på Biafras uavhengighetserklæring med å gå til krig for å bevare landets enhet. Biafranerne kjempet standhaftig tilbake. Til tross for sin store underlegenhet når det gjaldt antall soldater, mat, våpen og ammunisjon, vant de mange slag.

Etter krigen fulgte det ikke noe rettsoppgjør eller noen nasjonal forsoningsprosess, til tross for en mengde rapporter om overgrep og krigsforbrytelser

Krigen utviklet seg etterhvert til en blodig konflikt som gikk hardt
ut over sivilbefolkningen i Biafra, blant annet på grunn av en blokade
satt i verk av Nigeria. Mange husker fortsatt dramatiske
fjernsynssendinger fra krigen, spesielt bildene av sultende barn. Dette
var i fjernsynets barndom, og bildene utløste en storstilt internasjonal
hjelpeaksjon, hvor også Norge deltok.

”Ingen vinner, ingen taper”

Etter krigen fulgte det ikke noe rettsoppgjør eller noen nasjonal forsoningsprosess, til tross for en mengde rapporter om overgrep og krigsforbrytelser. Derimot fulgte en gjenoppbygging og reintegrering av områdene som hadde utgjort Biafra. President Gowon skal i tiden etter krigen ha fortalt at han ikke delte ut en eneste medalje for krigsinnsatsen i Biafra, da folket der var hans brødre og søstre, og medaljer kunne bidra til krangel i «søskenflokken».

Minnene fra krigen ble stuet bort, men ikke glemt. Spørsmålet om Biafra har alltid murret i bakgrunnen i Nigeria, men det var først i 2015, da Nnamdi Kanu, leder for foreningen The Indigenous People of Biafra (Biafras urbefolkning), ble arrestert av nigerianske myndigheter, at temaet for alvor kom tilbake på dagsordenen. Masser av folk, spesielt unge menn, i den østlige delen av Nigeria tok til gatene og krevde Kanus løslatelse. Agitasjonen fortsatte og ekspanderte. Demonstrasjoner med tusenvis av deltakere som vifter med Biafras flagg og synger Biafras gamle kampsanger er nå et ikke uvanlig syn i områdene som en gang utgjorde Biafra.

Frustrasjon

De fleste analytikere utenfor Biafra-bevegelsen anser det som lite sannsynlig at Biafra vil gjenoppstå som stat. Grunnen er simpelthen at Biafra-bevegelsen ikke har så bred støtte som den tidvis gir uttrykk for. Mange etniske minoritetsgrupper i øst er sterkt imot løsrivelse. I tillegg krever lovlig løsrivelse både godkjenning av Nigerias parlament og folkeavstemning i de aktuelle delstatene. Flere av disse delstatene har store petroleumsforekomster, noe det skal godt gjøres at lederne fra de andre regionene i Nigeria vil gi slipp på.

Demonstrasjoner med tusenvis av deltakere som vifter med Biafras flagg og synger Biafras gamle kampsanger er nå et ikke uvanlig syn i områdene som en gang utgjorde Biafra

I områdene som tidligere utgjorde Biafra er det, til forskjell fra det fattige nordøst, hvor Boko Haram herjer, mye mindre analfabetisme og fattigdom, og kristendommen dominerer. Men utviklingen øst i Nigeria har likevel stagnert. Det finnes mange universiteter i regionen og mange som tar seg gode utdannelser, men det finnes ekstremt få arbeidsmuligheter. Arbeidsledigheten, i tillegg til dyp korrupsjon og mistillit til staten, er kilde til frustrasjon og sinne som har fått mange unge iboer ut på gata for å kreve et selvstendig Biafra. Folket i øst føler seg marginalisert, ignorert, utnyttet og forbigått. Hva er det så Biafra-agitatorene gir folket? De tilbyr et alternativ til tingenes tilstand. Dette alternativet kan de fleste i øst forholde seg til, til tross for at den overveiende majoriteten blant dem som nå agiterer for Biafra er unge folk som ikke var født da Biafra eksisterte

Hvordan bør Nigeria som land møte denne utfordringen? Gjennom åpenhet omkring krigen, ærlighet og dialog. Det bør ikke være et tabu å snakke om Biafra-krigen, ei heller hva folket i øst ønsker for seg og sin framtid. President Muhammadu Buhari har nå sittet ved makten i halvannet år, og hans  hovedfokus har vært på å bekjempe terrorgruppen Boko Haram, nord i Nigeria. Men for å unngå nok en «exit» for Biafra, må myndighetene også finne en måte å imøtekomme behovene i øst på.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Phil Moore/AFP/NTB Scanpix

Kommentar

Hva er det med Norge og Sør-Sudan?

Hvordan kan vi forklare det sterke norske engasjementet gjennom 50 år for et område i Afrika som ikke engang eksisterte på kartet som eget land, da norske krefter begynte å engasjere seg?

Foto: flickr/jbdodane

Kommentar

Libya: I kven si interesse greip Vesten inn?

I dag er det fem år sidan Libyas leiar Muammar Gaddafi døydde i fangenskap. Kravet om at den USA-leda aksjonen mot Libya og den norske deltakinga i krigshandlingane skal granskast, veks no i styrke. 

Foto: NTB-Scanpix/AP

Kommentar:

Drap, valdtekter og to gamle, bitre menn

Mens Norge hadde somarferie gjekk Sør-Sudan gjennom sin verste sommar på lenge. På fem år har landets leiarar knust all optimisme og kasta landet ut i ein langvarig og bitter maktkamp.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe