Afrika.no Meny
Ulovlig skatteflukt:

Det store hullet i Afrikas lommebok

Betaler han sin skatt? Afrikas rikeste mann, den nigerianske forretningsmannen Aliko Dangote, var blant dem som fikk noen riper i lakken i Panamapapirene.

Hvert år forsvinner det mye mer skattepenger ut av Afrika enn det kommer bistandspenger inn. Problemet er enormt, men de som har ansvaret for å stanse dette er ofte de samme som tjener på den ulovlige skatteflukten på kontinentet.

Tidligere i år vakte det stor oppmerksomhet da de mye omtalte Panamapapirene ble lagt fram i aviser over hele verden. Skatteunndragelser ble for alvor satt på dagsorden, og rikfolk over hele kloden skalv i buksene.

Men allerede året før historiens største dokumentlekkasje publiserte Den afrikanske union (AU) en rapport som anslår at det årlig overføres minst 400 milliarder kroner fra det afrikanske kontinentet til utenlandske skatteparadiser.

Samtidig viser beregninger utført av FNs økonomiske kommisjon for Afrika at kontinentet mottar omlag 240 milliarder kroner i bistand. Med andre ord er beløpet som overføres fra afrikanske land til skatteparadis langt større enn summen kontinentet mottar i internasjonal utviklingshjelp.

Og det stanser ikke der. For anslagene til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) er enda høyere enn tallene fra AU-rapporten: De anslår at beløpet som forsvinner ut er tre ganger så stort som det Afrika mottar i bistand.

Og velger man å tro Tax Justice Network er anslaget enda høyere. De mener at ressursene som unndras er hele ti ganger større enn den samlede bistanden til Afrika.

Kunstig fattigdom

Dersom praksisen med skatteparadiser ble ulovlig, ville internasjonal bistand i teorien kunne reduseres ytterligere, samtidig som afrikanske land ville sitte igjen med en større del av den økonomiske kaka og egenfinansiert vekst.

Når enorme ressurser plasseres i skatteparadiser istedenfor i nasjonale statsbudsjetter, fører det til at en kunstig fattigdom dannes i prosessen. Istedenfor at velferden blir fordelt, forsvinner pengene til kontoer i utlandet som er eid av ledere og andre elitepersoner. Dermed uteblir den brede, sosiale og økonomiske utviklingen. Det betyr at barn ikke får skolegang fordi utdanningssystemet ikke er godt nok, og at mennesker dør unødig fordi de ikke har råd til medisinsk hjelp.

Med 414 millioner afrikanere som lever i ekstrem fattigdom, det vil si under 1,25 dollar om dagen, blir konsekvensene av denne politikken derfor svært alvorlige for det afrikanske kontinentet. Og problemet er altså delvis forårsaket av kontinentets statsledere og mektigste personer.

Selv om ikke all offshore-aktivitet skader afrikanske interesser, viskes linjene mellom lovlig og ulovlig kapitalflyt ut i det totale fraværet av åpenhet.

Og samtidig som skattepenger fortsetter å lekke fra kontinentet, er pengestrømmen inn avtakende. De nyeste tallene fra OECD viser til reduserte bistandsbudsjetter blant en rekke nasjoner på grunn av en usikker verdensøkonomi, samtidig som mange land velger å anvende bistandsbudsjettene sine på flyktninger i eget land.

For eksempel USA, som er verdens største giverland, reduserte i fjor bistanden fra allerede beskjedne 0,19 prosent av brutto nasjonalinntekt,til 0,17 prosent. Med avtakende bistandsmidler og en redusert økonomisk vekst over hele det afrikanske kontinentet øker behovet for nasjonale skatteinntekter.

Ingen utvikling uten skatteinntekter

Konsekvensene av den utbredte praksisen med skatteunndragelse og pengeflukt blant politikere, eliter og kriminelle er omfattende, og utgjør en trussel for land med svake statssystemer og økonomiske utfordringer.

Når flernasjonale selskaper benytter seg av avanserte konsernstrukturer for å få pengene ut av det afrikanske kontinentet, svekker dette statsoppbyggingen og opprettelsen av effektive skattesystemer og institusjoner, med andre ord muligheten til å bygge en velferdsstat.

Og som nevnt knytter lekkasjene også en rekke afrikanske statsledere og makteliter til skatteparadisene. Skatteparadiser fører til at disse kan flytte penger ut av landet, og det gjør det mulig å unndra skatt. Så da er spørsmålet: Hvem er det som skal stanse denne ulovlige pengeflyten?

Afrikanske ledere - og City of London

Afrika har en lang tradisjon med statsledere og eliter som beriker seg på nasjonale ressurser. Zimbabwes Robert Mugabe og Sudans Omar Al-Bashir er bare to eksempler på afrikanske presidenter som har gjemt unna sin formue i utlandet.

En rekke prominente afrikanske skikkelser har således også blitt nevnt i de såkalte Panamapapirene. Blant navnene til dem som er blitt avslørt er den nigerianske forretningsmannen Aliko Dangote, som topper Forbes-listen som den rikeste mannen i Afrika, Angolas oljeminister Jose Maria Kabola og den tidligere presidenten av Elfenbenskysten, Laurent Gbagbo.

Afrikanske statsledere bør begynne med å gi sivilsamfunnet tilgang på nasjonale budsjetter, og medier større spillerom.

Gjennom Panamapapirene kan man også begynne å ane omfanget av vestlige lands deltakelse, og at det ikke bare er afrikanere som gjemmer unna rikdom fra råvarerike land i Afrika. Ifølge den afrikanske journalisten Khadija Sharife går 80 prosent av denne ulovlige kapitalflyten gjennom City of London.

Selv om ikke all offshore-aktivitet skader afrikanske interesser, viskes linjene mellom lovlig og ulovlig kapitalflyt ut i det totale fraværet av åpenhet. Det er en rekke spørsmål som reiser seg. Slik som: Hvorfor valgte sønnen til Ghanas tidligere president, John Addo Kufdor, å bruke Mossack Fonseca til å administrere sitt pengefond? Og hvorfor blir en anerkjent høyesterettsdommer i Kenya knyttet til over 11 selskaper som er registrert på De britiske jomfruøyene?

Behovet for gjennomsiktighet

Et annet spørsmål som reiser seg er hvordan afrikanske og internasjonale institusjoner kan temme det voksende problemet med ulovlig kapitalflyt og korrupte praksiser i Afrika. Afrikanske statsledere bør begynne med å gi sivilsamfunnet tilgang på nasjonale budsjetter, og medier større spillerom.

Oppmerksomheten som fulgte etter avsløringene viser viktigheten av medienes rolle i arbeidet med å bekjempe skatteparadiser. Økt finansiell gjennomsiktighet er essensielt for å fjerne de intrikate selskapsstrukturene, som muliggjør skatteunndragelse og gir fritt spillerom for organisert kriminalitet og favorisering av verdens rike elite.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Phil Moore/AFP/NTB Scanpix

Kommentar

Hva er det med Norge og Sør-Sudan?

Hvordan kan vi forklare det sterke norske engasjementet gjennom 50 år for et område i Afrika som ikke engang eksisterte på kartet som eget land, da norske krefter begynte å engasjere seg?

Foto: Cornelius Kibelka/Flickr

Våpeninnkjøp og tvilsomme lån:

Ny gjeldskrise truer menneskerettigheter i Mosambik

I all hemmelighet har sikkerhetstjenesten og flere departementer i Mosambik tatt opp tvilsomme lån for å finansiere våpen. Anklager om korrupsjon blir kneblet, mens myndighetene må kutte i velferd og fattigdomsbekjempelse.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe