Mens unge folk i Afrika heier på ham, opp mot noe som ligner personkult, som har rukket langt utenfor landets grenser; føler det etablerte seg derimot truet av hans direkte tale og mot. Hans verdensanskuelse er ikke fremmed for afrikanere, men et perspektiv vestlige land bør begynne ta innover seg. Ikke alle liker denne retorikken, spesielt ikke Frankrike og USA.
Fenomenet Ibrahim Traoré mobiliserer støtte-demonstrasjoner i store byer i Afrika og Europa. Kritikken mot ham går spesielt på relasjoner til Russland (våpenhjelp) og innskrenking av pressefriheten.
Det som blir nedtonet av vestlige medier er at landet fortsatt er i alvorlig krig - mot dødelig jihadisme. Etter år med vestlig militær hjelp i Sahel ble fokuset flyttet til Europa. Krigen i Ukraina er like «langt-vekk-i-stan» derfra som kriger i Afrika sett fra Europa.
Nettmagasinet Afrika.no har møtt Afrika-ekspert og professor emeritus Ray Bush i Leeds. Hva er hans inntrykk av Ibrahim Traoré?
–Traoré er et produkt av flere militære intervensjoner både venstre-orienterte og reaksjonære. Influert av Thomas Sankara, vil han radikalisere sosiale strukturer og vise hva panafrikanisme kan være; men spørsmålet er i hvilken grad et militært regime kan være en radikal kraft. Det er derfor akademikere, både liberale og fra venstresiden, har vanskelig for å relatere til det han sier, fordi man tenker han er et resultat av totalitære og brutale regimer, forklarer Ray Bush.
Mangel på pressefrihet
Kritikken fra pressen, som er den fjerde statsmakt om man liker det eller ikke, går på Burkina Fasos utestenging av internasjonale medier. Aller først franske, France 24, RFI, Jeune Afrique og amerikansk presse, inkludert CNN.
Propagandakrigen er i gang, og det afrikanske perspektivet som er mye mer enn Traorés, er på sterk frammarsj på sosiale medier plattformer. Her i vestlige medier er det «status quo» selv om Traoré unektelig vekker oppmerksomhet. Artikkel fra BBC blir referert i denne saken, og Ibrahim Traorés egne ord blir belyst.
Det er hakket mer bekymringsfullt at Troaré knebler kritikk på hjemmebane. Medier i Burkina Faso er under søkelyset av MFWA (Media Foundation for West Africa). Det gjelder de fleste land i Vest Afrika som er å lese på www.mfwa.org
Rapporten som analyserer journalisters og medienes vilkår i Burkina Faso kan lastes ned på denne siden. Den slår fast at situasjonen for mediene er ytterligere forverret siden 2023. Mange journalister befinner seg i eksil, og mange har blitt truet til taushet.
I rapporten «Sikkerhetskrisens innvirkning på ytrings- og pressefriheten» heter det:
«I Burkina Faso er ytringsfriheten sterkt svekket, noe som fører til et klima av mistillit og frykt blant befolkningen. Hendelsene de siste årene, preget av politisk uro og økende usikkerhet, har skapt en atmosfære der innbyggerne er motvillige til å uttrykke sine meninger.»
For å sitere avdøde afrikakommentator Tomm Kristiansen: «sikkerhetssituasjon» er alle bortforklaringers mor.
Taler mot Valutafondet
Nå taler Ibrahim Traoré selv verdens finansielle og politiske institusjoner midt imot. Utdrag av hans taler til FN og IMF (det internasjonale valutafondet) som «sjokkerte» mange.
«Jeg snakker på vegne av en nasjon som lenge har blitt behandlet som et «gjeldsfengsel» Jeg snakker direkte til det internasjonale valutafondet. Ikke med skjelvende hender, men med en stemme forankret i århundrer med afrikansk smerte, men nå med afrikansk oppvåkning. IMF stilte seg som en «velvillig lege» som foreskriver økonomisk behandling til syke nasjoner, men det vi har lært er at det kan ta livet av pasienten.»
Han adresserer med dette Afrikas gjeldskriser som knebler mange lands økonomi, og er årsaken til at offentlig forbruk strammes inn, da IMF krever innstramming av offentlige budsjetter.
«Burkina Faso og hele Afrika våkner, og vi ber ikke om tillatelse. Jeg kommer ikke for å tigge om kansellering av gjeld eller gjeldslettelser. Jeg kommer for å fortelle hva ingen afrikansk leder har våget å si høyt nok: Vi aksepterer ikke lenger deres økonomisk politikk, som reduserer vårt folk til tiggere, mens gullet vårt fyller vestens hvelv»
«Vi danser ikke lenger til rytmen av betingelser som forringer våre offentlige tjenester, og som lammer bøndene våre og tvinger ungdommene våre i eksil. Vi aksepterer ikke lenger å bli fortalt at god styring betyr å overlate våre ressurser til internasjonalt selskaper»
«IMF tilbød «partnerskap», men når den ene parten tjener på at den andre blør er det ikke partnerskap» (Ibrahim Traoré til IMF)
«Samtalen må foregå mellom utlåner og låntaker, som mellom likemenn, mellom nasjoner, mellom sannhet og usannhet. Dette er et oppgjør, og det begynner nå. Gjelden, som blir av den typen lån dere tilbyr Afrika, er ikke et utviklingsverktøy det er ikke en bro til velstand, det er såkalt strukturell tilpasning. En straff vi opplever som en generasjonsfortvilelse»
«La meg spørre hvordan kan en nasjon som er rik på gull, uran, kobolt og har fruktbar jord, ikke ha råd til å mate sine egne barn?»
«Det er en økonomisk ligning som ikke går opp, og dette er ikke utvikling, det er dominans. Dette er ikke globalisering det er nykolonialisme og vi er den nye afrikanske generasjonen. Vi er ferdige med å applaudere politikk som ikke gagner oss selv. Hva med økonomiene våre? I effektivitetens navn vil vi ikke lenger bytte vår suverenitet mot lån som ikke gagner oss.»
Det Ibrahim Traoré forkynte til Valutafondet er slett ikke vanskelig å forstå, heller ikke noe nytt. De fleste ser urimeligheten i at Afrika er nedsyltet i gjeld til Verdensbanken. En gjeld kontinentet ikke lenger kan bære. Dette utspiller seg i praksis gjennom reduserte lønninger til offentlige ansatte – med nedgangen i helsesektoren på opptil 50 % – i mange land. Resultatet er dårligere tjenester og økende fattigdom. Dette henger utvilsomt sammen med tiltak fra IMF og Verdensbanken, et problem som har vært belyst i flere tiår.
Verdensbanken sier at inflasjonen hadde steget fra 0,7 % i 2023 til 4,2 % i 2024, men den ekstreme fattigdomsraten, som refererer til folk som lever på mindre enn 2,15 dollar per dag, hadde falt med nesten to prosentpoeng til 24,9 % på grunn av «robust vekst» i landbruks- og tjenestesektoren, skriver BBC i mai.
Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken har fremsatt en generelt optimistisk vurdering; Likevel er fattigdommen fortsatt utbredt i Sahel-regionen.
Fattigdom blir gjerne drivkraften bak kvegtyveri, vold og konflikt. I verste fall kan unge bli lokket til å slutte seg til jihadister i jakten på økonomisk gevinst, noe som har blitt et stort problem i Sahel.
Erfaring fra fronten
Soldaten Ibrahim Traoré har kjempet på frontlinjen mot jihadister, og han deltok i MINUSMA – FN-styrkene i Mali. Året 2018 ble han utnevnt som en av MINUSMA-soldatene som «viste mot» under store opprørsangrep i Tumbuktu-regionen. Og kjempet senere mot opprørere i eget land noe han må fortsette med, da jihadismen vedvarer. Det ble rapportert drap på 200 sovende soldater på grensen mellom Burkina og Mali den siste uken i mai.
Traoré tok makten i et militærkupp i september 2022 og styrtet oberst Paul-Henri Damiba, som ved et tidligere militærkupp hadde fjernet demokratisk valgte presidenten Roch Marc Kabore som hadde makten mellom 2015-2022.
Sahel-alliansen i kortversjon
Nå har Burkina Faso, Mali og Niger gått inn for å samarbeide militært og økonomisk i Sahel for å knekke jihadismen, terroren som tar uskyldige liv, og hvis agenda er å skape kaos og ta kontroll over land og ressurser. De aller verste er IS in the Greater Sahel (ISGS) som kom nordfra og JINIM en sammenslutning av fem jihadistgrupper.
Etter militærkuppene i landene Mali, Burkina Faso og Niger (2020- 2023) formet de Sahel-Alliansens Stater (AES) som førte til utestenging fra ECOWAS, det økonomiske samarbeidet i Vest Afrika. ECOWAS er kritisert for å stå på Frankrikes side i tykt og tynt. AES vil de krige mot terror som ironisk nok slo rot –etter nesten ti år med franske operasjonen Barkhane– i et stort grenseområde mellom de tre landenes til dels ukontrollerte ørkenområde.
Det må finnes en løsning, men vesten står ikke lenger på landenes side. Hvor skal man da søke militær støtte? Noe av bakgrunnen til at landene søker militært samarbeid med Russland.
Store endringer har skjedd i Vest Afrika etter USA og Europa trakk ut FN-styrkene, etterfulgt av uttrekkingen av det franske militæret, som hadde gjort seg upopulære i befolkningene som ikke skjønte deres oppdrag, siden terroren eskalerte.
Hva vil skje i Burkina?
Det store spørsmålet er hvor lang blir veien mellom vise ord til bærekraftige resultater, og hva skjer i realpolitikken?
Burkina Faso ligger på 4. plass og Mali 5. plass på topp ti-listen av verdens mest glemte fluktkriser omtalt tirsdag denne uken på NRK nyheter.
–Nasjonaliseringer av gruver er progressiv og venstreorientert politikk, og disse kan kollektiviseres, og inntektene kommer staten til gode, som igjen får muligheten til bygge strukturer. Ikke minst landbruket, som har blitt automatisert, fått traktorer og irrigasjonssystemer, men de har samtidig utfordringer med sikkerhetssituasjonen grunnet islamist opprørere. Nasjonaliseringen skremmer bort utenlandske selskaper, men til Traorés forsvar må sies at han beskatter russiske gruveselskaper som opererer i Burkina Faso. Han gir ikke noe gratis til Russland eller Kina. Landet trenger store inntekter for å promotere sitt prosjekt med nasjonal suverenitet, sier Ray Bush.
Sahel-Alliansen blitt et horn i siden for ECOWAS og AU.
– De tre landene har satt nye tollsatser på import fra ECOWAS, noe som er utfordrende for organisasjonen. I tillegg er det utfordringer i forholdet til Den afrikanske union (AU), som har et liberalt verdigrunnlag og opplever vanskeligheter med militære regjeringer ettersom AU får to tredeler av sitt budsjett fra Europa og USA, kan de risikere sanksjoner fra europeiske stater hvis de unnlater å kritisere venstreorienterte regjeringer, forklarer professor og Afrika-ekspert Ray Bush
Han mener at for at et regime skal overleve, er det avgjørende å oppnå konkrete resultater. Snittalderen på befolkningen i Burkina Faso er over 17 år.
–Unge skolerte folk vet hva de vil ha, men de har aldri fått det de trenger tidligere. Hvis lederen iverksetter reformer og hever levestandarden vil prosjektet lykkes. Og Traoré leverer så langt.
Men hva trekker folk ut i gatene i London til støtte for en leder i Vest Afrika?
I artikkelen fra BBC News (12.mai 2025) “Why has Burkina Faso’s junta leader captured hearts and minds around the world?” får man litt innsikt.
«Budskapet hans har gitt gjenklang over hele Afrika og utenfor kontinentet, og beundrerne hans ser ham som en som er arvtager etter afrikanske helter som Burkina Fasos egen Thomas Sankara – en marxistisk revolusjonær som noen ganger omtales som «Afrikas Che Guevara».
«Traorés innflytelse er enorm. Jeg har til og med hørt politikere og forfattere i land som Kenya i Øst-Afrika si: 'This is it. He is the man'» sa Beverly Ochieng, seniorforsker ved det globale konsulentfirmaet Control Risks, til BBC.
Som en del av det Traoré kaller en «revolusjon» for å sikre at Burkina Faso drar nytte av sin mineralrikdom, bygger juntaen også et gullraffineri og etablerer nasjonale gullreserver for første gang i historien. Juntaen har også nasjonalisert to gullgruver som tidligere var eid av et børsnotert firma i London, og kunngjorde forrige måned at de planla å ta kontroll over flere utenlandskeide gruver, skriver BBC.
I april sa IMF at til tross for et «utfordrende humanitært og sikkerhetsmessig» miljø i Burkina Faso var det forventet at økonomien ville forbli «robust» i 2025, og at regimet hadde gjort «prisverdige fremskritt» med å øke den nasjonale inntekter, begrense den offentlige lønnsutgiften og øke utgiftene til utdanning, helse og sosial velferd.
Til tross for disse rapportene fra internasjonale finansinstitusjoner, har forholdet til både Frankrike og Amerika kjølnet. Artikkelen er å lese i sin helhet på BBC.
