Thomas Sankara – Arven etter Afrikas Che

Sankara, ofte kalt «Afrikas Che Guevara», kom til makten i Øvre Volta i 1983 gjennom et militærkupp ledet av hans kamerat Blaise Compaoré. Noe av det første han gjorde som president var å endre navnet fra Øvre Volta, som var navnet Frankrike hadde gitt det Vestafrikanske landet under kolonitiden, til Burkina Faso, som kan oversettes til «The land of upright people», eller «det oppriktige folks land». Sankara, som var en ivrig gitarist og musiker, komponerte også en ny nasjonalsang. Som en dedikert marxist og anti-imperialist, innførte Sankara en rekke reformer som vakte oppsikt både på det afrikanske kontinentet og i Vesten, og han var særlig kritisk til de tidligere koloniherrene Frankrike om internasjonale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken. Han avviste internasjonal bistand, gjorde Burkina Faso selvforsynt av matproduksjon i løpet av sin tid som president, og nasjonaliserte landets naturressurser. Han oppfordret også til en samlet afrikansk front mot u-landsgjeld og kolonigjeld.

Som president ble Sankara betraktet som en mann av folket, noe som gjenspeilet seg både i reformene som ble innført, og hvordan han opptrådde som leder. Han reduserte lønningene til regjeringen og statsansatte kraftig, inkludert sin egen. Han skiftet ut regjeringens offisielle biler fra Mercedes til Renault 5, den billigste bilen man kunne kjøpe i Burkina Faso på den tiden. Sine egne eiendeler begrenset han til en bil, fire sykler, tre gitarer, og et kjøleskap, og aircondition ble fjernet fra presidentkontoret, da dette var en luksus vanlige burkinabé ikke hadde råd til. Sankara var kjent for å jogge og sykle rundt i hovedstaden Ouagadougou uten følge av livvakter.

Innenrikspolitisk fokuserte Sankara på utdanning og helse. Regjeringen initierte blant annet en nasjonal leseferdighetskampanje som økte leseferdighetene i landet fra 13 prosent i 1983, til 87 prosent i 1987. Sankara startet også et vaksinasjonsprogram som sikret at 2,5 millioner mennesker ble vaksinert mot blant annet gul feber og meslinger. Sankara forfektet også et radikalt annerledes syn på kvinners rettigheter enn det som hadde vært dominerende i et tradisjonelt patriarkalsk samfunn. Han tillot kvinner i militæret og i høye posisjoner i hans regjering, og han gjorde tvangsekteskap, polygami, og kjønnslemlestelse ulovlig. Det skal også nevnes at Sankara mottok skarp kritikk blant annet for å forby opposisjonspartier og fagforeninger, og for at det ble slått ned på mange som ble oppfattet som de motarbeidet revolusjonen.

Men det var Sankaras utenrikspolitikk og motstand mot imperialisme, bistandssystemet, og u-landsgjeld som ble lagt størst merke til internasjonalt. Dette gjorde at han ble oppfattet som en trussel av flere sentrale vestlige aktører, deriblant et Frankrike som ønsket å opprettholde sin sterke innflytelse i Vest-Afrika. I en av hans mest berømte taler uttalte Sankara: «Landet vårt produserer nok til å kunne brødfø alle, vi kan til og med produsere mer enn vi trenger. Dessverre, på grunn av mangel på organisering, må vi fortsatt tigge om mathjelp. Denne typen bistand er kontraproduktiv og har fått oss til å tenke at vi bare er tiggere som trenger hjelp. Vi må legge til siden denne typen bistand og lykkes i å produsere mer selv, fordi den som ikke mater deg kan heller ikke kreve noenting av deg (…) mange spør «hvor er imperialismen?» se på tallerkenene deres når dere spiser. Denne importerte risen, maisen og hirsen – det er imperialisme. Du behøver ikke lete lengre enn dette».

Under en tale til Organisasjonen for Afrikansk Enhet (forløperen til den Afrikanske Union) i Addis Ababa i 1987, oppfordret han de andre afrikanske landene til å bli med Burkina Faso i å stå imot u-landsgjeld, og forutså sin egen undergang hvis han måtte stå alene i denne kampen: «Herr President, jeg ønsker at denne konferansen skal ta opp det presserende behovet for å si klart ifra at vi ikke kan betale gjelden. Ikke med en krigers ånd – men for å forhindre at vi blir drept individuelt. Hvis Burkina Faso står alene om å nekte å betale, vil jeg ikke være her under neste konferanse! Men med alles støtte, som jeg trenger, vil vi ikke måtte betale. Ved å gjøre dette vil vi kunne benytte våre magre ressurser til vår egen utvikling». Han skulle vise seg å ha rett, da han ble drept bare måneder senere.

15. oktober 1987 ble Sankara drept under et statskupp ledet av Blaise Compaoré, og med støtte av Frankrike og Côte d’Ivoire. I etterkant tok Compaoré makten i landet, og reverserte de fleste reformer Sankara hadde innført, og Burkina Faso ble igjen medlem av Verdensbanken og IMF. Compaoré satt ved makten de neste 27 årene, og var i sin periode som president kjent som Frankrike og USAs sterkeste allierte i regionen. I 2014 oppsto det omfattende opptøyer da det ble forsøkt å endre grunnloven slik at Compaoré kunne sitte lengre som president. Blant annet ble parlamentet i Ouagadougou stormet, og det ble påsatt branner inne i bygningen.

Opposisjonen sammenliknet opprøret med den arabiske våren. Dette endte med at Compaoré ble avsatt som president, og han flyktet til Côte d’Ivoire. Det ble avholdt valg på senåret 2015, og Roch Marc Christian Kaboré ble ny president for partiet Peopple’s Movement for Progress. Kaboré ble gjenvalgt i november 2020, etter en lengre periode preget av vold og ustabilitet i landet. Thomas Sankaras arv og idealer var og er en viktig inspirasjonskilde for de unge demonstrantene som ledet protestene som førte til Compaorés avgang som president i 2014. Som Sankara selv sa: «Du kan drepe revolusjonære som individer, men du kan ikke drepe idéer».

Denne artikkelen bygger på boken Thomas Sankara – An African Revolutionary av Ernest Harsch, og dokumentarfilmene Thomas Sankara – The Upright Man og Faces of Africa – Sankara’s Ghost.