Regionen rundt Soummam-elven i Algerie har lenge vært kjent for sitt landbruk. Her finnes århundrer gamle oliventrær og en mangfoldig og rik flora og fauna med flere beskyttede arter. Regionen er kjernen i et stort landbrukssenter som forsyner hele landet og produserer flere merker mineralvann og det lokale ølet Albrau.
Men et statlig prosjekt som ble lansert i juli, kan forstyrre økosystemet og landskapet radikalt. Myndighetene i Algerie vil framskynde utvinningen av en bly- og sinkgruve som har vært planlagt – og fryktet – i nesten to tiår. Den skal utvikles av fellesforetaket Western Mediterranean Zinc (WMZ), et partnerskap mellom det statseide gruveselskapet Sonarem og det australske gruveselskapet Terramin i samsvar med 51/49-regelen i landets finanslov, som krever at den algeriske parten har aksjemajoriteten.
Regjeringen insisterer på at prosjektet er nasjonalt og i tråd med landets ambisjoner om å bli en stor aktør i gruveindustrien. Samtidig har forskere og aktivister bedt om at Terramin granskes. Både det australske gruveselskapets mangel på internasjonal ekspertise, samt mangelfull informasjon om avtalen med algeriske myndigheter, har vakt bekymring.
Mange lokale innbyggere er bekymret for at gruveutbyggingen kan ødelegge livsgrunnlaget deres og tvinge dem til å flytte. De to landsbyene Amizour og Tala Hamza, med henholdsvis 45 000 og 15 000 innbyggere, vil bli rammet av gruveprosjektet. Hvis prosjektet gjennomføres, vil flere titalls familier bli tvunget til å forlate hjemmene sine. Regionens historiske og immaterielle kulturarv vil også være truet, ettersom martyrer fra den algeriske revolusjonen ligger begravet der. Det samme gjør mange av innbyggernes nære og kjære.
«Dette er en gruve midt i paradis», klager en innfødt i regionen. «Innbyggerne er ikke bare redde for miljø- og helseskader, men også for å bli tvangsflyttet. De har en spesiell tilknytning til jorden sin. Det er en vakker region hvor de lever et rolig liv, og mange av dem livnærer seg av fjelljordbruk. Foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene deres ligger begravet der. Hvis området blir ødelagt, vil de miste alt.»
I juli offentliggjorde algeriske myndigheter et dekret som nedgraderer vernestatusen til et jordbruksareal som skal brukes som logistikkbase for å få tilgang til gruven. Ikke overraskende har debatten om utvinningen og dens miljøkonsekvenser blitt kvalt av lokale myndigheter og, enda viktigere, av beslutningstakere i hovedstaden. Prosjektet har blitt fremmet som en av presidentens prioriteter, noe som gjør beslutningen mer ugjennomsiktig og vanskelig å motsette seg, særlig i dagens undertrykkende klima. Dessverre har ingen offisielt rådført seg med lokalbefolkningen før kunngjøringen i juli, selv om deres og framtidige generasjoners helse står på spill.
Sivilsamfunnsaktører og eksperter etterlyser en åpen og transparent debatt med myndighetene. Ifølge aktivister er lokalbefolkningen, spesielt i Ait Bouzid og Ibazghichen, to nabolandsbyer i utvinningsområdet, i stor grad imot prosjektet og har uttrykt sin bekymring gjennom flere underskriftskampanjer som er sendt til myndighetene. De har ikke blitt besvart, og myndighetene har ikke tatt kontakt med lokale foreninger eller politiske aktører.
13. mai 2022 arrangerte en gruppe foreninger fra Amizour og Tala Hamza en fottur i gruveområdet for å øke bevisstheten om farene ved mineralutvinning, og for å oppfordre til bevaring av regionen. Turen samlet over 200 mennesker, til tross for at den fant sted under undertrykkelsesbølgen som skulle kneble protestbevegelsen Hirak og andre former for opposisjon. Ifølge flere personer som deltok på arrangementet, ble deltakerne holdt tilbake ved en veisperring hvor sikkerhetsstyrkene registrerte personopplysningene og kjøretøyene deres. Et team fra Radio M, som var kjent for sin uavhengige dekning og ble stengt i desember 2022 etter fengslingen av redaktøren Ihsane El Kadi, ble stoppet i en time og avhørt. I et intervju hevdet en aktivist at flere personer hadde blitt skremt og til og med truet, ikke bare av sikkerhetsstyrker, men også av lokale representanter for politiske partier som står regimet nær.
En av innbyggerne i området, Kamel Aissat, er forsker, universitetsprofessor og aktivist i den Sosialistiske arbeiderpartiet (Parti socialiste des travailleursi) et opposisjonsparti som ble forbudt i 2022. Aissat har vært tydelig i sin motstand mot prosjektet. I juli ble han arrestert da han skulle reise ut av Algerie. Han ble deretter innkalt og avhørt, før han noen dager senere ble satt under rettslig tilsyn etter en domsavgjørelse, noe som betyr at hans bevegelser og møter vil bli nøye overvåket og dermed begrenset. Han er siktet for å ha undergravd landets nasjonale enhet, og for å ha publisert informasjon som kan skade nasjonale interesser. Rettsforfølgelsen øker presset på lokale aktivister. Flere personer jeg kontaktet, nektet å uttale seg av frykt for represalier eller på grunn av pågående rettssaker som følge av deres engasjement i Hirak.
«Makthaverne har sådd et klima av terror», sa en lokal innbygger til meg.
«[Prosjektet] vil påvirke hele Soummam-dalen. Alle her og i nabobyene vil bli berørt, [helt ut til] Middelhavet», advarer Samir Larbi, en PST-aktivist fra nabobyen El Kseur.
Andre sivilsamfunnsaktører deler hans bekymring for spredning av tungmetaller i grunnvannet og luften. «Det vil få katastrofale følger for landbruket, spesielt siden regionen er kjent for å ha fruktbar jord. Grunnvannet vil bli forurenset, noe som igjen vil forurense hele Bejaia-regionen», understreker en aktivist.
Kritikerne mener at miljøskadene er større enn de økonomiske og sosiale fordelene. Det er allerede stor mistillit til myndighetenes evne til å håndtere miljøspørsmål. Et nylig eksempel er den svake responsen på dødsbrannene i Bejaia-regionen i 2021 og i sommer. Et annet eksempel er bekymringen for dårlig avfallshåndtering, noe som skaper frykt for håndteringen av det giftige avfallet fra gruven.
Planen, hevder de, er i strid med gruvelovgivningen som ble vedtatt i 2014, og som sier at det ikke skal åpnes gruver i vernede områder. Soummam-dalen er klassifisert som et våtmarksområde beskyttet av den internasjonale Ramsar-konvensjonen, som Algerie ratifiserte i 1984. I tillegg påpeker de at det ikke har blitt gjennomført noen grundig offentlig konsekvensutredning. De misliker også regjeringens vurdering av om utvinningen er miljømessig gjennomførbar, som de mener burde vært utført av en uavhengig organisasjon. Medlemmer av opposisjonspartiet (Assemblement pour la Culture et la Démocratie) Samling for kultur og demokrati, i Tala Hamza og partiets regionale kontor var blant de få politiske aktørene som tok til orde mot uklarhetene rundt prosjektet, og krevde en reell og offentlig tilgjengelig konsekvensutredning.
«Å utvide gruveutvinningen til andre naturressurser enn hydrokarboner dekker ikke over det økonomiske sammenbruddet som preger landet. En utvidelse må aldri skje i det skjulte og ved å forby debatt og råd fra eksperter på området», erklærte RCDs kontor.
I et intervju med det statlige nyhetsbyrået Algeria Press Service i juli hevdet Nadjiba Bourenane, generaldirektør for gruver i energi- og gruvedepartementet, at «alle nødvendige studier for å realisere dette strategiske prosjektet er gjennomført, særlig den detaljerte mulighetsstudien som omfatter flere tekniske komponenter, nemlig leting, utvinning, foredling, gruveplanlegging og miljøpåvirkning, samt den teknisk-økonomiske studien med økonomisk modellering, i tillegg til utviklingen av en markedsstudie for å kunne bevise lønnsomheten av denne investeringen».
Ifølge regjeringen forventes gruven å ha en levetid på rundt 20 år og vil sysselsette 700 personer direkte og 4000 totalt. I en region der staten generelt har vært fraværende, mener imidlertid motstanderne av prosjektet at det ikke vil føre til en bærekraftig utvikling, men bare er en kortsiktig økonomisk mulighet for australske Terramin og deres algeriske motpart. De understreker at jobbene som vil bli skapt, ikke er spesialiserte, og at utvinningen av gruven ikke vil styrke den lokale økonomien. Landets nyere historie underbygger skepsisen deres. I løpet av de siste tiårene har den algeriske befolkningen i liten grad fått nyte godt av landets enorme olje- og gassressurser. Statens økonomiske politikk, som har basert seg på eksport av disse ressursene, har ikke ført til utvikling i de berørte regionene, men har kun favorisert den sørlige delen av landet og opprettholdt en rentenist-økonomi.
PST-aktivisten Larabi mener at dette er gammel regjeringspolitikk som har skutt fart under president Tebboune. «Den nåværende politikken er basert på ekstraktivisme og uhemmet bruk av ressurser», sier han.
Opprinnelig publisert 9. september 2023 av African Arguments.
