Den glemte lungen i Kongo

Den demokratiske republikken Kongo er blant de landene i verden som har flest naturressurser. Over halvparten av all kobolt ­– mineralet som utgjør grunnlaget for all moderne teknologi, som smarttelefoner – utvinnes fra Kongo.

At landet forsyner verden med en helt essensiell brikke i moderne teknologi, skulle gjort Kongo til et av verdens rikeste land. I stedet er Kongo et av de aller fattigste, fordi landet blir utnyttet for sine ressurser. Regnskogen er intet unntak. Man kan trekke direkte linjer fra belgisk kolonitid. Et verdensberømt bilde viser brutaliteten i datidens lukrative gummiindustri: En far stirrer på hendene og føttene som er kuttet av hans fem år gamle datter av belgiske koloniherrer. Lemlestingen var straffen barnet fikk fordi dagens gummikvote ikke var møtt.

Kong Leopold av Belgia tyranniserte Kongo fra 1885 til 1908 med sin egen berikelse som mål. En antar at mellom 10 og 15 millioner kongolesiske slavebundne i gummiindustrien døde under hans voldelige regime. Sulten etter gummi vedvarer, og de siste fem årene har 500 kvadratkilometer blitt ryddet vekk for palmeolje og gummiplantasjer.

Internasjonale markedsinteresser som tømmerdrift og fjerning av skog for å dyrke jorda er i dag blant de største drivkreftene bak avskogingen. Presset disse kreftene legger på regnskogen er enormt. Fra 2000 til 2014 mistet regnskogen områder som tilsvarer størrelsen på landet Bangladesh, på grunn av avskoging. Om utviklingen fortsetter, vil den største regnskogen i Afrika være borte innen 2100. Grunnet landets fattigdom har man begrensede muligheter både økonomisk og teknologisk til å stoppe ytterligere branner, noe som vil gjøre situasjonen enda verre enn den vi ser i Sør-Amerika, ifølge Irene Wabiwa Betoko, en skogsforvalter fra Greenpeace.

Avskogingen gjør livet til lokalbefolkningen verre, deriblant for urbefolkningen, som utgjør om lag to millioner mennesker. At regnskogen krymper, truer deres livsgrunnlag. Regnskogens urfolk er ekstremt godt tilpasset livet i skogen. Baka, en av de fire hovedgruppene urfolk i regionen, planter villkassava for å bistå både seg selv og skogens dyr. De har mer enn 15 ord for skogselefanter, basert på kjønn, alder og mytologisk status. Det gjør at de har oversikt over bestanden, og kan rapportere at den har minsket dramatisk på grunn av utenlandsk jakt.

Når urfolket mister sitt tradisjonelle levebrød og blir tvunget til å tilpasse seg storsamfunnet, er det et brudd på deres rettigheter som urfolk. Det har alvorlige konsekvenser. Kontakt med andre mennesker gjør dem mer sårbare for sykdom, og utenfor skogen kan de ikke benytte seg av naturmedisiner. Med manglende språk og ikke-konvensjonell utdanning stiller de i bunnen av det sosiale hierarkiet. Mange lever derfor en marginalisert og ressurssvak tilværelse. Om utviklingen fortsetter, vil denne assimileringen føre til at deres kulturelle tradisjoner, økologiske kunnskap og levesett, deres unike, lokale kunnskap, forsvinner.

Det paradoksale er at miljøvernorganisasjoner iblant arbeider mot urfolks interesser. Institut Congolais pour la Conversation de la Nature (ICCN), den kongolesiske regjeringens partner, sammen med World Wildlife Fund (WWF), er blant forkjemperne for å verne områder fra menneskelig påvirkning ved å danne naturreservater. Men de sidestiller all menneskelig aktivitet likt, fra profittdrevne og skadelige industriinteresser til urfolkets bærekraftige tilværelse i regnskogen.

Derfor blir mange urfolk omplassert, noe som fører til ytterligere marginalisering.

«ICCN og WWF har en gammeldags tilnærming – en danner enten en park eller et reservat,» sier Joseph Bobia, den nasjonale koordinatoren for Natural Resources Network. «Jeg tror på naturvern med folket. Hvis du fratar [urfolket] deres ressurser, dør de.» Det er forskjell på å leve side om side med regnskogen og på å tømme den totalt for sine ressurser. Derfor burde urfolk få bli i det som har vært deres hjem i flere tusen år, og kolonialistiske interesser hives ut umiddelbart.

Med over 10.000 plantearter og om lag 1700 forskjellige dyrearter er det biologiske mangfoldet i regnskogen blant de mest komplekse i verden. Skogselefanter, dvergsjimpanser og okapier (et hestedyr i sjiraff-familien) er blant de utallige dyrene som er unike for regnskogen. Krypskytteri (ulovlig jakt) på elfenben, ebolasmitte blant dvergsjimpanser og kidnapping av gorillababyer til den illegale kjæledyrindustrien er bare noen av måtene mennesker legger press på dyrebestanden på.

Jorda mister arter i høyt tempo, og minsker dermed sitt biologiske mangfold. Dette er så alvorlig at flere forskere mener vi er i den sjette masseutryddelsen. Dinosaurutryddelsen var den femte, og det er allment akseptert blant forskere at den ble forårsaket av en asteroide som traff jorda. «Nå er det mennesker som er asteroiden,» sier miljøjournalist Elizabeth Kolbert. Og den treffer, sakte, men sikkert, regnskogen i Kongo, med voldsom kraft.

På samme måte som med koboltindustrien gjør gummiindustrien og avskogingen lokalbefolkningen fattigere, men beriker eksterne og som regel vestlige aktører ytterligere. Å fokusere på avskoging i Kongo kaster også lys over andre koloniale forhold som Vesten helst ikke vil innrømme eller avsløre. Ikke rart, dermed, at avskoging her havner i skyggen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampen.