Afrika.no Meny
Politikk

Myten om den svarte velgeren

Det er på tide å innse at svarte amerikanere ikke er en enhetlig velgergruppe.

Det er en allment akseptert sannhet at svarte amerikanere stemmer i samlet flokk på Det demokratiske partiet, noe de har gjort helt siden de begynte å forlate Grand Old Party (som Det republikanske partiet ofte blir kalt) til fordel for Demokratene under president Franklin D. Roosevelt (1933–1945). Partibyttet på 1960-tallet, som startet med presidentvalget i 1964, markerte innledningen på et mer dramatisk skifte i svarte stemmemønstre i landet, som fortsatt vedvarer i dag. Siden det amerikanske presidentvalget i 1976, har demokratene vunnet ikke mindre enn 80 prosent av alle svarte stemmer. I sin historiske seier i 2008 fikk Barack Obama utrolige 95 prosent av svarte stemmer. Selv i andre føderale, statlige og lokale valg fortsetter svarte amerikanere å gi demokratiske kandidater en overveldende støtte, som i mellomvalget til Kongressen i 2018, da 90 prosent av svarte velgere stemte på demokrater.

Siden det amerikanske presidentvalget i 1976, har demokratene vunnet ikke mindre enn 80 prosent av alle svarte stemmer.

Sett under ett kan man tilgis for å la seg lede av generelle antakelser om svart stemmeatferd. Det er lett å se hvorfor teorien om at «90 prosent av svarte stemmer Demokratene» får gehør om vi kaster et tilfeldig blikk på historiske trender, undersøkelser og valgdagsmålinger. De aller fleste svarte folkevalgte i USA er demokrater, og rundt hver fjerde demokratiske velger er svart. Selv om tallene ikke lyver, kan de imidlertid villede eller lure oss. Å pakke velgermønstre og -preferanser sammen til en monolittisk «svart stemme», dekker over et nyansert mangfold av svart politisk tenkning som motsier en urokkelig lojalitet overfor Demokratene.

Idealiserte konseptualiseringer av den mytiske «svarte velgeren» tilslører forskjeller basert på kjønn, geografi, ideologi og andre faktorer som forklarer velgerpreferanser. Sørlig de regionale variasjonene fortjener en grundigere granskning. Nesten 60 prosent av svarte amerikanere bor i sør, ifølge USAs folketellingsbyrå. Med regionen som et slags Betlehem for svarte amerikanere, gir etnografien bak svart politisk sosiologi i stater som Mississippi, Georgia, Florida, Nord- og Sør-Carolina nøkkelinnsikt i hvordan og hvorfor svarte amerikanere velger slik de gjør.

Ingen andre amerikanske velgergrupper kjenner like godt som de svarte hvor mye topartisystemet setter på spill. Svarte amerikanere har alltid måttet navigere sin politiske deltakelse ut fra en prekær tilværelse. De er vant til små, gradvise forbedringer , inngår kompromisser og handler pragmatisk i et system som hindrer realiseringen av deres preferanser og påvirkningsevne. Ingenting av dette antyder at svarte velgere ikke bryr seg om kjernen i Demokraternes politiske agenda – det gjør de – men siden svarte velgere vil tape mye mer enn hvite velgere på en republikansk seier, legger de en usedvanlig høy innsats i å støtte de demokratiske kandidatene med størst vinnersjanser. For svarte velgere, som uttrykker sterk misnøye over president Donald Trump, er det å velge en demokrat til Det hvite hus høyeste prioritet i 2020-valget.

At svarte velgere i overveldende grad stemmer demokratisk, vil heller ikke si at de er liberale

Spesielt for svarte demokrater sør i USA, som bor i republikansk-kontrollerte stater med noen av de verste tilfellene av velgerundertrykkelse og partisk valgkretsinndeling, gir primærvalgene en mulighet til ikke bare å bestemme partiets kandidat, men også til å ha en meningsfull deltakelse i den demokratiske prosessen. Disse velgerne er stort sett tilbøyelige til å støtte kandidater som utmerker seg i den relasjonelle repsentasjonspolitikken – gjennom å ha en primær eller (sterk) sekundær tilknytning til sørstatene, kjenne svartes religiøse konvensjoner, vise engasjement for (og henvende seg til) respekterte samfunnsinstitusjoner, og bygge bro mellom svarte politiske eliter og folket de representerer.

For svarte sørstatsinnbyggere er tilhørighet til Det demokratiske partiet mer enn bare å utøve den grunnlovsfestede retten til fredelig forsamling – det er, for noen, å holde i hevd en hardt tilkjempet arv som strekker seg tilbake til flukten fra sørstatene (The Great Migration) og går veien om borgerrettsaktivist Fannie Lou Hamer og Mississippi Freedom Democratic Party. Det demokratiske partiet er med andre ord deres parti. Dette er temaet for en ny bok av Keneshia Grant, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Howard University: The Great Migration and the Democratic Party: Black Voters and the Realignment of American Politics in the 20th Century . Her skriver Grant om hvordan masseutvandringen til svarte sørstatsamerikanere i en periode der de to partiene kjempet intenst om presidentskapet, førte til at Demokratene endret syn i rasespørsmål.

At svarte velgere i overveldende grad stemmer demokratisk, vil heller ikke si at de er liberale. I omtalen av svarte velgere finnes det en tendens til å pålegge dem konvensjonelle (les: hvite) merkelapper, der ideologisk orientering, parti-identifikasjon og partilojalitet (som er overlappende, men ensartede fenomener) er smeltet sammen. For eksempel befinner et lite flertall av svarte i Sør-Carolina seg i moderat-til-konservativ-delen av skalaen, i likhet med de fleste svarte sørstatsvelgere. Under halvparten av alle svarte velgere identifiserer seg som «overbevist demokrat», ifølge et notat publisert av Joint Center for Political and Economic Studies og Third Way. Fordi erfaringen til svarte amerikanere skiller seg sterkt fra andre etniske grupper, har de en helt annen forståelse av ideologisk selvidentifikasjon, og merkelapper som «liberal» og «konservativ» stemmer ikke overens med parti-identifikasjon blant svarte velgere slik de gjør hos hvite velgere. Sagt på en annen måte: Hvite konservative velgere vil sannsynligvis identifisere seg som republikanere, mens svarte konservative ikke vil.

Årsakene til denne lojaliteten til Det demokratiske partiet er varierte og kompliserte. Ismail K. White og Chryl N. Laird forsøker å komme til bunns i dem i den nylig utgitte Steadfast Democrats: How Social Forces Shape Black Political Behaviour. I boka skriver de at svarte amerikanere opprettholder veletablerte konvensjoner om politisk deltakelse og gruppesolidaritet, som de håndhever gjennom kollektive normer og institusjonelle ordninger som fungerer som forsterkende mekanismer. Som en varig arv etter rasesegregeringen inngår svarte amerikanere for det meste i relasjoner til andre svarte, noe som øker omkostningene ved å avvike fra gruppens solidaritetsnormer. Dette betyr ikke at svarte velgere vil forbli lojale mot Demokratene for alltid, spesielt ikke med tanke på demografiske overgangstrender i den svarte befolkningen i USA. Men det antyder at de sosiale erfaringene til svarte amerikanere er nedfelt i stemmegivningen deres, noe som gjør tilhørighet til Det demokratiske partiet til en nødvendighet – samtidig som de utøver andre former for politisk deltakelse utenfor valglokalet på samme måte som andre rasjonelle, egeninteresserte politiske aktører.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som opprinnelig sto på trykk i Africa is a country.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Jerome Delay/AP/NTB Scanpix

Valget i Den demokratiske republikken Kongo:

Ble feil opposisjonskandidat utpekt som vinner?

Valget i Kongo representerte et framskritt i landets nyere historie. For første gang inntraff maktskiftet som et resultat av en politisk prosess som beveget seg i demokratisk retning. Men denne skjøre demokratiske prosessen ble undergravd av at republikkens nye president ble utnevnt i strid med det faktiske valgresultatet.

Foto: Bayo Omoboriowo/Nigeria Presidency/Handout/Reuters

Nigeriansk menneskerettsaktivist etter valget:

– Afrika trenger bedre ledere

Valget i Nigeria er gjennomført, nå er tiden kommet for å styre slik at befolkningen får et bedre liv og økt medbestemmelse, sier Idayat Hassan, leder for den nigerianske tenketanken Centre for Democracy and Development.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.