Da jeg kom til Norge som flyktning i 2006, føltes det som å vinne i lotto. Jeg var overlykkelig over det gode nye livet jeg skulle få. De første dagene var topp, selv om det var mye å venne seg til, og enkelte misforståelser. Etter hvert begynte likefullt realitetene å synke inn. Jeg var annerledes her, og jeg forsto rask at jeg hadde kommet til et samfunn der folk vokst opp med «Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika». Den nye identiteten jeg hadde fått, stemte ikke overens med den jeg var. Siden den gang har jeg vært opptatt av å fortelle nordmenn om meg og mitt opprinnelsesland. Jeg engasjerer meg i integrerings-prosesser i alt jeg gjør: som lærer, som konsulent og som skribent i Bergens Tidende.
Integrering av kongolesere skulle vært bedre
Det er mange trekk ved kongolesisk kultur som egentlig skulle gjort det relativt lettvint for kongolesere å integrere seg i det norske samfunnet. Majoriteten av kongoleser er kristne, og selv om vi har forskjellige etniske grupper og forskjellige kulturer innen Kongo, er alt påvirket av kristendom. Derfor er kongolesiske verdier ikke så forskjellige fra norske. Selve nøkkel til integrering er språk.
Ifølge forskning klarer kongolesere seg relativt bra når det kommer til språk. Språkforsker Guri Bordal Steien (2014) studerer kongolesere som kom til Norge i slutten av 1990-årene eller starten av 2000-årene, og viser at kongolesere ofte allerede er flerspråklige når de kommer til landet og har erfaring med det å lære nye språk i voksen alder. Det er kanskje ikke så rart at kongolesere er språkmektige. Kongo er et land med mer enn 200 forskjellige språk med fem nasjonale språk. Det er vanlig for en kongoleser å bli utsatt for forskjellige språk fra barndommen av. Det er ikke uvanlig å kunne minst tre forskjellige språk. På grunn av den flerspråklige situasjonen i Kongo er kongolesere både simultant og sekvensielt flerspråklige og snakker flere typologisk forskjellige språk.
Rettssaken ble fremstilt som et «freakshow», og fra begynnelsen av viste mediene ingen tillit til hverken systemet eller vitnene i saken. Det var som om norske medier var del av forsvaret til Moland og French.
Deltagerne i Steiens studie har som barn lært ett eller flere mindre kongolesiske språk (for eksempel mashi, ekonda, kishelele) og ett eller flere større kongolesiske lingua franca (ofte swahili eller lingala). I tillegg er fransk undervisningsspråk i Kongo. Kongolesere har videre hatt engelsk som skolefag, og noen har oppholdt seg ulike steder i Kongo eller i andre afrikanske land før de kom til Norge. Da de kom til Norge og lærte norsk, snakket de allerede minst fire noen så mange som åtte, andre språk.
Det skal sies at kongolesere sjelden trekkes frem som en problemgruppe, men kongolesere er nok heller ikke dem som integreres mest effektivt. Hvis kongolesiske grunnverdier ikke er så forskjellige fra norske, og mange kongolesere raskt behersker norsk godt nok til å ta videre utdanning, hvorfor ser vi ikke flere kongolesere i lederstillinger, på Stortinget eller i andre offentlige arenaer?
Én forklaring kan være at mottagelsen som skal skape grobunn for god integrering, ikke har vært bra nok. Denne mottagelsen er igjen påvirket av det bildet nordmenn har av Kongo, som igjen påvirkes av media og nå French og Moland-saken. French og Moland-saken har vært et tilbakeslag for utviklingen av integrerings-prosesser for kongolesere i Norge.
«Bongo fra Kongo» rir igjen
Det er mange fordommer mot innvandrere i Norge, men min påstand er at kongolesere har fått en helt spesiell plass i nordmenns fordomsfulle forestillinger. De ble etablert, om ikke før, som en del av jubileumsutstillingen i Vigelandsparken (1914) hvor «Kongolandsbyen» var å finne. Senere undersøkelser viste at afrikanerne som ble «utstilt», antageligvis kom fra Senegal i Vest-Afrika. Likevel ble attraksjonen hetende Kongolandsbyen. Allerede da var Kongo synonymt med «det mørke Afrika», noe eksotisk, vilt, fremmed og lovløst. Kongolandsbyen har uten tvil preget Ola nordmanns opp- fatning av Kongo og bildet av Kongo i den norske kollektive fantasi. Det ble synonymt med det usiviliserte, lovløse og gjerne underutviklede. Det er derfor kanskje ikke så rart at tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland fleipet med å kalle president Omar Bongo av Gabon for «Bongo fra Kongo» i 2003. I podkasten «To hvite menn» forklarer French tidlig hvilket bilde han og Moland hadde av Kongo og det afrikanske kontinent.
Fremstilling av Kongo gjennom dekningen av French og Moland fungerer som en forlengelse av denne oppfatningen. Fremstillingen var gjerne med på å forsterke stereotypier om kongolesere og afrikanere. Folk i Norge har mye tillit til norske medier. Rettssaken ble fremstilt som et «freakshow», og fra begynnelsen av viste mediene ingen tillit til hverken systemet eller vitnene i saken. Det var som om norske medier var del av forsvaret til Moland og French. Da norsk medier begynte å skjønne at Moland og French ikke var på guttetur, var det noe de este kongolesere i Norge allerede visste lenge før. Som en kongoleser som har flyktet fra landet og følger med på alt som skjer i Kongo, vet man med en gang at det er mer til historien enn det når man hører om to hvite menn på guttetur.
Som kongoleser i Norge var det veldig spesielt å se hvor mye oppmerksomhet saken fikk. Vi oppdaget at fordommer mot Kongo ikke er døde, tvert imot er de svært utbredt. Mens French og Moland var i Kongo, var det mye annet forferdelig og nyhetsaktuelt som skjedde. Kongo-kon ikten som handler om plyndring av mineraler, har kostet mer enn 6 millioner liv, 173 og flere millioner mennesker er på flukt (FN-sambandet 2019). Dette er en av verden mest underrapporterte kriser. Jeg husker at jeg hørte om en båt der mange skoleelever mistet livet i Tanganyikasjøen, men i Norge hørte vi bare om disse to guttene som vi visste ikke bare var snille gutter. Oppmerksomheten denne saken fikk, var ikke bare en bekreftelser på at noen liv er mer verdt enn andre, det var også en bekreftelse på denne grusomme sannheten: De rike trenger ikke å følge samme regler som oss andre.
Etter min mening kan håndteringen og mottagelsen av French og Moland-saken, og hvordan den forsterket fordommer mot Kongo, også være med på å forklare hvorfor det ikke er så mange vellykkede integreringshistorier om kongolesere her i Norge.
