I slutten av januar åpnet Astrup Fearnley Museet dørene til den siste utstillingen i serie, først lansert av Gunnar B. Kvaran i 2005, med formål om å fremme de kunstneriske bestrebelsene og prestasjonene til ulike kontinenter og land.
Tidligere har Kvaren utforsket kunstscenene til USA, Kina, Brasil, India og Europa, og nå har turen kommet til Afrika sør for Sahara. Utstillingen, som består av arbeider fra 17 kunstnere har fått bred omtale i norske medier, og omtales av noen som kandidat til å bli en av årets sterkeste kunstutstillinger i Norge. Et annet spørsmålene som har blitt reist i kjølvannet av lanseringen, er hvordan utstillingen ville sett ut dersom kuratoren selv hadde hatt Afrikansk bakgrunn.
Afrika.no møtte Lebohang Kganye (1990) fra Sør-Afrika, som er en av kunstnerne bak utstllingen. Kganyes installasjon, “Mohlokomendi wa Tora” har fått sitt eget rom. Den sørafrikanske samtidskunstneren stiller ut figurer som er skåret ut i papp, og på Astrup Fearnley-museet i Oslo får vi se en gård med flere mennesker. Gjennom installasjonen forteller hun om familien sin, og hvordan de ble påvirket under og etter apartheidtiden. Fargene er dystre, og minner om gamle fotografier. Nyansene masker seg sammen og gjennom det klarer vi å skille de fine linjene og detaljene. Den Johannesburg-baserte kunstneren har fått mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Hun beskrives som en av Sør-Afrikas ledende samtidskunstnere:
— Det er så mange ting som skjedde mens jeg jobbet med dette. Det er så komplisert å legge opp fordi produksjonen var så detaljert og jeg ønsket at den skulle fortelle en global historie om familie og muntlig historiefortelling. Og det er alltid interessant å se hva som skjer fra det øyeblikket vi forestiller oss et prosjekt til slutten, fordi det er helt annerledes enn hvordan du kan forestille deg at sluttresultatet ville være, sier Kganye.
Etter pressevisningen og kaffe viser hun meg gjennom museet, mot installasjonen. Hun har en varm og innbydende tilstedeværelse. Den varme stemmen hennes resonnerer gjennom rommet, og samtalen flyter fritt, bare avbrutt av korte pauser mens Kganye tenker over svarene sine. Hun er velformulert, det er tydelig at hun legger stor vekt på å sette riktig ord på tankene.
Mens vi snakker settes de siste detaljene på plass før den offisielle åpningen, og Kganye er oppmerksom på detaljene og de siste endringene. Hun diskuterer belysningen i rommet, og justerer høyden på figurene:
— Noe jeg har innsett gjennom årene er at jeg er interessert i følelsen av berøring, jeg vil gjerne kunne berøre materialet. Og med fotografering starter og slutter alltid raskt. Jeg antar at det er grunnen til at installasjonen ble en fin slags illusjon, sier hun.
I løpet av årene endret familien min etternavn fra Khanye til Khanyi, og til slutt Kganye. Under søket fant jeg enda flere varianter, og jeg spurte meg selv: hvis jeg bytter etternavn, hva vil jeg endre det til, og hva vil dette til slutt bety?
Som hos mange av de andre kunstnere som deltar på utstillingen, består arbeidet hennes av mange forskjellige elementer. Hun tar ofte i bruk flere kunstuttrykk, som skulpturer, forestillinger og film om hverandre. Arbeidsmetoden hennes er lang og detaljert, men allerede ved begynnelsen av ideen vet hun hvilken type materialer hun vil bruke. I sine siste prosjekter har hun slått sammen fotografering med skulptur, det er derfor hun endte opp med å bruke kartongutskjæringer som viser bilder fra familiealbum. De trengte å ha en viss farge-tone, litt misfarget, lik de gamle fotografiene, sier hun:
— Jeg er ikke så interessert i å ta bilder av ting som bare er der, jeg vil faktisk være med å skape og være en del av prosessen før bildet blir tatt. Jeg vil være mer involvert og bruke hendene mine.
Den viktige familiehistorien
Kganye debuterte allerede som 22 åring, og har siden den gang jobbet med prosjekter som utforsker fortid og nåtid. Når jeg spør henne hva som motiverer henne, sier hun at emnene hun utforsker ofte dreier seg om muntlig historie; historie som sjeldent blir transkribert eller gjenfortalt:
— Det kan være historien til etternavnene våre og hvor mye det forteller om landet og dets politikk og historie, sier hun.
Familien hennes forlot landsbygda for å flytte til byen da apartheid var slutt. Den første som flyttet var bestefaren, som ofte blir fremhevet i arbeidet hennes, inkludert dette prosjektet. Prosjektene førte henne gjennom en reise for å rekonstruere sin identitet og besøke de forskjellige stedene familien hennes bodde. Kganye forklarer de forskjellige grunnene til at etternavn kan ha endret seg. Det kan enten ha vært et forsøk på å tilpasse seg forskjellige sosiale og fysiske rom i løpet av apartheidtiden, eller på grunn av uaktsomheten i innspillingen av myndighetspersoner som rett og slett ikke tok seg bryet med å få riktig stavemåte for navnene.
I sitt forrige prosjekt, “Ke Lefa Laka: Her-Story” (2012-14), utforsker hun sin egen arv og historie, og prosjektet utgjør på mange måter en slags biografi. Dette gjør hun ved å gjenskape morens fotografier og imponerer seg vakkert i det som en skygge av sin avdøde mor. Serien fikk henne til å spore sine røtter og besøke slektninger over hele landet. Kganye har tidligere uttalt i et intervju om sine mål å finne ut hva hennes egentlige etternavn var;
— I løpet av årene endret familien min etternavn fra Khanye til Khanyi, og til slutt Kganye. Under søket fant jeg enda flere varianter, og jeg spurte meg selv: Hvis jeg bytter etternavn, hva vil jeg endre det til, og hva vil dette til slutt bety? Jeg godtok at jeg kanskje aldri ville få vite hva den opprinnelige stavemåten til etternavnet vårt var. Av alle tingene jeg kom over under søket, ga det meg valget om å godta eller avvise det som min historie. Jeg tok mine egne avgjørelser; ting ble ikke lenger bestemt for meg. Denne reisen tillot meg å gjøre krav på min historie, en historie som er min egen.
Lebohang Kganye
Født i 1990. Bor og jobber i Johannesburg, Sør Afrika.
Fullførte det avanserte fotografiprogrammet på Market Photo Workshop i 2011. Hun fullførte også sine kunstfagstudier ved University of Johannesburg i 2016.
Hun har blitt tildelt Tierney Fellowship Award i 2012 samt Jury Prize at the Bamako Encounters Biennale of African Photography i 2015.
Andre prosjekter fra kunstneren er “B(l)ack to Fairy Tales”, “Reconstruction of a Family” og “Tell Tale”.
Den Johannesburg-baserte kunstneren ,som får mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, beskriver seg selv som en historieforteller. Hun er veldig opptatt av å fortelle historier om familien sin, hvordan de ble påvirket under og etter apartheidtiden, og hvordan familien flyttet flere ganger. Dette er historiene hun har samlet og skildret.
Den Johannesburg-baserte artisten får mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Hun beskrives som en av Sør-Afrikas ledende samtidskunstnere:
- Jeg synes det er mange flinke fotografer og billedkunstnere. Og for meg handler det ikke om å være i forkant, men å stadig vokse som utøver, ønske å hele tiden eksperimentere og være åpen for det, åpen for å la arbeidet snakke til meg når det gjelder hva som må skje når det vokser, sier Kganye.
Navnet “Alpha Crucis” stammer fra den lyseste stjernen i Sydkors-konstellasjonen som kun er synlig sør for ekvator, ofte brukt til å navigere. Tittelen brukes her som en vakker metafor og legemliggjør utstillingens formål; å lede oppmerksomheten mot en lenge ignorert, men likevel levende kunstscene.
Kuratoren har tatt på seg den ambisiøse utfordringen å bringe noe av Afrika til Skandinavia, og gjøre det med integritet, mangfold, ærlighet og teft.
Det minner oss om hvorfor det er så viktig å begrense gapet og dekonstruere veggen vi har bygget rundt hva afrikansk kunst er. Spørsmål om hvordan og hvor det skal gjøres vil alltid vedvare, og det med rette, men betydningen av den kan ikke overskygges.
Utstillingen er mangfoldig, innviklet og retter et kritisk blikk mot kultur, samfunnet, politikk og identitet. Den gjør en bra jobb å inkludere diverse kunstnere som tar i bruk forskjellige metoder og medium for å uttrykke seg. Det er fremdeles viktig å huske på at Alpha Crucis ikke er et fullstendig portrett av afrikansk samtidskunst.
Formålet er å rette et nysgjerrig blikk mot Afrikas kunstscene, som lenge har vært ignorert og utelukket fra det internasjonale markedet og til mange tider blitt feiltolket og beskrevet med tonedøv og nedlatende generaliseringer.
Og her utfordrer “Alpha Crucis” tidligere forestillinger og vår uvitenhet. Den trekker oss inn og overrasker oss underveis, og forteller en dynamisk historie. Enten det handler om identitet, familie, mennesker, konflikt, korrupsjon eller det nådeløse ønsket om å utfordre konformitet.
