Hva folk flest ikke vet om afrikansk åndelighet

Det er ikke bare en dimensjon av visdom i åndelighet, det er en politisk dimensjon også. Det er kanskje derfor det ble viktig for meg å studere afrikanske religioner, og spesielt gudeverdenen og praksisene knyttet til yorubaenes verdensbilde. Siden jeg selv er yoruba er det dette som er lettest tilgjengelig for meg. Men selv om de sju punktene jeg har satt på lista nedenfor i hovedsak er basert på yorubaenes åndelige filosofi, har jeg hentet inspirasjon fra hele kontinentet. I tillegg har forskjellige afrikanske religiøse tankesett – som vodun, dogon og kemetisme – så mye til felles at man til en viss grad kan generalisere.

Så hva er noen av de viktigste tingene folk flest ikke vet om afrikansk åndelighet?

I nesten alle afrikanske skapelsesmyter er de kvinnelige og mannlige elementene likestilt. Det er ingen overordnet Øverste Mannlige Gud. Faktisk finnes det spor av historie som antyder at alle afrikanere en gang tilba en mor-gudinne. I Yoruba-kosmologien er Olodumare skaperen av alt, og omtales noen ganger som mann, noen ganger som kvinne. I tillegg blir ikke Olodumare tilbedt som allmektig. I stedet sies det at Olodumare har skapt guddommer som folk kan tilbe og kommunisere med. Disse guddommene kalles orishaer, og de kan også være både kvinner og menn.

Dette betyr ikke at det alltid er harmoni mellom kjønnene i yoruba-guddommenes panteon. Faktisk nesten aldri! Yoruba-mytologi er en refleksjon av virkeligheten, og orishaene (akkurat som menneskene de styrer) skaper mye styr når det gjelder kjønn. Men mytologien rundt dem er feministisk fordi den uten unntak varsler om krise om man ikke søker harmoni. Selv om det i disse dager er en tendens til at kvinner knytter seg til kvinnelige orishaer som Oshun og Yemoja, mens menn knytter seg til mannlige orishaer som Shango og Ogun, er dette en vestlig inspirert kjønnsdeling av guddommenes verden, noe jeg mener er et stort tap. Kvinner kan finne verdi i energien til en mannlig Orisha, og menn kan ha stor nytte av å identifisere seg med en kvinnelig Orisha.

Orishaene, som mange av deres motparter i andre afrikanske åndelige systemer (Jord-gudinnen Asase Yaa i Ghana, Dzivaguru i Zimbabwe, Mamlambo i Sør-Afrika), er uttrykk for menneskeliggjøring av elementer i naturen. Noen eksempler: Yemoja er personifiseringen av havets ånd, Oya er personifiseringen av vindens energi, og Shango er tordenkraften. Derfor vil en person som er opplært i å føle ærefrykt for orishaene behandle naturen med medfølelse.

På samme måte blir ikke dyrene sett på som menneskenes underlegne, fordi vi alle er like avhengige av naturen. Dyr blir i stedet ofte sett på som følgesvenner, som i afrikanske myter til og med kan finne på å gifte seg med mennesker og produsere barn som er både menneske og dyr. Dyr blir også sett på som lærere, som alle har noe å lære bort. Skilpadden, for eksempel, lærer oss hvordan man skal passe seg for lureri og rampestreker, fordi den selv driver med det. Edderkoppen Anansi i den ghanesiske fortellingen lærer oss også om frekkhet, om enn på en mer positiv måte.

I motsetning til organiserte religioner, som dogmatisk forsterker ideer om synd og skam, er ikke afrikanske trossystemer dogmatiske. Det finnes ikke en enkelt messias som dikterer nøyaktig hvordan religiøsitet skal uttrykkes. Ritualer og skikker kan praktiseres i tråd med alt som kjennetegner menneskelig oppførsel. Troende straffes ikke for å ha destruktive følelser, de blir snarere advart mot det som hindrer glede, som uærlighet og grådighet. Heller ikke kroppen og de fysiske følelsene den skaper blir sett på som noe man skal skamme seg over. Dette er også grunnen til at afrikansk åndelighet oppmuntrer til glede. Fordi det viktigste budskapet er at man skal handle ut fra en høyere bevissthet basert på selvinnsikt, noe man kan si er kilden til glede og lykke.

Afrikanske åndelige filosofier har ingen forestilling om himmel eller helvete. Dette henger i stor grad sammen med at afrikansk åndelighet ikke tror at det finnes noe sånt som døden. Sjelene til de avdøde blir ikke straffet for sine synder i et helvete. Derimot tror man at de døde lever blant oss, enten gjennom sjelevandring eller på et ikke-fysisk nivå i kosmos. Ifølge yoruba består menneskeånden av tre lag – kraft/pust, skygge og ånd (emi, ojiji og ori). Zuluene har en lignende tredeling – idlozi (beskyttende ånd), umoya (pust) og isithunzi (skygge). Elementene er i konstant bevegelse mellom ulike sfærer, men alle sfærene eksisterer på jorden. Det finnes begreper om en himmelsk verden, som Orun Rere og Orun Buburu i yoruba, som har blitt oversatt til å bety himmel og helvete. Ut fra det jeg har studert er begge to imidlertid del av det samme guddommelige rommet.

De som prøver å stanse framgang – fundamentalister, imperialister, sexister, korrupte regjeringer, tilhengere av hvitt overherredømme, militarister, grådige selskaper – har alltid motarbeidet kunst og kreativitet. Tyranner har alltid visst at jo mer robotaktige folk er, jo lettere er de å manipulere. Det er derfor misjonærer ødela innfødt kunst, det er derfor patriarkalske og organiserte religioner ødela bevis på gudinne-tro, det er derfor Taliban sprengte i stykker antikk kunst i Afghanistan. Disse voldelige kreftene vet at jo mer du hindrer kreative uttrykk, jo mer hindrer du folk i å vise motstand. Afrikanske trossystemer, på den annen side, oppfordrer til kreativitet (kunst, dans, ritualer, skulpturer, etc.) på grunn av det neste punktet:

De åndelige praksisene i Afrika har utviklet seg sammen med kontinentets historie. Helt fra den første sivilisasjonen i verden, Kemet, har utenlandsk invasjon alltid vært en faktor i afrikansk liv. Derfor har afrikansk åndelighet alltid vært like mye en form for motstand som en form for religiøsitet. For eksempel sier shillukenes (Sudan) skapelsesmyte at Gud (Juok) skapte folk av jord, og at det ble brukt hvit leire for hvite folk, brun jord for arabere, og det mest fruktbare sorte jordsmonnet fra Nilen for afrikanere. Vel, jeg synes Juok høres ut som en Gud for svart bevissthet! Også i diasporaen har afrikanske åndelige rom (Candomblé, Santeria, Oyotunji Village) utviklet seg til å bli rom for strategisk motstand mot forfølgelse og misbruk, like mye som de er rom for hellig tilhørighet (og dette er ikke gjensidig utelukkende, fordi, som jeg forklarte tidligere - åndelighet og visdom er nesten synonymer).

Afrikansk åndelighet er den største ressursen for dem som søker kunnskap om afrikansk historie. Tross alt er afrikansk historie fra tiden før den tragiske koloniseringen stort sett muntlig, og den eksisterende beholdningen av muntlig historie er for det meste åndelig. Ritualer er derfor ikke bare uttrykk for åndelighet, men også for historie. Gudebilder er ikke bare gudommelige energier, men også filosofiske representasjoner. Hver guddom er en beskrivelse av et begrep. Shango, for eksempel, den åndelige legemliggjøringen av torden, er også en historisk forståelse av en afrikansk filosofi om sosial rettferdighet. Oya, gud for tornadoer og beskyttelse av kvinner, gir en forståelse av hvordan feminisme ble sett på i det antikke Afrika.

Og hvis du vil vite hvordan det å elske seg selv ble praktisert i det historiske Afrika, les om Oshun (dette er forresten grunnen til at Oshun er blitt spesielt populær i det siste, siden konseptet med å elske seg selv har blitt en trend – på godt og vondt, må jeg tilføye).

Det var det. Selvfølgelig er det mye mer som kan sies om afrikansk åndelighet. Jeg har skrevet om hekseri, yoruba-religion i USA, mine egne religiøse røtter, og så er det selvfølgelig også en hel del kilder både on- og offline.

La meg også få legge til at det er likheter mellom afrikansk åndelighet og andre religioner, det ser man for eksempel ved at tabuer er fremtredende. Og fordi jeg alltid velger den vitenskapelige tilnærmingen når den er tilgjengelig, må jeg også anvende et kritisk blikk på elementer i afrikansk åndelig liv, slik jeg gjør ved andre former for religion. Men den åndelige verden er ikke en verden som kan forstås kun vitenskapelig, det er nettopp det som gjør den så vakker. Likevel,­ å overse en vitenskapelig tilnærming må være et bevisst valg om å feire myter og sjelsliv. Sist, men ikke minst, fordi historien om den i stor grad er muntlig, er afrikansk mytologi formbar. Så alt her er min tolkning, basert på en kombinasjon av lesninger, og er ikke nødvendigvis identisk med andres gjengivelser.