Overlevde folkemord, Nato-bombing og flukt over Middelhavet

Darfur består av fjell og slettelandskap, og var på slutten av 1800-tallet et selvstendig rike. I 1916 ble regionen okkupert av britiske og egyptiske styrker og innlemmet i Sudan. Da landet ble selvstendig i 1956, forble Darfur en del av den sudanske staten.

Ahmed vokste opp i Entkena, en landsby med marked, skoler, politistasjon, moskeer og en fabrikk som produserte peanøttolje, omkring 80 kilometer fra Nyala. Innbyggerne tilhørte ulike stammer med egne språk, men brukte arabisk som fellesspråk.

Faren var ordfører og hadde tre koner med til sammen 12 barn. Moren var husmor. Kona si, Madiha, ble Ahmed kjent med som fersk tenåring.

–Vi var ungdomskjærester som ble mann og kone, smiler han.

Etter grunnskolen flyttet Ahmed til hovedstaden Khartoum, 120 mil fra barndomshjemmet, for å studere økonomi. Der startet kampen mot styresmaktene.

–Etter uavhengigheten var regjeringene i Sudan dominert av den arabisktalende eliten fra de sentrale og nordlige områdene i Sudan. Det førte til at økonomisk utvikling ble konsentrert til deres regioner, og de sørget for at den nasjonale identiteten ble basert på det arabiske og på islam, forklarer Musa.

Navnet Sudan kommer fra det arabiske bilad as-sudan, som betyr «de svartes land».

–Likevel ble vi som var svarte, afrikanske studenter diskriminert. På universitetet brukte de betegnelser på oss som er synonymt med slave, og de krenket mødrene våre med ord jeg ikke vil repetere. Vi kunne bare glemme å få de beste karakterene eller jobbene. Vi ble overvåket, og jeg ble fengslet en rekke ganger, blant annet fordi jeg trykket opp bilder fra folkemordet som pågikk i Darfur. I 2005 tok de fra meg statsborgerskapet slik at jeg ikke lenger hadde identitetspapirer, og dermed ikke kunne forlate landet eller søke offentlige stillinger. Jeg mener forholdene kan sammenliknes med apartheid.

Bakgrunnen for Darfur-konflikten er sammensatt, men etnisitet, olje og ørkenspredning trekkes av eksperter fram som årsaker.

I sin masteroppgave gir Musa en grundig innføring i det historiske bakteppet for konflikten, som startet i 2003 da opprørsgruppene Sudan Liberation Movement (SLM) og Justice Equality Movement (JEM) gikk til angrep på regjeringsstyrker fordi de mente at styresmaktene overså de vestlige regionene og de ikke-arabiske innbyggerne.

Regjeringen svarte med etnisk rensing av Darfurs ikke-arabere, ved hjelp av Janjaweed-militsen, som blant annet besto av tidligere banditter, soldater og arbeidsledige menn fra arabiske stammer i Darfur og nabolandene. Kriminelle ble også tilbudt løslatelse fra fengsel mot å delta i Janjaweed, og de fikk god lønn, forholdene i Darfur tatt i betraktning.

Musa skriver i oppgaven at angrepene mot ikke-arabiske landsbyer som regel startet med bombing eller rakettangrep. Deretter rykket Janjaweed inn på hester og kameler. De plyndret, voldtok kvinner og jenter, stjal husdyr, brant ned husene og drepte dem som ikke kunne rømme, som eldre og små barn.

Militsen hindret også hjelpeorganisasjoner fra å levere mat og medisiner. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte arrestordre på Bashir i 2009 for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, men han ble likevel gjenvalgt som president året etter. Regjeringen svarte med å utvise hjelpeorganisasjoner som de mente innhentet bevis for ICC.

–Janjaweed angrep byen vår og drepte de fire barna til søsteren min i 2008. Hun kom aldri over det. Jeg var trist da hun døde i sommer, men samtidig lettet fordi hun endelig fikk fred for lidelsen de påførte henne, sier Musa.

I 2008 flyttet Ahmed tilbake til Entkena for å undervise. En kveld spilte han fotball på løkka, da to lokale politimenn dukket opp og ba ham bli med til stasjonen. Der ventet representanter for landets hemmelige tjenester. Ahmed fikk bind for øynene og ble kastet i en liten fengselscelle uten vindu. Han tilbrakte de neste åtte månedene i mørket. Naken og aleine. Han hørte bare smerteskrik fra de andre fangene.

–Jeg fikk drikkevann i en bolle, akkurat som ei bikkje. Hver gang vaktene åpna døra, startet de med å slå og sparke meg. Jeg fikk ikke vaske meg. Heller ikke pusse tennene. Jeg ble oppdratt som muslim, men i fengselet mistet jeg troen. Jeg respekterer alle religioner, men i dag tror jeg kun på frihet. Frihet, understreker han.

Til slutt var han så svak at vaktene måtte slepe ham mellom seg til toalettet. Huden var full av åpne, illeluktende sår. En dag antok de at han var døden nær og kastet ham ut på et jorde, men noen bønder oppdaget at det fortsatt var liv i unggutten, og kjørte ham hjem til foreldrene.

–Legen anbefalte innleggelse på sykehus, men politiet nektet meg å forlate landsbyen, og jeg fikk beskjed om å aldri oppholde meg i et rom med mer enn ti personer.

En natt banket politiet på døra. Faren åpnet, og Ahmed hørte at de var ute etter ham igjen. Han tok en kjapp beslutning og rømte gjennom bakdøra. –Kameraten min kjørte meg på moped til Nyala. Der fikk jeg haik med en lastebilsjåfør som skulle til Libya. Jeg lå bakpå lasteplanet sammen med dyra. Seinere fikk jeg høre at de hadde hengt opp «etterlyst»-lapper med bilde av meg rundt omkring i byen. Folk kunne tjene penger på å fange eller angi meg.

Da han kom frem til Libya oppsøkte han et call center for å ringe hjem. Det første moren sa var: «De drepte faren din».

–Jeg fikk enorm skyldfølelse. Jeg følte meg som en feiging. Tanken på selvmord har streifet meg mange ganger, men etter at jeg kom til Torino, har jeg fått hjelp ved et senter som tilbyr psykoterapi til immigranter og flyktninger. Hver onsdag i to år har jeg møtt en psykolog. Hun har hjulpet meg enormt mye.

Ahmed bodde tre år i Tripoli og hadde en god jobb, men da opprøret mot Gaddafi startet i 2011, ble situasjonen utrygg. En dag våget han seg ut for å kjøpe brød. Da han kom tilbake, var blokka han bodde i borte. Den var bombet av Nato.

Sammen med andre desperate søkte han tilflukt i havna og forsøkte å komme seg derfra til Nigeria, Tsjad, Egypt eller Tunisia, men uten pass var han sjanseløs. Til slutt så han ingen annen utvei enn å gå ombord i en av båtene som skulle til Italia.

–Det var en balje, og vi satt tett i tett som sardiner på boks. Uten toalett. Kjente du noe varmt på beinet, var det urin. Noen ga opp og hoppet over bord. Det verste var å oppleve at det ikke lenger gjorde noe. Folk var glade for å få mer plass. Hver morgen fylte lukta av døde lufta før de ble kasta på sjøen. Etter sju døgn, la vi til på Lampedusa. Det var som å komme til paradis. Der sto nonner, hjelpearbeidere og politi og ventet på oss. Vi var skitne og lukta vondt, men det var ingen som skøyt eller sparket etter oss. Jeg var syk, men likevel var det helt herlig.

Alle fikk reine klær, mat og en lapp rundt halsen med nummer, navn og destinasjon. På Ahmed sin sto det: Puglia, den italienske regionen som fyller hælen av støvellandet. På mottakssenteret deltok han på italienskkurs og dro i kirken for å lære språket og komme i kontakt med lokalbefolkningen, men da han fikk status som flyktning, sto han plutselig på gata med 500 euro i hånda og beskjed om å klare seg selv.

Han hadde en bekjent i Torino og satte seg på toget nordover, men vel framme var det ingen som svarte i den andre enden. Han bodde på togstasjonen i tre døgn, før han kom i prat med noen sudanere og ble med dem til et okkupert hus. Der fant han plass på gulvet og bestemte seg for å skrive seg inn på universitetet.

–Det var ikke enkelt, som hjemløs uten fast adresse, men heldigvis fant jeg en hjelpsom kvinne i informasjonen som bisto meg med alle dokumentene som trengtes, og jeg kunne starte med forelesninger. Jeg fikk raskt mange gode venner. Det var ikke bare jeg som oppsøkte dem. De kontaktet også meg, og jeg opplevde gjensidig respekt.

Det hendte han ikke hadde spist, og var så sulten at hodet ikke klarte å følge med, men han var flau over å innrømme det. En av de nye vennene forsto likevel hvordan det var fatt og begynte å ta med seg to matpakker. –Etter hvert fikk jeg bo i en prestebolig og støtte gjennom stipender. Jeg jobbet på restauranter og vasket på fotballstadion. I dag har jeg venner som jeg anser som familie, og bor hjemme hos en av lærerne mine. Jeg blir skikkelig sur om noen sier at hun ikke er moren min på ordentlig, ler han. Ahmed sier han føler seg som en italiener, og i oppgaven retter han en takk til Italia for å ha tatt i mot ham som flyktning, men han har opplevd motstand. I fjor ble han uten forvarsel utsatt for vold og rasistiske ytringer fra to ukjente menn.

–Jeg anmeldte det. Ikke for min egen del, men for å understreke at dette er et land med lover som sier at det er straffbart å utøve vold mot andre. Det synes jeg er viktig å formidle.

I masteroppgaven konkluderer Musa med at konflikten har forringet den tradisjonelle samfunnsstrukturen i Darfur. De fleste flyktningene fra regionen hadde bodd hele sitt liv i den samme landsbyen, og inntekten var basert på jordbruk. Familiene var vant til å leve av det de selv produserte og byttet til seg det de eventuelt trengte på markedet. De investerte også mye i husdyrene, som sørget for melk, kjøtt og transport.

–Janjaweed og den sudanske regjeringen ødela ikke bare alt de hadde av verdi, men tok også fra dem sosiale nettverk og relasjoner som trygget dem. Oppgaven min forteller ikke bare om krigen, men også om dramaet for personer som meg som måtte forlate alt, blant annet gjennom intervjuer med andre flyktninger. Brutale angrep, drap og voldtekter har ødelagt så mange familier at det er vanskelig å forestille seg hvordan et tradisjonelt samfunn kan gjenopprettes. Mange menn er døde, et stort antall kvinner er enker. Voldtekt ble brukt som et krigsvåpen i enorm utstrekning. Det har alvorlige konsekvenser. Jeg håper mine studier gir et innblikk i situasjonen i Darfur fram til 2018, men vil gjerne fortsette dokumentasjonen gjennom en doktorgrad, sier Ahmed og røper at førstevalget er Universitetet i Tromsø.

Uka før Ahmed presenterte master-oppgaven, vendte han nemlig hjem fra familiebesøk i Norge. Kona Madiha kom direkte til Røros fra Darfur ved hjelp av FNs høykommissær for flyktninger i 2014. For ett år siden ble de foreldre til en gutt som de kalte opp etter Nelson Mandela.

–Han er mitt store idol fordi han sto imot, men også klarte å tilgi. Min største drøm er at sønnen min skal vokse opp med begge foreldrene sine. Om det er i Italia eller Norge, spiller ingen rolle, så lenge vi tre får leve sammen. Det gir meg motivasjon til å jobbe hardt. Kona mi lærer seg norsk, snart snakker sønnen min også språket. Jeg vil kunne snakke med dem, delta på foreldremøter og hjelpe ham med lekser. Vi har søkt om familiegjenforening, men fikk nei fordi vi ikke har dokumenter på ekteskapsinngåelsen fra Sudan. Jeg reiser på besøk til Norge to ganger i året, eller oftere hvis det lar seg gjøre i forhold til jobb og økonomi. Jeg har fått gode norske venner og heier på Rosenborg, smiler han.

Nå holder Ahmed på å lære seg norske gloser gjennom en app.

–Å studere er en mulighet til å bevise at ingen kan ødelegge viljen til en annen. Gjennom studier kan du forandre ikke bare ditt eget liv, men også andres. Det lærte jeg av foreldrene mine, og masteroppgaven skrev jeg for min sønn. Jeg håper han skal få leve i frihet og føle seg fri.