Krigen mot de fattige i Lagos: Den planlagte hjemløsheten

Lagos blir ofte omtalt som en by full av motsetninger og ulike virkeligheter. Det har nesten blitt en klisje å beskrive byen gjennom å peke på den grenseløse rikdommen og den gjennomtrengende fattigdommen som lever side om side i en befolkning som bare vokser og vokser. Om man skal tro myndighetene og andre som er opptatt av å “skape et positivt bilde”  er Lagos i ferd med å nærme seg utryddelse av fattigdommen. Men da unnlater man å nevne at den grunnleggende tanken bak dette ”framskrittet” ikke synes å være å gjøre livet til de fattige bedre, men snarere en bevisst innsats for å kvitte seg med dem.

Denne kampen mot de fattige er aller tydeligst i de mange små fiskerlandsbyene som omkranser hele Lagos-lagunen. I løpet av de siste 20 årene har de blitt stadig mindre, eller de har forsvunnet helt, mens eiendomsutviklingsprosjekter for millioner av dollar har skutt opp rundt disse stedene, eller rett og slett erstattet dem.

En av disse landsbyene, Otodo Gbame, var nabolaget til Magdalenes sønn Basil. Landsbyens navn betyr “felleskapet i bushen” på egun, og den ble befolket av forfedrene til folk som Magdalene for mer enn et århundre siden. På satellittbilder kan man se hvordan storbyen gradvis har spist seg inn på og tatt over landområdene og bosetningene langs kystlinja. Men få, om noen, av dem som opprinnelig bor her har dokumentene som kreves for å kunne eie jord i delstaten Lagos. Dermed er det folks grunnleggende rett til jorda de alltid har bodd på, som blir utfordret med vold i samfunn som Otodo Gbame.

Som et svar på den pågående raseringen har organisasjoner som Justice and Empowerment Initiatives (JEI), en ideell organisasjon som arbeider med urban fattigdom og retten til land, engasjert seg sammen med lokale bevegelser. Etter at Badia East, det som en gang var en uformell bosetting hvor det bodde over 30.000 mennesker, ble ødelagt i februar 2013, begynte JEI å lære opp folk som kunne gjennomføre folketellinger, registrere navn og bosetting og tegne inn kart over landsbyene. De satte i gang rettsprosesser som førte til at de som ble fordrevet fra Badia East, mottok en liten kompensasjon for tap av hus og hjem. De klarte også å få en stående rettsordre om at all videre ødeleggelse av lokalsamfunnene langs hele kysten av Lagos, inkludert Otodo Gbame, skulle stanses. Denne kjennelsen ble fullstendig oversett i november 2016.

Jeg fikk høre om de siste tvangsutdrivelsene fra JEI, og de satte meg i kontakt med Paul Kunnu, en av beboerne i Otodo Gbame. Han er en liten, stoisk mann i slutten av tjueårene, som fulgte meg inn i nabolaget sitt via en lang omvei. Han fortalte at hovedinngangen var blokkert, der var det plassert bøller som fikk betalt for å plage de beboerne som nekter å flytte. Fra stranda vi sto på, så de flere etasjer høye og tomme bygningene som omkranset området fullstendig malplasserte ut. Samtalen vår ble akkompagnert av skvulpene fra det grå vannet idet det traff restene av fiskernes brygger, en beroligende lyd, i skarp motsetning til de mange svidde og ødelagte bambusveggene som lå og fløt ivannet. Bak oss beskyttet skur satt opp av vrakgods og tøystykker de gjenværende beboerne mot sola.

Det første forsøket på å rive husene og drive folk ut fra området ble gjennomført midt på dagen 9. november. Da det ble slått tilbake, kom mannskapene til landranerne tilbake midt på natta med politi, bulldozere, ild og skytevåpen. De la flatt et område det tar mer enn tjue minutter å komme seg over om man går fort. Mer enn tretti tusen mennesker var blitt gjort hjemløse i løpet av minutter. -Alt det som står her, er ting vi har klart å bygge opp igjen, forteller Paul, mens han nikker mot noen bygninger som er satt opp rundt landsbyens fotballbaner, som har dekke av hvit sand. -De ødela alt. Mange folk sov i båtene sine den natta.

Rundt den minste fotballbanen er de knuste flisene på gulvene til det som en gang var en metodistkirke, en evangelisk kirke, en pinsevennkirke og en barneskole dekket av hauger med bygningsrester og avfall. De ødelagte betongmurene fra hjemmene til dem som hadde investert i mer varige byggematerialer, ligger veltet over hverandre. De falne murene vitner om hvordan også den velstandsveksten noen av beboerne hadde oppnådd nå er ødelagt. De eneste bygningene som ikke ble revet, er noen hus som står på områder som har blitt brakkvann etter at landgrabberne de to siste årene ulovlig har gjerdet dem inn, drenert området og fylt ut med landmasser. Disse få husene er nå overfylt.

-De kom og satte opp gjerder rundt husene, og så sa de at alt som var innenfor var deres, og tvang oss andre til å flytte ut, forteller Paul. -Denne gangen arresterte de tjuetre av lederne våre to dager før de kom. De sterkeste, folk de visste ville kunne komme til å stoppe dem - de tok alle sammen.

Baale, en av Otodo Gbames fremste ledere, ble ikke sluppet ut av fengsel før 24. november, to uker etter tvangsutdrivelsen. Paul har selv blitt satt i varetekt to ganger. En gang fordi han prøvde å overtale en politimann til å overholde kjennelsen som skulle beskytte samfunnet her, og igjen et par uker etter at jeg møtte ham, da med en falsk drapsanklage som grunnlag. Anklagen var rettet mot en liten gruppe talspersoner for lokalsamfunnet, basert på en etterforskning gjort av myndighetene i Abuja. Etter den første arrestasjonen ble Paul sluppet fri med beskjed om aldri å vise seg i landsbyen sin igjen. Den andre gangen måtte JEI henvende seg til politiets generalinspektør for i det hele tatt å få Paul ut.

Det er lett å la seg imponere over motstandsdyktigheten til folk i Otodo Gbame. Den dagen jeg var der, satt mange av de gjenværende i små grupper i ulike skjul bygd på de forkullede restene av det som en gang var lokalsamfunnene deres. De snakket om det de nå var blitt fortalt at de ikke hadde noen rett til: En framtid på den jorda som alltid hadde vært deres hjem. Paul introduserte meg for den største gruppa, om lag tjue menn som nikket og mumlet bekreftende mens han gjenfortalte flere detaljer om forsøket på utkastelse. Fraværet av hat i tonefallet hans kan skyldes at han hadde måttet fortelle den samme historien igjen og igjen til besøkende som meg. Mens han snakket prøvde jeg å forestille meg hvordan det er å leve under forhold som gjør en historie så opprørende som hans så dagligdags for den som forteller den.

De som satt igjen, var klar over at livene deres var blitt revet istykker rundt dem i en voldelig aksjon som var både støttet og sanksjonert av delstaten Lagos, likevel fortsatte de å finne måter å overleve på. Paul forklarte at skjulene, også det vi nå sto i – hvor det var matservering på den ene sida og folk spilte damm i et hjørne - var ført opp på enklest mulig vis med overlegg. Små arbeidslag dukket opp med jevne mellomrom for å rive alt som ble bygd opp igjen. Med den særlige mangelen på forståelse som følger med å være en privilegert utenforstående, spurte jeg ham hvordan folkene her i det hele tatt klarer å leve under slike forhold. Han trakk på skuldrene og smilte. -Hva ellers skulle vi gjort? Vi har ingen andre steder å gjøre av oss.

Det å ikke ha noe annet sted å gjøre av seg, kan være folkene i Otodo Gbames beste sjanse til å oppnå  en form for rettferdighet. Megan Chapman og Andrew Maki fra JEI forklarte meg blant annet at det å bli værende på området er den eneste måten man kan forhindre at landranerne overtar det helt og fullt på. Hvis de klarer å fordrive alle, er det over. Da vil beboerne aldri få området tilbake.

Hvem “de” er, er foreløpig et ubesvart spørsmål. Lokale myndigheter nekter for å ha vært involvert, selv om Lagos-guvernør Akinwunmi Ambode  i oktober i fjor kunngjorde at han ønsket å sette fyr på alle de uformelle bosetningene langs vannkanten, selv om det er kjent at delstatens politimannskaper deltok i ødeleggelsen, gjennom både å sette fyr på bygninger og stoppe forsøkene på å slukke brannene, og selv om delstatens eget kontor for bygningskontroll og planlegging har bekreftet at de deltok i rivingen. Familien Elegushi, den velstående familien som hevder å ha eiendomsrett til mange av eiendommene langs vannkanten i Lekki-området, har prøvd å distansere seg fra rivingen,. De nekter for å ha noe med saken å gjøre, samtidig som det i etterkant av rivingen ble hengt opp plakater på de gjenværende bygningene som hevder at familien har juridisk rett til å overta landområdene.

Uansett hvem “de” er, ser det ut til at noe stopper dem fra å fortsette. Ikate Ebute, en bosetting mindre enn et kvarter unna, ble fullstendig rasert og tømt 11. november, dagen etter rivingen av Otodo Gbame. Likevel klarer en god del av beboerne i Otodo Gbame å bli på området. Hovedinngangen er blokkert av bøller, men det er ikke satt opp murer eller gjerder, og politiet nekter ikke folk adgang. JEI tror årsaken til at rivingen ikke er blitt fulgt opp av grovere vold, er den offentlige oppmerksomheten som har fulgt i kjølvannet av rivingen. -Det er avgjørende å holde trykket oppe. Hvis offentligheten glemmer Otodo Gbame, kan de som prøver å ødelegge lokalsamfunnet drive på uten at det får konsekvenser, sier de. 

Paul peker på piggtrådgjerdene som omkranser noe som ser ut til å være et inngjerdet område med luksusboliger på den andre siden av lagunen. Han forklarer at jorda rundt murene ikke var der for tre år siden. –De brukte mudring, og det var ille for oss, fordi sanden flyttet på seg. Mange barn døde, og hus raste ut i sjøen midt på natta. De nye landområdene de har fylt ut har blokkert veien for fiskebåtene våre. Å komme seg rundt tar altfor lang tid. Disse menneskene, Elegushiene, vi pleide å være venner med dem. Da jeg var barn pleide vi å besøke dem for å se på fjernsyn. Men nå…”

Stemmen hans stilner, men det er lett å forstå hva som ikke blir sagt. Nå når det er penger å tjene på eiendommer ved vannkanten, blir gamle vennskap og folks velferd bare små ubehageligheter man lett legger til side.

Drapet på Magdalene Aiyefojus sønn og alt det andre som har skjedd i Otodo Gbame er dessverre ganske typisk for måten den såkalt uformelle befolkningen i Lagos blir behandlet på. Dette på tross av at de uformelle utgjør mer enn en tredel av den totale befolkningen i delstaten og er helt avgjørende for alt fra matvareproduksjon og søppeltømming til håndverk og bygningsarbeid. Argumentene som blir brukt, særlig mot dem som bor i de mange fiskerlandsbyene, er at de ikke har noen rett til å være der. Men man spør seg: Hvordan kan noen komme til et sted de aldri har vært før, møte folkene som bor der og så fortelle dem at de ikke hører hjemme der?