Update Sahel: Hva skjer når kolonisten kastes på dør?

Frankrike var lite begeistret for militærkuppet og juntaens overgangsregjering fra 2020. Ikke minst fordi overgangsregjeringen (Conseil National de Transition –CNT) i Mali har endret de eksisterende militære avtalene med Frankrike, og forsøker selv å ta kontroll over det maliske territoriet. Frankrikes popularitet var lav, bare 28% av befolkningen ønsket fransk militær tilstedeværelse i 2021. Styrken trakk seg helt ute av Mali gjennom 2022.

Ifølge Aftenposten har Frankrike «overgitt Mali til Russland», de referer riktignok til Financial Times analyse, som kan også fortelle at Wagner skal ha fått gullgruver i Mali. Det er vel det man kan kalle er «nord-perspektiv» for ikke å si et ganske kolonialistisk perspektiv. Og det andre er vel fantasifullt. Slik kan kanskje ting bli på avstand.

Norge har gjort en viktig innsats i krigen mot terror i Mali, gjennom Minusma, ved å innføre rotasjonsordningen med transportfly til og fra nordområdene og med personell basert på Camp Bifrost i hovedstaden, overgitt til Minusma i november 2022. Og Minusmas mandat skal avslutte 30 juni . EUs Training Mission i Mali (EUTM) fornyet derimot sitt mandat 16. desember 2022, med den spanske Generalen Santiago Fernandez Ortiz-Repizo i ledelsen av denne.

Misnøyen var stor i Mali med at de franske Barkhane-styrkene ikke hadde noe fremgang mot jihadist-grupper og fordi de ikke greide å beskytte sivilbefolkning. Til og med den konservative avisen Le Monde Diplomatique erklærte fransk Sahel - strategi for mislykket (oktober 2021). Den var med andre ord en mislykket europeisk utenrikspolitisk tilnærming til problemet. Nå forlater bistandsorganisasjoner som er franske, eller fransk-støttede Mali. Det skjedde etter at fransk UD sa opp sin offentlige bistandsavtale med Mali i januar 2023. Mali svarte med å be Frankrike trekke ut alle NGOs de finansierer. Landet er fortsatt fullt av utenlandske bistandsorganisasjoner og multilaterale organisasjoner.

De store menneskelige tapene, de materielle skadene, konfliktens opptrapping og økonomisk tilbakegang lokalt, satt opp mot milliard -investeringer til de militære operasjonene, Minusma inkludert, er på grensen til det ubegripelige; spesielt sett fra et sør-perspektiv. I Mali lever 40 % av menneskene på eller under fattigdomsgrensa. En grundig analyse av resultatene i Sahel – versus investeringene kan i ettertid bidra til innsikt og ny kunnskap.

Stormaktenes strategi har bidratt til «evighetskriger» der lokalbefolkningen blir den lidende part og tapere, og terrorgruppene kommer på ulike vis tilbake sier professor Stig Jarle Hansen ved NMBU om situasjonen i Sahel. Han sier jihadistene i Sahel ofte beskytter egne lokalbefolkninger mot overgrep utenfra.

Det har historisk vært angrep, kvegtyveri fra banditter mellom etniske grupper i det nærmest lovløse landområdene i nord. Og det er mangel på sikkerhet for lokalbefolkningen som gir de væpnede opprørsgrupper fritt spillerom. I Sahel-beltet, som strekker seg langs den sørlige kanten av Sahara, over mange land, hvor pengemangel og ledighet er viktigere faktor til rekruttering enn religiøs fanatisme. Det er ikke noe quick-fix i sikte på et så alvorlig problem.

Men vi må huske at folkeopprøret i august 2020 som veltet regjeringen i sør, ble ledet fram av et utall sivile organisasjoner, politisk opposisjon, fagbevegelser og religiøse ledere mot den korrupte regjeringen og presidenten Ibrahim Bubacar Keïta (IBK).

Regjeringen ga da blaffen i de dårlig utstyrte soldatene ved fronten og holdt dem uten lønn i tre måneder før kuppet. Det var korrupsjon i staten og Nasjonalforsamlingen ble forsøkt nedbrent i harme. Nedstengte skoler grunnet terror-fare og pandemien skjedde samtidig, lærere og andre faggrupper var i streik. Hundretusener var i gatene hele sommeren 2020 over hele landet. Presidenten ba selv den 20. august om å bli satt av for å hindre blodbad.

Kupplederen, statsleder i Mali oberst Assimi Goïta har gått en hard skole ved frontlinjen og kjenner forholdene i nordområdene, utdannet i utlandet og nyter foreløpig folkets tillit. Nå vil hans overgangsregjering skape det nye Mali, ny grunnlov og en stat uten korrupsjon, slik folket krevde under opprøret.

Jihadist- koalisjonen JINIM samler fire undergrupper av al-Qaeda der Ansar Dine er forankret i tuaregfolket, som historisk er separatister og ville ha sitt eget land (Asawad). Det er viktig å notere seg at ikke hele tuaregbefolkningen støtter Ansar Dine, men den øverste lederen er tuareg Iyad al-Ghaly, som også grunnla MNLA på 80 tallet. Katiba Macina har base i dogon- og fulanifolket lenger sør, og i liket med Ansar Dine fungerer de med selvforsvarsmilitser i ressurskonflikter mot sentralmakten i Mali. JINIM har etablert seg i Burkina Faso, har gjennomført angrep i Togo, Benin og Elfenbenskysten og antas å ha mellom to og tre tusen væpnede menn.

En stor konkurrent til JINIM (al-Qaeda) er ISGS (Islamic State in the Greater Sahara) eller den islamske stats Sahara-provins. De er en salafist-jihadist militant gruppe, og har oppslutning fra folk fra flere etnisiteter til organisasjonen som er affiliert med den transnasjonale IS. De opererer i det farlige grenseområdene mellom Burkina Faso, Mali og Niger. De angriper sporadisk i Algerie, Benin og Niger. ISGS er den nest største gruppen etter JINIM, og antas å ha 1000 væpnede. Det er stadig trefninger og konflikter mellom disse gruppene, og det har ført til store menneskelige tap.

Med ørneblikk over Malis nordlige strøk, i den tørre og varme ørkenen i Sahel, ser man nye allianser.

Den lokale avdelingen av IS i nordøst mot grensen til Niger og Burkina Faso avanserer. Konflikten er i ferd med å få en sterkere etnisk dimensjon. Den maliske regjeringen har støtte i den lokale tuaregbefolkningen. Det fører til at sivilbefolkningen blant disse blir utsatt for angrep fra IS.

«Det meldes om at tuaregmilitser assosiert med al-Qaida har sluttet seg til denne kampen for å beskytte sivile tuareger mot IS. Resultatet er en paradoksal allianse mellom den maliske hæren, Wagner fra Russland og regjeringsvennlige og «jihadistiske» tuareggrupper mot IS» skriver professor Tor A. Benjaminsen i et leserinnlegg for Bistandsaktuelt.

I vestlige lands nye Sahel –strategi er Mali lavt prioritert. På godt og vondt. Denne kuvendingen kom etter militærkuppet i Mali, påfulgt av militærkupp i nabolandet Guinea, og nå sist i Burkina Faso. Statslederne og landene spiller ikke lenger rollen som supportere til den tidligere kolonimakten Frankrike, men har derimot utviklet godt samarbeid landene imellom. Og vinker modig farvel til «paternalismen» fra Frankrike og ønsker fransk-støttede regjeringer et visst sted. De nye og unge lederne kan i beste fall føre landene inn i en ny æra med institusjonsbygging, forbedring av samfunnsstrukturer uten korrupsjon og nasjonal forvalting av naturressursene.

Når den maliske overgangsregjeringen (CNT- Conseil National de Transition) ruster opp Forsvaret med penger over statsbudsjettet, er det et viktig skritt å ta for landets forsvarsevne. Mali kjøper droner, jagerfly og transporthelikoptre fra Russland. Dette samarbeidet er ikke nytt. Og den maliske hæren har alt for lenge vært veldig dårlig utstyrt og mener nå de får bedre mulighet til å hamle opp med terror trusselen.

Russlands utenriksminister Lavrov besøkte Mali den 9.februar – som det første land i rekken på sin Afrika turné. Nettsiden Euronews.com (med hovedkvarter i Lyon), sier følgende:

«Siden militærjuntaen tok kontroll i Mali, ledet av Oberst Assimi Goïta, har landet tatt i mot russisk støtte for å bistå kampen mot jihadistene. Lavrovs besøk til MalI skjer samtidig som bekymringer øker i Vesten for det gode partnerskapet mellom Moskva og Bamako, og de antatte menneskerettighetsbruddene av leiesoldatene».

Den maliske regjeringen forteller at flere hundre russiske instruktører i landet. Noe som kan være logisk med flunkende nytt militært utstyr, transporthelikoptre og jagerfly som skal opereres og vedlikeholdes i kampen mot jihadisme. Juntaen er åpen om samarbeidet med Russland, men er ikke ening i at de samarbeider med Wagner-gruppen. Det er iallfall et mye mer omfattende samarbeid enn med Wagner, dersom man går ut ifra at de er i Mali.

Det er ikke overraskende at et såret Frankrike –som for litt siden mente de hadde hele det fransktalende Vest Afrika i lomma– har egne interesser i å bevise at Russland eller Wagner (som de sier) ikke kan ta over etter dem. Og det er sannsynligvis sant. Men at de tegner Mali inn i sitt fiendebilde på linje med Russland er ikke så pent. Det å forsøke og skape en kunstig konflikt, og i dragsuget stille vestlige land mot Mali kan ikke lykkes. Malis befolkning er sulten, trøtt av krigen og må få bli hørt i FN, og lyttet til av Europa. Bistandsindustrien driver business nesten som vanlig, med mindre kuttene kommer. Hvilke alternativer hadde Mali i det Frankrike bestemte å trekke Barkhane styrkene ut?

Avkoloniseringen av Mali, Guinea og Burkina Faso kommenteres i Vesten med bekymring, fordi man ikke aner hva som kommer. Dypere sett kritiseres landene i det fransktalende Vest-Afrika for framgangsmåten de kvitter seg med ubrukelig og korrupte statsledere på, fordi man ikke forstår at landene ikke er tuftet på demokrati. Og med avkoloniseringen smekker de kolonimaktens fingrer av fatet. Det svir.

Militærjuntaen i Burkina Faso bekreftet i slutten av januar at de suspenderer avtalen som tillater franske styrker å være i Burkina Faso, styrker som har bistått landet i å bekjempe jihadister.

Militærjuntaen tok makten i landet i et kupp i september 2022, det andre kuppet på åtte måneder. På samme måte som i nabolandene, har opprørere med bånd til al-Qaida og IS skapt uro. Militærjuntaen har oppløst regjeringen og opphevet grunnloven. De forklarer at den svake sikkerhetssituasjonen i landet rettferdiggjør dette kuppet.

Militærkupp skjer jevnlig i disse landene hvor demokratiet bare er et konsept, hvis vi bruker de politiske aktivistenes ord. Det er land hvor politisk opposisjon historisk sett blir bortført, kidnappet, tatt av dage eller kastet i fengsel. Hvor demokratiske bevegelser, sivilsamfunnet eller unge mennesker får utfordre landets ledere politisk. Hvor statsledere mener folket skal stille opp for dem og ikke omvendt. Gallup viser at befolkningene stoler mer på religiøse ledere og militæret, enn på politikere i flere afrikanske land.

Burkina Faso hadde et interessant statsprosjekt i en kort periode, da den venstreorienterte og Thomas Sankara fikk regjere. Han var en populær, arbeidsom og visjonær statsleder som kom til makten ved militærkupp 1983, var en president inntil l 1987 da han ble tatt av dage, av enn av sine nærmeste menn. Den karismatiske og marxistiske lederen ble i 1987 myrdet i et nytt statskupp ledet av hans tidligere kompanjong og venn Blaise Compaoré, med støtte fra Frankrike og Côte d’Ivoire. Compaoré satt deretter som president helt frem til 2014. Dette ble avslørt ganske nylig, til befolkningens harme. Han er fortsatt et stort forbilde i landet og på det afrikanske kontinentet, omtalt som Afrikas Che Guevara.

Både IBK i Mali og Compaoré i Burkina Faso blir sett på som typiske representanter for det som kalles «Francafrique» som er en fransk modell som oppstod på 1940-tallet og er blitt utviklet videre under ulike franske presidenter fra De Gaulle til Macron. Modellen skiller seg fra andre former for nykolonialisme ved at den bygger på personlige vennskap blant spesielt politiske eliter, som fører til korrupsjon og nepotisme.

Men glimter man slutten på despotenes tid? Spørsmålet er hvem blir despotenes stedfortredere og om demokratiske valg blir gjennomført i de tre landene hvor kolonimaktens supporter-regjeringer er avsatt i rekordfart.

De som utgjør storparten av Afrika befolkning er unge mennesker, hele 70% er under 20 år. Gubbevelde er også et demokratiproblem. Det er det noen som forsøker å gjøre noe med.

Online nettverketAfrictivistes – er et panafrikansk nettverk startet av internettaktivister fra 40 land. Cheikh Fall (41) fra Senegal ble kjent utenfor hjemlandets grenser da han deltok i en paneldebatt under den franske presidenten Emmanuel Macrons Afrika-Frankrike-toppmøte i Montpellier i oktober 2021. Der utfordret han Macron på direkten om å slutte å støtte Afrikas diktatorer og despoter. Store forventninger knyttes til valget i Senegal 2024, og om den populære kandidaten Ousmane Sonko på 44 år har noen sjans til å vinne valget på demokratisk vis.

Konsulterte kilder utenom egne reportasjer: AP, BBC, Bistandsaktuelt, Aftenposten, kilder fra Mali, Euronews.org og Africanews.com