Med en blanding av håp og frykt har Beyene observert Etiopias fredsprosess med den tidligere fienden Eritrea siden den begynte i juli 2018. Han er medlem av en liten, stort sett katolsk etnisk gruppe kalt irob, som bor i de tørre og fjellrike utkantene nord i Etiopias Tigray-region, i et område som grenser mot sørlige Eritrea.
Irob-folket teller rundt 35 000 og har sitt eget distinkte språk. De er langt færre enn områdets største etniske gruppe, de etniske tigrayene, som tilhører den etiopisk-ortodokse kirken og snakker sitt eget språk, tigrinja. Irob-folket har en tøff tilværelse. De baserer seg på småskala landbruk og har få andre muligheter. Dette fører mange til at mange av de unge prøver lykken – ofte med dødelig utfall – på ulovlige migrasjonsruter.
Har protestert
Selv om fredsprosessen i prinsippet bør berømmes for forsøket på å løse 18 år med en situasjon «uten krig, uten fred», er Beyene skeptisk. Andre problemer er fortsatt uløste, påpeker han, for eksempel skjebnen til 90 personer fra irob-folket som ble bortført av eritreiske styrker under krigen, eller den uforklarte stengingen av alle eritreiske grenseoverganger fra Etiopia bare noen måneder etter at de ble åpnet.
-Vi har protestert mot konklusjonene til Alger-avtalens grensekommisjon helt fra de ble offentliggjort i 2002. Vi tror de bare vil få negative konsekvenser for oss, sier Beyene.
– Det bekymrer oss at vi ennå ikke har sett noen resultater på bakken i lokalsamfunnene, sier Murutus Beyene, handelsansvarlig i Irob-distriktet på grensen mellom Etiopia og Eritrea. Foto: Michael Tewelde
Irob-folket ble sjokkert da eritreiske tanks rullet inn i landsbyene deres i mai 1998. Området forble en sentral krigssone inntil en fredsavtale ble underskrevet i Alger i desember 2000. Ved krigens slutt hadde anslagsvis 70.000 mistet livet. Men de to landene forble i en fastlåst militær situasjon de neste 18 årene, inntil et hurtig diplomatisk tøvær, som startet i juli 2018, førte til at Etiopia og Eritrea gjenopptok relasjoner og, i september 2018, også gjenåpnet en rekke grenseoverganger. Den raske utviklingen begynte få uker etter at Etiopias regjerende koalisjon Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF) offentlig erklærte at den uforbeholdent ville etterleve resultatene av Alger-fredsavtalen, inkludert en avgjørelse i grensekommisjonen fra 2002, som Etiopia tidligere hadde vært uvillig til å akseptere helt.
-Jeg ser ingen velvilje, særlig ikke fra eritreisk side
Irob-samfunnet uttrykker frykt for at hvis grensen stenges igjen, blir området deres delt i to.
-Jeg ser ingen velvilje, særlig ikke fra eritreisk side, med tanke på at etiopiske handelsfolk ble arrestert av eritreiske grensevakter for noen uker siden. Den nyeste utviklingen avslører skumle hensikter. Jeg håper Nobels fredspris oppmuntrer Abiy til å gjenoppta innsatsen for å skape fred mellom de to landene så vel som å gjenopprette freden i deler av Etiopia som plages av uro. Fred er nødvendig for å ha skikkelig utdannelse og stabile sosiale relasjoner. Men fredsprosessen er lite gjennomsiktig, og det later til at den er avhengig av den personlige kjemien mellom statsminister Abiy Ahmed og Eritreas president Isaias Afewerki: Det er bekymringsfullt. Det bekymrer oss at vi ennå ikke har sett noen resultater på bakken i lokalsamfunnene, sier Murutus.
Eritreere i eksil skeptiske
Det er ikke bare Murutus som er skeptisk til Abiys nobelpris. Mange etiopiere nær grensen og eritreere i eksil gir uttrykk for liknende holdninger. Én av dem er Teklay Tadesse (38), en eritreer i eksil som flyktet til Etiopia i 2002 og nå bor i den nord-etiopiske byen Adigrat.
-Jeg var ungdomsaktivist i en eritreisk ikke-statlig organisasjon. Jeg flyktet fra Eritrea etter at jeg ble truet av myndighetene i 2002. Selv om noen grenseoverganger ble midlertidig åpnet i 2002, har jeg ikke vært tilbake i Eritrea de siste 17 årene, sier han.
I starten hadde Teklay håp om at det ville bli genuin fred når den etiopisk-eritreiske fredsprosessen begynte i juli 2018. Men senere trekk fra Eritreas president Isaias som reverserte prosessen, og statsminister Abiys taushet overfor dette, har styrket skepsisen hans.
– Etiopia har gitt meg muligheter jeg ikke ville fått i Eritrea. Jeg vil reise tilbake til Eritrea når det fins en eritreisk regjering med folkelig legitimitet, sier eritreeren Teklay Tadesse, som bor på etiopisk side av grensa. Foto: Michael Tewelde
–«Fredsprosessen» fungerer bare når det gjelder luftfart. Det er ikke fred når forhandlingene mellom de to regjeringene er så lukket. Bare de som godkjennes av begge regjeringer kan reise mellom Addis Ababa og Asmara. For å avgjøre om Abiy fortjener Nobels fredspris, må vi gå bakover og se på hvordan de første håpene for fredsprosessen har blitt knust, med lukkede grenser, pågående begrensninger for eritreere som vil til Etiopia, pågående masseutvandring av eritreere til Etiopia, mens Etiopia selv lider av omfattende indre uroligheter og ikke har fått økonomisk utbytte av freden, sier Teklay.
Til tross for at Eritrea er på vei inn fra den diplomatiske kulden og FN-sanksjoner er hevet etter det diplomatiske tøværet overfor Etiopia, sier Teklay at han ikke ser noe håp om at regjeringen til den lengesittende presidenten Isaias Afewerki vil ønske dissidenter velkommen eller starte reformer med det første.
-Jeg har kunnet bevege meg fritt rundt i Etiopia, ta utdannelse, starte min egen forretning og fått lov til å tenke selvstendig. Etiopia har gitt meg muligheter jeg ikke ville fått i Eritrea. Jeg vil vende tilbake til Eritrea når det fins en eritreisk regjering med folkelig legitimitet, sier han.
