- Jeg har de samme erfaringene som urbefolkning fra hele verden

Ngugi wa Thiong'o, som i flere år nå har vært trukket frem som en svært aktuell kandidat til Nobelprisen i litteratur, er født i 1938 i Kamirithu i Kenya, i det daværende Britisk Øst-Afrika. Det britiske protektoratet, som dekket mesteparten av dagens Kenya, ble opprettet i 1905 og var preget av britiske immigranter. Her bodde Ngugi med foreldre og søsken. Han er utdannet fra The Alliance High School, som ble åpnet i 1926 som den første skolen i Kenya som tilbød videregående utdanning til afrikanere. Deretter studerte han ved Makerere-universitetet i Kampala i Uganda og Universitetet i Leeds, og ble ansatt som professor ved Universitetet i Nairobi.

Ngugi har gjennom hele sitt forfatterskap kjempet for kulturell og intellektuell frihet. I romanen The River Between (norsk utgave: Elven som skiller) skisserer han ulike måter å håndtere kolonialismen på, fra omfavnelse til motstand. Alle måter har sin pris, viser han.

Ngugis litterære produksjon består av romaner, noveller, teaterstykker og essays. Frem til slutten av 70-tallet skrev han altså på engelsk. Hans morsmål er gikuyu, men det offisielle språket i det kolonialiserte Øst-Afrika var engelsk.

Hans mest kjente roman er A Grain of Wheat fra 1967. Den feirer altså 50 år i år. Romanen er oversatt til mange språk, og har fått navnet Hvetekornet på norsk. Romanen skildrer livet i Kenya før uavhengigheten, gjennom hovedpersonen Mugo.

I 1977 ble Ngugis teaterstykke Ngaahika Ndeenda (I Will Marry When I Want) oppført. Teaterstykket var politisk, og fikk kenyanske myndigheter til å se rødt. Ngugi ble fengslet. Etter at han slapp ut av fengsel, flyktet han til USA. I dag arbeider han som professor i engelsk og litteraturvitenskap og er direktør ved International Center for Writing and Translation ved Universitetet i California, Irvine. Nå i mai 2017 ble han tildelt æresdiplom ved Yale-universitetet for å «bryte ned barrierer, og vise oss litteraturens evne til å endre verden og bidra til en mer rettferdig verden, og for å hjelpe oss å dekolonialisere våre sinn og åpne dem opp for nye ideer.»

Ngugi var i Lillehammer for å snakke om livet som forfatter i eksil, om erfaringene knyttet til at konsekvensene av å ytre sine meninger er flukt. Han åpnet Pen Internationals kampanje Make Space, som er en møteplass for aktivister, nettverk og ikke minst forfattere fra hele verden, som jobber for å tilby forfattere på flukt trygghet og beskyttelse.

Ngugi Wa Thiong'o har selv måttet flykte fra sitt hjemland Kenya til USA for frihet og sikkerhet.

- Men en ting er å måtte flykte fra sitt hjemland fysisk. En annen ting er det jeg opplevde som ung. Å bli fratatt språket mitt, sier han. - Å bli ydmyket, slik vi ble, nektet å bruke vår opprinnelige måte å kommunisere på. Under påskudd av at det var til vårt eget beste, ble vi frarøvet språket vårt. Det var et ran som jeg ikke fullt ut forsto før jeg satt fengslet og fant tilbake til mitt morsmål. Det var først gjennom at jeg fant tilbake til mitt språk, at min forbindelse med mitt eget land ble gjenopprettet.

Det er en opplevelse han ikke er alene om, kan den populære forfatteren fortelle:

-På mine reiser til Nord-Norge, til Auckland i New Zealand, til Barcelona og i Nord-Amerika møter jeg ofte mennesker som har den samme erfaringen knyttet til dette. Når jeg snakker om undertrykkelse, om opplevelser av ydmykelse, om det å bli frarøvet et språk, er reaksjonene over hele verden de samme: Hvordan kan du vite så mye om oss? Publikum spør: Har han vært i Tromsø før? Har han vært i Auckland og forsket på maoriene, har han bodd i Barcelona?

- Men jeg snakket aldri om dem. Jeg snakket aldri om samene, jeg snakket ikke om maoriene, eller om amerikansk urbefolkning. Jeg snakket om meg, om mine erfaringer og opplevelser. Men de er det samme. Vi ble fratatt vårt eget språk. Ydmyket og frarøvet vårt første språk, sier Ngugi.

- Livet i eksil er imidlertid ikke alltid en dårlig ting. Det gir rom til å se historien sin og livet sitt på avstand. Det knytter nye kontakter, og gir fantastiske møter som dette, sier Ngugi og skuer utover salen på Lillehammer Hotel, full av forfattere i eksil, og sendte med det en varm tanke til det fellesskap som finnes mellom forfattere og journalister, over hele verden, som flykter av samvittighetsgrunner.