Siden 2023 har 14 afrikanske land innført eksportrestriksjoner på ubearbeidede kritiske mineraler. De krever at mineralene videreforedles lokalt – gjennom prosessering og produksjon i landet – før de eksporteres, og etterlyser samtidig teknologi og finansiering.
Også rikere land støtter ideen om lokal videreforedling og øker investeringene i ressursrike land, med løfter om at dette skal bidra til å løfte dem ut av fattigdom. Bak disse løftene videreføres imidlertid en ovenfra-og-ned-modell for økonomisk utvikling som først og fremst tjener deres egne interesser. Samtidig reduseres langvarige krav fra det globale sør om klimarettferdighet og reparasjoner, basert på prinsipper om rettferdighet, til en forretningsmulighet.
Modellen fremmes av vestlige regjeringer og gjennomføres gjennom deres utviklingsbanker og selskaper. Resultatet er at afrikanske land presses dypere inn i gjeld, verdier forsvinner ut gjennom skatteomgåelse, og politiske reformer innføres på bekostning av miljø og menneskerettigheter. Samtidig trekkes knappe offentlige midler bort fra sykehus, skoler og sosiale sikkerhetsordninger.
Geopolitiske interesser på spill
Kina er i dag en av verdens største produsenter og leverandører av kritiske mineraler og kontrollerer over 80 prosent av forsyningen av sjeldne jordarter. Som svar forsøker G7-landene og deres allierte å redusere avhengigheten av Kina. De trenger sikker tilgang til mineraler for voksende energi-, digital- og forsvarsindustri, og trapper derfor opp investeringene i gruvesektoren i det globale sør.
Midt i disse geopolitiske spenningene brukes multilaterale utviklingsbanker (MDB-er) i økende grad som et verktøy for å fremme vestlige regjeringers interesser. I mai 2026 kunngjorde Verdensbankgruppen at den vil femdoble støtten til sektoren i løpet av de neste fem årene. Samtidig arbeider Den afrikanske utviklingsbanken for å gjøre videreprosessering av kritiske mineraler til en sentral del av Afrikas industrialisering.
Utviklingsbankene mobiliserer støtte til gruvedrift og videreprosessering på tre måter. For det første identifiserer og utformer de prosjekter som kan inngå i globale verdikjeder og samtidig være lønnsomme for privat sektor. For det andre gir de lån til vertslandenes myndigheter, slik at staten kan overta deler av risikoen fra privat sektor gjennom offentlig-privat samarbeid og finansiere nødvendig energi- og transportinfrastruktur. For det tredje fungerer de multilaterale utviklingsbankene i praksis som skyggeregjeringer. Under dekke av å tilby «teknisk bistand», og gjennom vilkårene som følger med lånene, legger de press på afrikanske regjeringer for å gjennomføre reformer som gagner industrien, som blant annet tiltak som skal få prosjekter raskere gjennom godkjenningsprosessene.
Et løfte bygget på feilaktige forutsetninger
De multilaterale utviklingsbankene fremstiller kritiske mineraler som en gyllen utviklingsmulighet for Afrika. Men løftene om velstand bygger på to feilaktige forutsetninger.
Den første er at etterspørselen etter kritiske mineraler nærmest er ubegrenset. I virkeligheten har den forventede etterspørselen blitt overdrevet, noe som har ført til overinvestering i produksjonskapasitet. Den globale produksjonskapasiteten for litium-ion-batterier er for eksempel anslagsvis to til fem ganger større enn dagens etterspørsel. Det fører til sløsing, overutvinning, overproduksjon og lavere priser. Dette tyder på at mineralrike land vil måtte øke den innenlandske etterspørselen, samtidig som de må forholde seg til sterkere konkurranse og lavere inntekter fra produktene sine.
Den andre forutsetningen er at mineralrike land skal kunne finansiere grunnleggende offentlige tjenester og infrastruktur gjennom inntektene fra gruvedrift og videreprosessering. Men gjeldsbetjening og det globale skattesystemet - der selskapsstrukturer kanaliserer overskudd til investorer i utlandet - vil trolig sluke store deler av den økonomiske verdien før den når marginaliserte lokalsamfunn som lever i fattigdom.
Urettferdige globale skatte- og gjeldssystemer svekker offentlig finansiering av utvikling
Multilaterale utviklingsbanker har historisk arbeidet for at utvinningsindustrien skal være drevet av privat sektor. Det har gjort myndighetene avhengige av store gruveselskaper med en kapitalbase som langt overstiger bruttonasjonalproduktet i mange afrikanske land. Disse selskapene presser land som huser gruvedrift til å konkurrere om investeringene. Det skjer blant annet ved å redusere avgifter og royalties på naturressurser, svekke miljømessige og sosiale sikkerhetsmekanismer og gi skattefordeler til gruveselskaper.
Betydelige deler av verdiene fra gruvedriften fortsetter å forsvinne ut av landene fordi selskapene flytter overskudd til skatteparadiser. Samtidig har G7-landene og andre rike land motarbeidet forsøk fra land i det globale sør på å øke offentlige inntekter og bekjempe ulovlige kapitalstrømmer gjennom en inkluderende og sentralisert FN-konvensjon om skatt. En slik konvensjon ville gjort det mulig for ressursrike land å skattlegge økonomisk aktivitet og overskudd som faktisk skapes innenfor deres egne grenser.
I tillegg bidrar sentrale forslag til finansiering av grønn industripolitikk til å øke gjeldsbyrden i afrikanske land ytterligere. Selv når prosjektene gjennomføres av private selskaper, forventes det at myndighetene låner penger for å bygge transport- og energiinfrastrukturen prosjektene trenger. Denne gjelden er som regel denominert i amerikanske dollar, noe som gjør lånene vanskeligere å betale. Økende gjeldsopptak kan samtidig legge ytterligere press på egen valuta mot dollaren. De opprinnelige kreditorene, som ofte er langsiktige institusjonelle investorer eller stater, selger ofte gjelden videre med store rabatter. Dermed kan landene ende opp prisgitt såkalte gribbefond, som gjennom aggressive rettsprosesser forsøker å kreve inn hele gjeldsbeløpet.
Vektleggingen av gjeldsfinansiering innebærer også at det først og fremst er lønnsomme prosjekter som får finansiering. Andre områder, blant dem grunnleggende tjenester som helse og utdanning, blir stående igjen på sidelinjen. Erfaringene fra blant annet Mosambik viser at offentlige tjenester kan bli kuttet når de lovede inntektene fra ressursutvinningen uteblir. Og uten en fungerende internasjonal mekanisme for restrukturering av statsgjeld må landene betjene gjelden før eventuelle økte inntekter kan brukes på offentlige tjenester.
Skal videreprosessering komme befolkningen til gode, må lokalsamfunn få reell innflytelse
I dette dypt urettferdige økonomiske systemet ligger kanskje det største hykleriet i behandlingen av lokalsamfunn og urfolk. De blir lovet velstand mot å gi fra seg land, naturressurser og levebrød, samtidig som de aktivt holdes utenfor beslutningsprosessene rundt kritiske mineraler og videreprosesseringsprosjekter.
De multilaterale utviklingsbankene snakker gjerne om bedre miljømessige og sosiale sikkerhetsmekanismer, men råder samtidig land til å begrense mulighetene for offentlig deltakelse og tilgang til informasjon. Begrunnelsen er gjerne klimakrisens hastverk eller behovet for å effektivisere miljøgodkjenninger av hensyn til næringslivet. Konsekvensen er at menneskene som bærer kostnadene ved prosjektene på eget land, ikke får mulighet til å dele kunnskapen sin, uttrykke bekymringene sine eller delta på en meningsfull måte.
For det andre blir miljø- og menneskerettighetsforkjempere stigmatisert, kriminalisert og angrepet. De stemples som «utviklingsfiendtlige» bare fordi de stiller spørsmål eller foreslår hvordan grønne industriprosjekter kan forbedres. Myndigheter fremmer også lover som regulerer sivilsamfunnsorganisasjoner på måter som begrenser deres selvstendighet og uavhengighet og i ytterste konsekvens truer deres eksistens.
Når lokalsamfunn og bevegelser bringes til taushet på denne måten, begrenses deres mulighet til å påvirke spørsmål som angår deres egen overlevelse. Samtidig svekkes både tilliten og muligheten til å holde aktørene ansvarlige – nettopp det som trengs dersom grønn industrialisering faktisk skal skape velstand for alle.
Ressursrike land må bruke forhandlingsmakten sin til å kreve systemendring
Lokal videreforedling står høyt på den internasjonale dagsordenen. Den inngår både i erklæringer fra de siste G7- og G20-møtene og i mer progressive initiativer, som Den afrikanske unions «Green Mineral Strategy» og FNs Høynivåmøte om kritiske mineraler for energiomstilling.
Men ingen av disse arenaene setter behovet for grunnleggende reform av dagens finansielle arkitektur i sentrum. Parallelt foregår det diskusjoner om hvordan offentlige ressurser kan styrkes gjennom reform av gjelds- og skattesystemene, men disse diskusjonene er separat fra debatten om videreforedling. Det er samtidig verdt å merke seg at Kina i disse parallelle prosessene støtter både en FN-mekanisme for håndtering av statsgjeld og en FN-konvensjon om skatt, mens G7-landene motsetter seg disse reformene. Ettersom Kina allerede er markedsledende innen kritiske mineraler, kan afrikanske land bruke dette som pressmiddel overfor G7-landene: større tilgang til kritiske mineraler kan knyttes til krav om at de endrer standpunkt til slike reformer.
Én ting er klart: Eksportforbud alene er ikke nok. Uten grunnleggende endringer i dette systemet vil den velstanden som kritiske mineraler angivelig skal skape, ikke sive ned til lokalsamfunnene eller løfte land ut av fattigdom.
Afrikanske land og lokalsamfunn bør derfor stille tre systemiske krav før de bidrar til forsyningskjedene for kritiske mineraler. For det første må de kreve et mer rettferdig globalt skattesystem som sørger for at milliardærer med stor appetitt på naturressurser, og selskapene deres, betaler sin rettmessige andel i skatt. For det andre bør de kreve en internasjonal mekanisme for håndtering og restrukturering av statsgjeld, slik at tilstrekkelige offentlige ressurser frigjøres og universelle sosiale sikkerhetsordninger kan garanteres. Til slutt bør myndigheter og offentlige finansieringsinstitusjoner legge større vekt på lokalsamfunnsledet utvikling og gi direkte, tilskuddsbasert finansiering til prioriteringer som lokalsamfunnene selv har definert. Lokalsamfunn og urfolk ønsker informasjon, reell beslutningsmyndighet og trygge muligheter til å forme sin egen utvikling. Målet bør derfor ikke lenger være hvor mange tonn mineraler som videreforedles lokalt, men om menneskene som bor i ressursrike områder faktisk har tilgang til mat, vann, energi, sykehus og skoler.
Først publisert av African Arguments 07.09.2026. Oversatt fra engelsk under Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International (CC BY-NC-SA 4.0) lisens.