Jeg leste utkastet til Det afrikanske charteret om familie, suverenitet og verdier slik man leser et brev fra noen man en gang stolte på. Side etter side nikket jeg. Jeg smilte til og med. Så kom jeg til min egen kropp i teksten, og forsto hva dokumentet hadde gjort: Det hadde to grunnleggende overbevisninger jeg alltid hadde ment kunne utfylle hverandre, på en slik måte at jeg måtte gi avkall på den ene for å beholde den andre. Jeg har alltid tenkt at panafrikanismen min ga feminismen min både sammenheng og legitimitet.
Charteret mener noe annet.
Jeg er panafrikanist. Jeg er også feminist. Charteret er konstruert slik at de to ikke får plass i samme rom.
La meg begynne med det charteret faktisk treffer godt. Når det snakker om mat, har det rett. Artikkel 8 ber afrikanske stater beskytte stedegne frøsorter, si nei til ukontrollert bruk av genmodifiserte frø, slutte å kriminalisere bondestyrte frøsystemer som har brødfødd dette kontinentet i årtusener, og faktisk sette penger bak ordene – 10 prosent av landbruksbudsjettene. Når det snakker om naturressurser, har det igjen rett: Fjern tollbarrierer og andre handelshindringer mellom afrikanske land for å håndtere ustabilitet og svak økonomisk vekst. Slutt å eksportere råvarer for så å kjøpe dem tilbake som ferdigvarer. Artikkel 9 setter ord på gjeldsfellen og vår avhengighet av å selge ubearbeidede råvarer. Selv kritikken av hvordan internasjonale avtaler blir til – forhandlingene sent på natten, dokumentene som dumpes på delegasjonene på språk og innen tidsfrister som nærmest synes utformet for å slite dem ut – beskriver noe jeg selv har sett afrikanske diplomater bli utsatt for. Når det gjelder frø, mineraler, gjeld og Afrikas rett til å bestemme over Afrika, sier charteret mye av det jeg selv har brukt livet mitt på å si.
Så griper det etter kroppen min, og det samme ordet – «suverenitet» – blir plutselig et bånd som holder meg fast.
Artikkel 4 pålegger regjeringer å «identifisere og oppheve» ethvert juridisk instrument som, etter charterets egen snevre definisjon, «undergraver familien». Deretter ramser det opp hva som må bort: retten til abort, legalisering av prostitusjon, «mindreåriges selvstendige seksuelle rettigheter», alt som sorterer under «kjønnsideologi», og «LHBT-agendaen». Artikkel 7 hyller bevaringen av afrikansk helse og tradisjonell medisinsk kunnskap, men slår samtidig fast at det «ikke finnes noen internasjonal rett til abort», og ber statene avvise enhver henvisning til seksuell og reproduktiv helse i internasjonale avtaler. I klartekst er dette en instruks om å uthule Maputo-protokollen – Den afrikanske unions eget rettslige instrument, som blant annet gir kvinner adgang til å avbryte svangerskap som skyldes voldtekt eller incest, eller som vil ødelegge dem psykisk, økonomisk eller fysisk. Charteret slår fast at ekteskap i alle juridiske dokumenter skal forstås som et forhold mellom en mann og en kvinne, og at kjønn betyr mann eller kvinne – og ingenting annet. Dette er ikke vern av den afrikanske familien. Det er statlig kontroll over afrikanske kropper.
Og der ligger problemet mitt, et problem jeg nekter å late som ikke finnes: Jeg vil ha suverenitet over frøene våre. Jeg vil ha datasuverenitet. Og jeg vil ha Maputo-protokollen. Charteret sier at jeg ikke kan få alle tre. Det premisset godtar jeg ikke.
Det er også verdt å spørre hvem som egentlig holder i trådene. Et dokument som beskriver seksuelle og reproduktive rettigheter som en form for «snikrekolonisering», ble utarbeidet i samarbeid med Family Watch International, en organisasjon fra Arizona som Southern Poverty Law Center klassifiserer som en hatgruppe, og hvis president lærer opp afrikanske parlamentarikere i å drive lobbyvirksomhet i FN. Charteret har også fått støtte fra en president som har brukt de senere årene av sin politiske karriere på å eksportere anti-homolovgivning. Og i charterets egen avsluttende artikkel får vi vite hvor inspirasjonen kommer fra: Geneva Consensus Declaration, det amerikanske prosjektet fra Pompeo- og Trump-årene. Formuleringen om at det «ikke finnes noen internasjonal rett til abort», er hentet derfra nesten ord for ord. Kamerun, mitt eget land, undertegnet denne erklæringen. Det samme gjorde Uganda, Senegal, Benin og flere andre. Dokumentet som forteller meg at rettighetene knyttet til min egen helse er en vestlig import, bygger altså selv på et amerikansk politisk prosjekt. L’ironie du sort, som vi frankofone ville sagt. Skjebnens ironi.
Tjue regjeringer sluttet seg til charteret i Accra. Sør-Afrika sa nei, med begrunnelsen at teksten ikke kunne forenes med landets grunnlovsfestede rettigheter eller med sørafrikanernes like rett til å gifte seg. Sør-Afrika var heller ikke det eneste landet som avsto fra å støtte charteret. Den fullstendige listen over hvilke regjeringer som faktisk sluttet seg til det, er fremdeles ikke offentliggjort. Mannen som var vert for konferansen og holdt hovedinnlegget, leder også Conference of Speakers and Presidents of African Legislatures (COSPAL), det kontinentale organet som nå blir bedt om å vedta charteret. Han er den samme parlamentspresidenten som sendte Ghanas egen lov mot grunnleggende rettigheter tilbake for en ny og formelt ryddigere avstemning. Når et dokument hevder å uttrykke det afrikanske folks ambisjoner, men ikke engang kan offentliggjøre sin egen gjesteliste, har vi allerede lært noe om hvem sin vilje den egentlig uttrykker.
Jeg har ikke løsningen, og det må jeg å være ærlig om. Men jeg vet hva jeg ikke kommer til å gjøre: Jeg kommer ikke til å la kvinner og skeive afrikanere bli prisen vi betaler for kontinentets verdighet. Å forby såkalt gain-of-function-forskning og giftige plantevernmidler har aldri krevd at vi kontrollerer kroppen til en skeiv afrikaner. Å eie våre egne mineralressurser har aldri krevd at en kvinne skal dø av et svangerskap vi hadde lovverket til å avslutte.
Det finnes ingen nødvendig motsetning mellom disse tingene.
Noen har hatt behov for å gjøre dem til motsetninger, slik at jeg skulle bytte bort den ene for å vinne den andre.
Først publisert av Africa is a Country 06.08.2026.