Det som skjedde i Ceuta i slutten av juli, var et grensespektakel av uvanlig omfang. Titusenvis av mennesker, hovedsakelig unge marokkanere, presset seg mot grenseportene, mens andre trosset sjøen for å komme seg inn i enklaven. Alle ingrediensene var der: bilder av høylytte ungdommer som kjempet om å komme først frem, diplomatisk munnhuggeri og grensevakter som desperat forsøkte å presse migrantene tilbake til Marokko.
Det hele gir en følelse av geopolitisk déjà vu. Nesten nøyaktig det samme grensedramaet – samme scene, samme aktører, samme hovedpersoner og samme ofre – utspilte seg i mai 2021. Det vi nå har sett i Ceuta, er i realiteten tredje akt i dette grensespektakelet. Den første kom i mai 2021, den andre i september 2024, og nå ser vi den tredje – neppe den siste. Samtidig vitner den om et endring i Marokkos migrasjonsdiplomati, i retning av en mer tvangspreget strategi.
Det ligger ingen konspirasjonsteori bak grensespektakelet i Ceuta. Det som finnes, er en geopolitisk utvikling som må forstås dersom vi skal forstå hvordan Marokko bruker migrasjon som diplomatisk pressmiddel. Migrasjonspolitikken har beveget seg fra styring gjennom politikk, praksis og retorikk til direkte bruk av landets egne unge – og andre rasialiserte afrikanske migranter – i diplomatiske maktkamper.
Bakgrunnen er denne: 10. desember 2020 anerkjente Trump-administrasjonen Marokkos suverenitet over Vest-Sahara. Det historiske vedtaket fikk Marokko til å arbeide for tilsvarende diplomatisk anerkjennelse fra flere land, ikke minst fra sine tradisjonelle allierte – deriblant Spania, den tidligere kolonimakten. I januar 2021 begynte forholdet mellom Marokko og Tyskland å surne etter tysk kritikk av Donald Trumps beslutning om å anerkjenne marokkansk suverenitet over Vest-Sahara. Konflikten med Tyskland fikk Marokko til å øke presset mot EU.
Men utsiktene til at EU eller medlemslandene skulle innfri Marokkos forventninger, var små. Den diplomatiske konflikten mellom Marokko og Spania nådde et bunnpunkt da Spania i april 2021 tok imot Brahim Ghali, lederen for Polisariofronten, for medisinsk behandling. Marokkos svar var å åpne grensen og slippe gjennom mer enn 8 000 migranter, blant dem rundt 3 000 mindreårige. Santiago Abascal, leder for det innvandringsfiendtlige ytre høyre-partiet Vox i Spania, fordømte ankomstene og anklaget Marokko for å bruke mindreårige som rambukker mot den spanske grensen.
Nå gjentar scenariet seg, etter at Pedro Sánchez besøkte Algerie for samtaler med president Abdelmadjid Tebboune om naturgass og Vest-Sahara.
I Europa utløste grensespektakelet en moralsk panikk, drevet av forestillingen om at Europas sørlige flanke sto overfor en invasjon. Samtidig ga det høyresiden nytt skyts mot Sánchez og hans migrasjonspolitikk, som både er blitt fremstilt som progressiv og som for ettergivende. Langt fra å være en invasjon ble hendelsene ved grensen politisk råstoff for ytre høyre.
Grensespektakelet har også brakt Ceuta og Melillas århundrelange kolonihistorie tilbake i offentligheten.
For et internasjonalt publikum som kjenner Sánchez som en forkjemper for Palestina og progressive migrasjonsreformer, kan Ceutas geografi virke forvirrende. Byen ligger ytterst på det afrikanske kontinentet. Hvordan kan Spania – og dermed Europa – «invaderes» mens det befinner seg i Afrika? Her trengs historisk kontekst for å forstå det som gjerne omtales som «de eneste landgrensene mellom Afrika og EUropa».
Avhengig av hvilket geopolitisk ståsted man inntar, kan Ceuta og Melilla beskrives både som enklaver og eksklaver. Sett fra Spanias og EUs koloniale perspektiv betraktes de som eksklaver: territorielle forlengelser av spansk – og i nyere tid europeisk – suverenitet utenfor selve Europa. I mye av den akademiske litteraturen omtales de derimot som enklaver, og som noen av de siste restene etter europeisk kolonisering på det afrikanske kontinentet. For marokkanere er de to byene okkuperte territorier. Å få dem tilbake inngår fortsatt i et ufullført nasjonalt avkoloniseringsprosjekt.
Striden om Ceuta og Melilla har gjennom historien skapt tilbakevendende spenninger mellom Marokko og Spania. Røttene går tilbake til Reconquistaen, fra rundt 718 til 1492, som kulminerte med Al-Andalus’ fall og fordrivelsen av maurerne fra Den iberiske halvøy til Nord-Afrika.
Spania strakte etter hvert sin suverenitet utover Den iberiske halvøy og inn i Nord-Afrika. Melilla ble erobret i 1497. Ceuta var blitt inntatt av Portugal i 1415 og ble senere avstått til Spania i 1668. De to byene fungerte som ytre befestninger i konfrontasjonen mellom den islamske ummaen og kristenheten. Selv etter avkoloniseringen har Marokko aldri sluttet å gjøre krav på enklavene, med henvisning til prinsippet om territoriell integritet slik det er nedfelt i FN-pakten.
I 1991 undertegnet Marokko og Spania en traktat om vennskap, godt naboskap og samarbeid. Likevel ga Spania i 1995 Ceuta og Melilla status som Ciudades Autónomas – autonome byer – som ledd i den politiske konsolideringen av sin nasjonale suverenitet. Marokko kritiserte beslutningen som et brudd på traktaten og som et forsøk på i det stille å innlemme de to territoriene permanent i den spanske staten. Mot slutten av 1996 begynte Spania formelt å bygge fysiske barrierer rundt Ceuta og Melilla. Tiltaket ble begrunnet med framveksten av vestafrikanske migranter som et «nytt problem» ved Europas yttergrenser. I september 1997 gjentok Marokkos daværende statsminister Abdellatif Filali landets posisjon i FNs generalforsamling: De «marokkanske byene under spansk okkupasjon» burde få en løsning etter samme modell som Hongkong og Macao.
Spanias inntreden i Schengen-samarbeidet i 1995 satte fart i europeiseringen av Ceuta og Melilla. Grensekontrollen i de to byene var ikke lenger bare et spansk anliggende, men et europeisk. Kampen mot irregulær migrasjon krevde nå samarbeid mellom EU, Spania og Marokko. Den påfølgende befestningen av de to byene – den euro-afrikanske grensen – ble en prototype på «Festning Europa» og på eksternaliseringen av Europas grensekontroll. Med befestningen av Ceuta og Melilla fulgte også en gjentakelse av kolonial vold mot rasialiserte migranter.
Grensespektakelet i Ceuta vitner om kolonial vold i et langt historisk perspektiv, og om grensene som dens seiglivede etterlevning. Det viser også hvor hverdagslig og varig kolonialismen kan være i slike territorielle rester, lenge etter at avkoloniseringen formelt skal være avsluttet. Denne historien har igjen preget Europas syn på afrikansk mobilitet: Afrikaneres bevegelser forstås gjennom imperialt pregede forestillinger om «krise», «problem» og «trussel».
11. oktober 1995 slo det spanske nasjonalpolitiet ned på en gruppe svarte afrikanske migranter i Ceuta som var blitt holdt tilbake og nektet overføring til det spanske fastlandet. Hendelsen markerte et vendepunkt – det første egentlige «grensespektakelet» ved den euro-afrikanske grensen. Det som fulgte, var en endeløs prosess med å trekke opp, forsterke og trekke opp på nytt grensene mellom Marokko og Spania. I oktober 2005, nøyaktig ti år senere, mistet 15 svarte afrikanske migranter livet ved gjerdene rundt Ceuta og Melilla. Marokkanske myndigheter gjennomførte omfattende razziaer og pågripelser i migrantenes skogleirer rundt de to enklavene. Mer enn 2 000 svarte afrikanske migranter ble fraktet bort og etterlatt i øde grenseområder mot Algerie. Nesten et tiår senere, 6. februar 2014, kom et nytt dødelig vendepunkt: 15 migranter mistet livet i det som er blitt kjent som Tarajal-massakren. Den spanske Guardia Civil åpnet ild mot svarte afrikanske migranter som forsøkte å ta seg gjennom sjøen og inn i Ceuta langs Tarajal-stranden. En kamerunsk overlevende gikk senere til nytt søksmål mot Spania. Hvert år den 6. februar arrangeres markeringer og sitteaksjoner en rekke steder i verden for å protestere mot migrantdødsfall og mennesker som forsvinner langs grensene.
Det siste store vendepunktet er Melilla-massakren, som også utgjør en vesentlig del av temaet og det etnografiske grunnlaget for min doktoravhandling. Massakren i Melilla var et historisk grensespektakel preget av massedød. Minst 27 svarte migranter fra Øst-Afrika mistet livet. Flere titalls mennesker forsvant, andre ble fengslet, mens overlevende ble dumpet ved grensen til Algerie eller spredt til ulike utkantsområder i marokkanske byer.
Når vi følger historien til EUs eksternalisering av grensekontrollen som del av en langvarig kolonial struktur, kan vi se det som skjedde i Ceuta som noe mer enn et dagsaktuelt utslag av migrasjonsdiplomati. Vi ser en vedvarende kontinuitet av sosial stagnasjon og innestengning – en struktur som tapper marokkansk ungdom, og afrikansk ungdom mer generelt, for handlingsrommet og mulighetene deres.
Marokkanske journalister, kunstnere, aktivister og intellektuelle er langt mindre opptatt av å avkode den geopolitiske ordkrigen rundt Ceuta enn av å gjenåpne debatten om den brutte samfunnskontrakten mellom staten og innbyggerne. Den sosioøkonomiske krisen som rammer marokkansk ungdom, springer ut av en systematisk neglisjering av folks faktiske livsvilkår. Staten prioriterer prestisjeinvesteringer – som stadionanleggene til fotball-VM i 2030 – mens grunnleggende offentlige tjenester som helse og utdanning kommer i andre rekke. Det var nettopp slike legitime krav som preget slagordene under GenZ 212-protestene, en grasrotbevegelse som oppsto på nettet og ble drevet fram av unge marokkanere – blant dem enkelte av ungdommene som senere tok seg mot grensen til Ceuta. Mange demonstranter ble arrestert. Andre valgte «bakveien» til Europa i båter som knapt var sjødyktige.
Sett fra den marokkanske siden av grensen symboliserer grensespektakelet i Ceuta derfor en flukt fra en fengslende, postkolonial dødsverden. Det er ikke en invasjon, og heller ikke først og fremst historien om et marokkansk grenseregime som har klart å overliste det spanske. Bak framstillingene av ungdommene som kriminelle eller uregjerlige finner vi unge marokkanere som faktisk har vist seg som aktører for sosial, økonomisk og politisk endring – mennesker som forsøker å unnslippe et politisk maskineri som maler ned både ungdommen deres og muligheten til å skape seg et liv.
Den spanske organisasjonen Caminando Fronteras begynte i 2015 å registrere dødsfall langs Atlanterhavsruten. Per 4. august hadde organisasjonen registrert 141 døde migranter. Enda flere er fortsatt savnet. Familiene til mafqudin – de savnede migrantene – befinner seg i en tilstand av desperat uvisshet og venter fortsatt ved grensen i håp om å finne slektningene sine. Border Resistance, et kollektiv av migrasjonsaktivister, dokumenterer overgrepene som skjer ved grensen i Ceuta: ulovlige tilbakeskyvinger, mishandling og sult, samtidig som de leter etter og forsøker å identifisere mafqudin blant unge marokkanere og sudanske og jemenittiske asylsøkere.
Å krysse grensen innebærer en form for kulturelt overgangsritual: sosial stagnasjon, og – dersom man kommer levende fram – gjenfødelse. Det er en sosial stagnasjon man forsøker å flykte fra hjemme, i håp om et nytt liv på den andre siden av grensen. Underveis risikerer migrantene den fysiske døden for muligheten til et annet liv utenfor Marokkos grenser.
For marokkanske migranter har det å sette livet på spill langs farlige ruter vært en flukt fra den sosiale dødens grep. Risikoen rommer et løfte om å kunne begynne på nytt – både som individ og som del av et fellesskap.
Flere marokkanere kommer til å fortsette å ta seg til Ceuta og videre til Europa. Stadig strengere grensekontroll vil ikke stanse dem. Det vil heller ikke de voldelige dødsfallene og forsvinningene som fortsetter langs grensene.
Først publisert av Africa Is a Country, 7. august 2026. Oversatt fra engelsk.